Luxemburg, Liebknecht og den tyske revolusjonen

Den tyske revolusjonen fra november 1918 omfavnet millioner av mennesker, de fleste av dem hadde aldri vært politisk aktive før. Akkurat som i Russland, gikk flertallet av de som kom senest inn på den politiske scenen til de partiene de kjente fra før. I Russland, etter februar, gikk makten til mensjevikene og de sosialrevolusjonære. I Tyskland, startet massene med Sosialdemokratiet (SPD) og, i mindre grad, de Uavhengige Sosialdemokratene (USPD). Kun gjennom praktisk erfaring kunne massene lære at hverken SPD- eller USPD-lederne ville kunne løse problemene.

I en revolusjon endres massenes bevissthet raskt, men for at de skal kunne ta makten, har historien vist at et revolusjonært parti er nødvendig til å lede dem. Luxemburg hadde en vanskelig oppgave. Det som hadde tatt bolsjevikene to tiår å bygge, prøvde hun å bygge på måneder. Det er nesten umulig å opprette en revolusjonær organisasjon midt i en revolusjon. Likevel var det oppgaven hun stod overfor.

Luxemburg var i siste instans skeptisk til om det var en god ide å danne et nytt parti og Leo Jogisches motsatte seg ideen. Luxemburg ble til slutt overbevist, men hun var fortsatt imot å kalle partiet “kommunistisk”. Ifølge henne var det bedre å kalle partiet “Sosialistisk” fordi det etter hennes mening ville gjøre det lettere å vinne sosialistenes medlemmer i den Andre Internasjonalen. Hun var redd for at navnet “Kommunist” ville koble det nye partiet for tett til russerne og skremme folket bort. Hun var fortsatt langt mer forsiktig og nærmere orientert medlemmene i den gamle internasjonalen enn Lenin, som hevdet at det var behov for et rent brudd med sosial sjåvinismen i alle dens former og at “kommunist” derfor var det beste banneret. Luxemburgs forslag ble stemt ned av spartakistenes ledelse, Zentrale, som bestemte seg for at partiet skulle kalles “kommunistisk”. Den 29. desember 1918 stemte spartakistene 80 for og 3 mot å forlate USPD og bli et uavhengig parti.

Neste dag, 30. desember 1918, møtte 129 delegater fra Spartakistene, Den Frie Sosialistiske ungdomsorganisasjonen og Internasjonale kommunister (IDK), og grunnla det Tyske kommunistpartiet, kjent som KPD. Men navnet på spartakistene overlevde også.

I «Vårt program og den politiske situasjonen» la Luxemburg ut partiets politiske program og analyserte den objektive situasjonen. Hun begynte med å forklare det nye partiets forbindelse til Marx og Engels og det “Kommunistiske manifestet”, samt argumenterte for at SPD var degenerert og skilt fra dens revolusjonære grunnlag. Ifølge henne var det tid å ta opp arven etter SPD.

“Vårt program er bevisst imot standpunktet til Erfurt-programmet; Det er bevisst imot separasjonen fra det umiddelbare, det såkalte minimumskravet formulert for den politiske og økonomiske kampen fra det sosialistiske målet betraktet som maksimalprogrammet. I denne bevisste motstanden [mot Erfurt-programmet] avvikler vi resultatene etter syttiårs evolusjon og fremfor alt de umiddelbare resultatene til verdenskrigen, som vi sier: For oss finne det ikke noe minimums- og heller ikke noe maksimumsprogram; sosialisme er en og Samme ting: Dette er det minste vi må innse i dag. “(Our Programme and the Political Situation, Political Writings, s. 288)

Ifølge Luxemburg var den første fasen av revolusjonen over. Denne fasen begynte 9. november da arbeider- og soldatrådene oppsto. Arbeider- og soldatrådene viste veien fremover, men på grunn av revolusjonens svakhet hadde de latt halvparten av makten falle bort. Første fase var preget av illusjoner: blant proletarer og soldater om “enhet under den såkalte sosialismens banner”; i borgerskapet; og om den oppfatningen at Ebert-Scheidemann-regjeringen kunne holde arbeiderne undertrykt ved å bruke soldater. Disse illusjonene ble nå røsket bort:

“Slike var de forskjellige illusjonene som forklarer de siste hendelsene. En og alle, har nå forsvunnet i ingenting. Det har blitt vist at foreningen mellom Haase og Ebert-Scheidemann under «sosialismens» banner bare fungerer som et fikenblad for kontrarevolusjonær politikk. “(Our Programme and the Political situation, Political Writings s. 292)

Ifølge Luxemburg var det positivt at illusjonene ble fjernet. Det åpnet veien opp for en ny fase, der regjeringen i økende grad vil miste støtte, ikke bare blant arbeidere, men også blant småborgerskapet og soldatene. Og borgerskapet ville samtidig miste tilliten til regjeringen. I neste fase, ville regjeringen derfor ifølge Luxemburg gå over til kontrarevolusjonen:

“Når du leser disse herrenes nye program, vil du se at de seiler med full damp inn i den andre fasen, den der kontrarevolusjonen deklareres, eller, som jeg kan si, som gjenopprettelsen av de tidligere pre-revolusjonære forholdene. “(Our Programme and the Political situation, Political Writings, s. 295)

Dette ville bare skjerpe klasskampen.

“Omstendighetene vil tvinge Ebert og Scheidemann til diktatur, med eller uten deklarasjon av en beleiringstilstand. Men dette er imidlertid et resultat av den forrige utviklingen, ved hendelsenes logikk og gjennom de kreftene som kontroller Ebert og Scheidemann, vil innebære at det under revolusjonens andre akt vil en mye mer uttalt motstand og en sterkt aksentuert klassekamp finne sted. Denne forsterkningen av konflikt vil oppstå, ikke bare av den politiske påvirkningen jeg har allerede nevnt, eliminerer alle illusjoner, vil føre til en erklært kamp mann mot mann mellom revolusjonen og kontrarevolusjonen; men fordi flammene til en ny ild sprer seg opp fra totalitetens dyp, de økonomiske kampenes flammer.” (Our Programme and the Political situation, Political Writings, s. 296) 

I sin tale på det kommunistiske partis stiftelseskongress gjorde Luxemburg mye for å advare mot å tro at seieren ville være lett. Hun hadde helt rett om den forestående kontrarevolusjonære opposisjonen. Hun prøvde å kaste inn i de unge kommunistene en virkeliggjørelse av de vanskene de ville møte. Den gamle herskerklassen ville, med hjelp av statsapparatet og SPD, gjør alt de kunne for å avverge revolusjonen. Og likevel var kommunistene langt fra å ha øret til massene. Arbeiderne i byene var sannsynligvis radikalisert, men på landet hadde revolusjonen enda ikke startet.

“I det skjemaet som jeg skildrer, kan prosessen virke litt mer kjedelig enn man hadde forestilt seg først. Det er sunt, tror jeg, at vi skal være helt klar over alle vanskelighetene og komplikasjonene i denne revolusjonen. For jeg håper det, som i mitt eget tilfelle, så i deres også, at beskrivelsene av vanskelighetene i de akkumulerte oppgavene ikke vil forvirre iveren eller energien deres. Tvert imot, jo større oppgaven er, desto mer vil vi samle kreftene våre. Og vi må ikke glemme at revolusjonen er i stand til å gjøre sitt arbeid i ekstraordinær fart. Jeg gjør ikke noe forsøk på noen profesi over hvor mye tid som trenges for denne prosessen. Hvem blant oss bryr seg om tiden, hvem bekymrer seg, så lenge våre liv er tilstrekkelige til å få den på plass! “(Our Programme and the Political situation, Political Writings, s. 308)

Ultra-venstre tendenser

Flertallet av delegatene på stiftelseskongressen i kommunistpartiet var unge. Tre fjerdedeler var under 35 og bare en (Leo Jogisches) var over 50. Halvparten var industriarbeidere. De unge medlemmene i det nye kommunistpartiet ble preget av ultra-venstre tendenser. Frølich beskrev sammensetningen:

“Spartakistligaen var en løs organisasjon av bare noen få tusen medlemmer. Kjernen var den gamle venstrefløyen i sosialdemokratiet, en marxistisk elite skolert i Rosa Luxemburgs taktiske ideer. Flertallet av de sosialistiske unge sluttet seg sammen med ligaen, som deretter rekrutterte flere tilhengere blant de mange unge som hadde blitt drevet til venstrefløyen av arbeiderbevegelsen av, deres motstand mot krig. I løpet av krigsårene hadde alle disse elementene møtt stor risiko og pådratt seg farer helt nye for arbeiderklassen i Vest-Europa. De var alle entusiastiske tilhenger av revolusjon, selv om mange av dem fortsatt hadde veldig romantiske ideer om den. “(Frølich, Rosa Luxemburg, s. 310)

Da Karl Radek kom til Tyskland i midten av desember 1918, ble han sjokkert over Spartakistenes ‘ultravenstretendenser: “Jeg kjøpte en kopi av avisen Rote Fahne. Da jeg kjørte til hotellet, skummet jeg gjennom avisen. Jeg ble slått av alarm! På avisens tone hørtes det ut som om den endelige konflikten var over oss. Det kunne ikke være mer skjevt. Hvis bare de kan unngå å overdrive det! …

“Det var spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til den konstituerende forsamlingen som utgjorde kontroverser… Det var en veldig fristende idé å motsette slagordene til rådene med en konstituerende forsamling. Men selve rådenes kongress var for den konstituerende forsamlingen. Du kunne knapt hoppe over det stadiet. Rosa og Liebknecht anerkjente det … Men partiets unge var fast imot den, “vi vil bryte den opp med maskinpistoler.” (Sitat i Debatt om Sovjetmakt, s. 159 og 162)

En av de første debattene på stiftelseskongressen var angående valgene til nasjonalforsamlingen. Paul Levi presenterte lederskapets posisjon: Det tyske borgerskapet ønsket å bruke nasjonalforsamlingen til å likvidere revolusjonen med hjelp av SPD, men kommunistene måtte likevel delta. Valgene ville medføre at massenes oppmerksomhet kom til å bli rettet mot nasjonalforsamlingen i flere måneder, og kommunistene måtte utnytte muligheten. Det var utbredt uenighet om forslaget om å delta i valget blant de unge delegatene, som gjentatte ganger avbrøt Levi.

Luxemburg, som ellers hadde sterkt fordømt nasjonalforsamlingen som en omvei for arbeider- og soldatrådene, var enig med Levi og resten av ledelsen at etter at rådene hadde bestemt seg for å innkalle valg til nasjonalforsamlingen, var det nødvendig å delta i og bruke dem til å formidle kommunistenes politiske program, og dermed forsøke å nå massene.

Men Luxemburg og resten av ledelsen kunne ikke overbevise majoriteten av medlemmene om at dette var riktig taktikk. Ledelsens forslag om å delta i valget til nasjonalforsamlingen ble stemt ned. Luxemburgs svar på kongressen var som følger:

“Vi forstår og verdsetter motivene som danner opposisjonen til ledernes synspunkt. Vår glede er imidlertid ikke helhjertet. Kamrater, dere tar deres radikalisme ganske enkelt. Med all vår stormfulle utålmodighet må vi ikke miste det nødvendige alvor og behovet for refleksjon. Det russiske eksemplet mot den konstituerende [forsamlingen] gjelder ikke. Når den konstituerte [forsamlingen] ble drevet ut, hadde våre russiske kamerater allerede en Trotskij-Lenin-regjering. Vi har fortsatt Ebert-Scheidemann. “(Sitert i Nettl, Rosa Luxemburg, s. 474)

På overflaten virket det som om de unge spartakistene fulgte det revolusjonære russiske eksemplet: oppløste bolsjevikene ikke den opprinnelige forsamlingen? Forskjellen var, som Luxemburg påpekte, at bolsjevikene gjorde dette etter at de allerede hadde vunnet flertallet i sovjetene gjennom opprøret, og etter at sovjetkongressen hadde tatt makten. I Tyskland, ved årsskiftet 1918/19, støttet et flertall av massene fremdeles SPD og USPD, og ​​så på kallet til en nasjonalforsamling som et skritt fremover. Kommunistenes oppgave var fortsatt å få støtte fra et flertall av arbeiderne. De unge spartakistene gikk gjennom de samme erfaringene som bolsjevikene. Lenin oppsummerte disse erfaringene i venstrekommunisme:

“I begynnelsen av perioden nevnt [februar-oktober 1917], ropte vi ikke for å styrte regjeringen, men forklarte at det var umulig å styrte den uten at sammensetningen og temperamentet til sovjetene ble endret. Vi proklamerte ikke en boikott av det borgerlige parlamentet, den konstituerende forsamlingen, men sa – og etter april-partikonferansen (1917) begynte det å bli oppgitt offisielt i partiets navn – at en borgerlig republikk med en konstituerende forsamling ville være bedre enn en borgerlig republikk uten en konstituerende forsamling, men at en arbeider- og bonderepublikk, en sovjetrepublikk, ville være bedre enn enhver borgerlig-demokratisk, parlamentarisk republikk. Uten slike grundige, forsiktige og lange forberedelser kunne vi ikke ha oppnådd seier i oktober 1917, eller  konsolidert seieren […] For det første, i motsetning til synspunktet til slike fremragende politiske ledere som Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, betrakter det tyske “Venstre”, som vi vet, det parlamentariske som “politisk foreldet” selv i januar 1919. Vi vet at “Venstre” tok feil. “Lenin, Left-Wing Communism: an Infantile Disorder, s. 21 og 46)

Kommunistenes boikott av nasjonalforsamlingen medførte at de isolerte seg fra massene, som deltok i og støttet valget, ikke minst på grunn av innføringen av alminnelig valg. Mens kommunistene boikottet valget, deltok 83 prosent av befolkningen, den største andelen i Tysklands historie. Selv etter denne erfaringen beholdt en fløy av kommunistene posisjonen. Lenin svarte dem:

“Hvordan kan man si at” parlamentarisme er politisk foreldet “, når” millioner “og” legioner “av proletarer ikke bare fortsatt er for parlamentarisme generelt, men er rett og slett” kontrarevolusjonære “!? Det er åpenbart at parlamentarisme i Tyskland ennå ikke er politisk foreldet. Det er åpenbart at “Venstre” i Tyskland har misforstått sitt ønske, deres politisk-ideologiske holdning, for objektiv virkelighet. Det er den farligste feilen for revolusjonære å gjøre. “(Lenin,  Left-Wing Communism: an Infantile Disorder, s. 47)

Også på spørsmålet om regjeringen tok de unge kommunistene en ultra-venstre stilling. Ifølge dem burde kommunistpartiet heve slagordet om at Ebert-Scheidemann-regjeringen måtte styrtes. Luxemburg advarte dem på kongressen mot å tro at dette ville løse noe. Regjeringen kunne ikke bare styrtes, men måtte undergraves gjennom massene nedenfra. Bare å reise slagordet om å styrte regjeringen uten å være i stand til å erstatte det med noe annet, ville ikke føre bevegelsen til seier, noe som ble klart noen uker senere.

Det er vanskelig å fullstendig fordømme de unge spartakistene for sin ultra-venstre stilling. Luxemburg hadde en svært hard holdning mot innkallingen til nasjonalforsamlingen og mot regjeringen i artiklene hennes, og hun hadde ikke gjort mye for å utdanne de unge kommunistene til å forstå hvordan de skulle forbindes med massene. Men hun forsto behovet med å forbindes med massene og at kommunistene måtte ha en fleksibel tilnærming både til regjering og nasjonalforsamling.

Ultra-venstre trendene ble også uttrykt på kongressen i to forslag om at fagforeningsmedlemskap var uforenlig med medlemskap i kommunistpartiet. Ifølge forslagsstillerne bør kommunistene velge bort fagforeningene og gjøre hva de kan for å motstå dem, fordi fagforeningene hadde et sosialdemokratisk flertall. Kommunistpartiets ledelse klarte å unngå en avstemning ved å overføre problemet til en diskusjon i en fagforeningskommisjon.

Partiets ledelse innså at en boikott av fagforeningene ville isolere dem fra massene. På samme måte som i Russland i 1905 (som Rosa beskrev), betydde den revolusjonære bevegelsen i Tyskland at massene, som nylig var vekket til politisk liv, fløt inn i fagforeningene: den mest grunnleggende organisasjonsformen i arbeiderbevegelsen. Før revolusjonen hadde det vært 1,5 millioner medlemmer i fagforeningene. Ved utgangen av desember 1918 hadde tallet steget til 2,2 millioner og deretter til 7,3 millioner ved utgangen av 1919. Ifølge kommunistpartiets ledelse var det kommunistenes oppgave å jobbe i fagforeningene og dermed forbinde seg med massene og trekke dem bort fra sosialdemokratenes politiske innflytelse. Men på grunn av opposisjonen hos medlemmene, gikk det et helt år før KPD besluttet å jobbe i SPD-dominerte fagforeninger.

Under hele kongressen ble det holdt forhandlinger med revolusjonære fagforeninsrepresentanter, men de var opptatte av kommunistens ultra-venstre tendenser. De reiste derfor en rekke krav for å bli med, blant annet at beslutningen om å boikotte valget ble droppet; at programkommisjonen ville ha lik representasjon og at enhver henvisning til spartakistene skulle fjernes fra partinavnet. Som Pierre Broué skrev, var det ikke krav som noen gamle bolsjeviker, og sannsynligvis heller ikke noe en gammel spartakist, ville ha motsatt seg:

“Men for de fleste på kongressen var det ikke akseptabelt, og deres ironiske holdning til disse forhandlingene var dessuten et av symptomene som Radek fant mest alarmerende.” (Broué, Den tyske revolusjonen, s. 224)

De revolusjonære tillitsmennene valgte å holde seg utenfor det nye kommunistpartiet, og forble i USPD. Det var et stort slag som svekket kommunistene. De revolusjonære tillitsmennene var den gruppen som hadde de beste forbindelsen med arbeiderne i fabrikkene i Berlin. Uten dem hadde ikke kommunistene fått etablert seg skikkelig blant den industrielle arbeiderklassen. Samtidig innebar det at de mest radikale arbeiderne på Berlins fabrikker var berøvet et revolusjonært politisk lederskap og ble etterlatt i den politisk oppdelte venstrefløyen i USPD.

Luxemburg kunne se problemene, men hun var ikke nevneverdig bekymret. Hun sammenlignet situasjonen med et nyfødt barn som skriker når det blir født. Hun beskrev ledelsens nederlag i avstemningen om deltakelse i den konstitusjonelle forsamlingen til Clara Zetkin slik:

“Våre” nederlag “var bare triumfene til en litt barnslig, halvbakket, smalinnstilt radikalisme. I alle fall skjedde det i begynnelsen av konferansen. Senere ble det etablert kontakt mellom oss [utøvende] og delegatene … en helt annen atmosfære [Resomanz] enn i starten …. Spartakistene er en ny generasjon, fri fra de kretinøse tradisjonene til det gode gamle partiet. Vi bestemte oss enstemmig for ikke å gjøre saken til et kabinettspørsmål og ikke ta det på alvor. “(Sitert i Nettl s. 475)

Til tross for svakhetene i det unge kommunistpartiet var dets formasjon av stor betydning internasjonalt. Det russiske partiet håpet at det endelig ville bryte isolasjonen til den unge sovjetmakten. Også var det nå et parti som klart tok stilling til den russiske revolusjonen: “I denne timen er sosialisme den eneste frelse for menneskeheten. Over det kapitalistiske samfunnets iøynefallende vegger skinner det kommunistiske manifestets ord som en brennende trussel: sosialisme eller undergang i barbari! “(Politiske skrifter, s. 270)

Med denne setningen “sosialisme eller barbari” formulerte Luxemburg og kommunistene valget som menneskeheten møtte.

Partiet ble grunnlagt, men det var fortsatt langt fra klar til å lede arbeiderklassen til makten. Luxemburg og resten av ledelsen kunne ikke gjøre noe annet enn å vente og håpe om at hendelser ville vise at de hadde rett og at de unge medlemmene ville lære gjennom egne erfaringer og forlate sine ultra-venstre tendenser. Problemet var at revolusjonen nettopp hadde begynt, og kommunistene hadde ikke tiden på sin side. Kontrarevolusjonen i Tyskland, ledet av sosialdemokrater, var langt bedre organisert og mer erfaren enn den russiske motparten hadde vært i 1917. Kontrarevolusjonen ventet ikke, og det nye partiet møtte en avgjørende test umiddelbart etter dannelsen.

Spartakus opprøret

Herskerklassen og toppen av SPD hadde blitt utålmodige. Den revolusjonære uroen hadde vart lenge nok, og det var på tide å starte kontrarevolusjonen. Men arbeiderne, spesielt i Berlin, hadde blitt utålmodige: de følte at makten gled gjennom fingrene. Denne voksende utålmodigheten på begge sider var bakteppet til det som senere ble kjent som den “spartakistiske uken”, selv om spartakistene ikke hadde initiert eller organisert bevegelsen.

Situasjonen var kritisk i begynnelsen av januar. USPD hadde nettopp trukket seg tilbake fra regjeringen, og det var rykter om at et militærkupp ble forberedt, mens heksejakten mot spartakistene fortsatte. Generalsekretæren og de sosialdemokratiske predikantene planla et blodig oppgjør med spartakistene, som siden KPD  hadde blitt dannet, hadde oppfordret til å styrte regjeringen. Målet var å håndtere revolusjonen og forberede veien for en militær “løsning”. Den nye forsvarsministeren Noske (en sosialdemokrat) var villig til å lede de kontrarevolusjonære troppene i angrepet.

Regjeringen fant unnskyldningen for å angripe over et sekundært spørsmål: Emil Eichhorns avskjedigelse, en venstreorientert politimester i Berlin. Eichhorn var med i USPD og ble sett på som en trussel av regjeringen fordi han hadde organisert en venstreorientert politistyrke på 2000 arbeidere og soldater som var lojale mot revolusjonen. Hvis de fjernet ham, ville de ikke bare bli kvitt venstreorienterte Eichorn som politibetjent, men hans fratredelse kunne også fungere som en rød klut for venstreorienterte arbeidere i Berlin. Dette ville provosere fram et opprør, og de kunne da flytte militæret inn for å knuse oppstanden.

Regjeringen fant på en rekke falske anklager mot Eichhorn, og han ble varslet den 4. januar om at han måtte trekke seg. Men Eichhorn nektet, med begrunnelse om at han hadde støtte fra massene, ble han inspirert av revolusjonen og ville bare trekke seg tilbake hvis revolusjonen krevde det.

Om kvelden den 4. januar holdt lederen av KPD et møte for å avgjøre svaret sitt på regjeringens provokasjon. De visste at det ville være vanvittig i denne situasjonen å gå ut for å styrte regjeringen, og i stedet foreslo de en generalstreik. Broué siterer en navngitt kommunist som var til stede på møtet:

“Det var enighet om hvordan man skulle forholde seg til situasjonen. Alle tilstede mente at det ville være meningsløst å forsøke å styrte regjeringen: en regjering støttet av proletariatet ville ikke ha vart i mer enn en natt. Følgelig var medlemmene i Zentrale enige om at de måtte unngå slagord som kalte for å styrte regjeringen på den tiden. “(Sitert i Broué, s. 240)

Luxemburgs holdning var at selv om man klarte å styrte Ebert-regjeringen, ville det være meningsløst, fordi provinsene ikke var forberedte på å følge arbeiderne i Berlin. Det var en situasjon som på mange måter liknet julidagene i Russland. I januar 1919 gikk arbeiderne i Berlin i forkant av resten av landet.

Da USPDs eksekutivkomité for Berlin hørte om Eichhorns avskjedigelse, vedtok de umiddelbart en resolusjon som støttet ham. De møtte representanter for de revolusjonære tillitsmenn og lederne av KPD for å diskutere en felles handling. De tre gruppene bestemte seg for å holde en demonstrasjon den 5. januar. Hundretusener arbeidere gikk ut på gata og marsjerte til politiets hovedkvarter.

Samtidig hadde væpnede grupper av arbeidere okkupert kontorene til redaktørene i Vorwärts: de hadde fortsatt ikke tilgitt SPD for å “stjele” avisen. De ble overtalt til å oppgi okkupasjonen, men snart ble kontoret okkupert igjen, i tillegg til andre avisers redaksjoner. Arbeiderne okkuperte også andre bygninger, inkludert noen i kort avstand til Reichstag-bygningen. Hendelsene ble ikke organisert av spartakistene, selv om mange av dem som deltok var spartakister. Det var selvfølgelig også provokatører som deltok i ukens arrangementer, men det er ingen tvil om at situasjonen også reflekterte frustrasjonene til berlinarbeiderne.

Neste dag gikk 500.000 på gatene, mange av dem bevæpnet. På mange fabrikker gikk arbeiderne i streik. Det var en av de største demonstrasjonene i revolusjonens historie. Situasjonen nådde sin kulminasjon. Den sosialdemokratiske ministeren Gustav Noske skrev senere:

“Store mengder arbeidere … besvarte anropet til å kjempe. Deres favoritt slagord ‘Ned, ned, ned’ (med regjeringen) hørtes igjen. Jeg måtte krysse prosesjonen ved Brandenburger Tor, i Tiergarten, og igjen foran generalsekretærens hovedkontor. Mange demonstranter var bevæpnede. Flere lastebiler med maskinpistoler sto på Siegessaule. Gjentatte ganger bad jeg høflig om å få lov til å passere, da jeg hadde et presserende æren. Motvillig, tillot de meg å krysse. Hvis folkemengden hadde hatt bestemte, bevisste ledere, i stedet for pratmakere, ville makten i Berlin ha vært i deres hender ved middagstid den dagen. “(Sitert i Debatt om Sovjetmakt, s.248)

Mens massene var på gatene, møtte representanter fra USPDs, KPDs (Pieck og Liebknecht) og de revolusjonære tillitsmennenes ledelse i Berlin for å diskutere hva som skulle skje. De hadde ingen plan og ingen anelse og i hvilken retning de skulle lede massene.

Samme kommunist som er nevnt ovenfor, beskrev situasjonen som følger:

“Massene var her meget tidlig, fra klokken ni om morgenen i kulden og tåken. Lederne satt i møte et sted, diskuterte situasjonen. Tåken ble tykkere og massene ventet stadig. Men lederne diskuterte. Middag kom og brakte sult såvel som kulde. Og lederne diskuterte. Massene var ekstatiske av spenning. De ønsket handling, noe til å føre dem ut av deres ekstase. Ingen visste hva. Lederne diskuterte. Tåken ble tykkere og med den kom skumringen. Massene vendte triste hjem, de hadde ønsket store begivenheter og de hadde intet gjort. Og lederne diskuterte. De hadde forhandlet i Marstall. De fortsatte i politihovedkvarteret, og de diskuterte stadig. arbeiderne stod utenfor på den tomme Alexanderplatz, med deres våpen i hendene, med lette og tunge geværer. Innenfor diskuterte lederne. På politihovedkvarteret var maskingeværene ladd, det var matroser på hvert et hjørne, og i alle rom med utsikt over gaten var det en sydende masse av soldater, matroser og arbeidere. Innenfor satt lederne og diskuterte. De satt hele kvelden og de satt hele natten og de diskuterte. Og de satt stadig ved daggry neste morgen – og diskuterte stadig. Gruppene kom tilbake til Siegesallee, og lederne satt stadig og diskuterte. De diskuterte og diskuterte og diskuterte.” (Sitert i Broué, s. 242)

På møtet ble en “revolusjonærkomité” etablert med representanter fra USPD, KPD og Revolusjonære Konfederater, ledet av Georg Ledebour, Karl Liebknecht og Paul Scholze.

Lederne ble overveldet av den massive bevegelsen og følte at tiden var imot dem. De ble fortalt at de kunne stole på militær støtte fra flere kvartaler, basert på informasjon som senere viste seg å være tvilsom. På denne bakgrunnen vedtok de en beslutning om å styrte regjeringen, men ordren ble aldri utstedt. Liebknecht ble påvirket av stemningen og støttet forslaget. Den eneste konkrete tingen som kom ut av denne komiteen var kravet om en ny demonstrasjon den 6. januar. På den dagen ble imidlertid den revolusjonære entusiasmen kjølt ned av komiteen. Det ble klart at flertallet av Berlins arbeidere var klare til å streike og å demonstrere, men ikke å gå til et væpnet opprør. Og om kvelden den 6. januar var bevegelsen for treg. Både arbeidernes- og soldatens sentralkomité og eksekutivkomiteen for berlinrådet godkjente avskjedigelsen av Eichhorn. Sosialdemokraten Noske installerte seg i Freikorps sitt hovedkvarter og forberedte et motangrep. Bevegelsens driv hadde avtatt og muligheten ble tapt for arbeiderlederne.

I Revolusjonskomiteen var det enighet om å åpne forhandlinger med regjeringen, men Liebknecht gikk imot det. Men USPD startet forhandlinger om natten den 6. januar. USPD ville oppnå en våpenhvile slik at de okkuperte bygningene kunne evakueres. Regjeringen ble sterkere time for time ettersom bevegelsen svekket seg, og de drøftet forhandlingene så lenge som mulig. Liebknecht besøkte arbeiderne som okkuperte Vorwärts kontorer og sa at USPD hadde forrådt bevegelsen ved å inngå i åpne forhandlinger: Den eneste veien videre nå, var å kjempe til siste slutt. Den 8. januar brøt forhandlingene sammen og regjeringen kunngjorde at den ville møte vold med vold. I Riksdagsbygningen ble en “sosialdemokratisk” hærenhet organisert med to regimenter, hver på seks avdelinger. På revolusjonens side ble en liga av Røde soldater opprettet, og oppfordret de væpnede arbeiderne til å gå ut på gata. Man var på randen av borgerkrig. På gatene i Berlin var det voldelige sammenstøt. Men på møter i fabrikkene var det et overveldende flertall for å stanse kampene.

I løpet av 8. Og 9. januar tok regjeringens styrker tilbake mange av de okkuperte bygningene og beleiret Vorwärts kontorer med det formål, om nødvendig, å ta det med makt. Om kvelden 10. januar, mens forhandlingene fortsatt pågikk, ble en av forhandlerne Ledebour fra USPD arrestert sammen med spartakistlederen Ernst Meyer.

Om morgenen den 11. januar begynte regjeringens tropper å angripe Vorwärts-bygningen. Etter to timer heiste okkupantene det hvite flagget og sendte ut en delegasjon for å forhandle om overgivelse. Medlemmene av delegasjonen ble umiddelbart arrestert. Resten fikk 10 minutter på seg til å overgi seg. Flere fanger ble myrdet på stedet.

I kommunistenes rekker var det krise. Radek manet partiet til å kalle for tilbaketrekning og å appellere arbeiderne til å gå tilbake til arbeidet og starte en kampanje for nye valg til arbeiderrådene. Luxemburg var enig i at en retrett var nødvendig, men at  kommunistene ikke kunne si det åpent, da dette ville presse USPDs lederskap til å overgi seg til regjeringen.

Luxemburg vurderte opprøret kritisk. Ifølge henne var det positivt at “det brede lag av proletariatet i Berlin og de viktigste sentrene for revolusjon utover riket” hadde innsett at valget var mellom å forlate sosialismen eller jage Ebert-Scheidemann-regjeringen vekk fra makten. Men bevegelsen viste også svakheter: hvordan fortsette kampen? Den 8. januar 1919 skrev hun:

“Men det som ennå ikke er klart, der revolusjonens svakhet og umodenhet fremdeles er tydelig, er spørsmålet om hvordan kampen med å kvitte seg med Ebert-regjeringen bør utføres, hvordan man oversetter den indre modenheten som revolusjonen allerede har nådd i gjerninger og maktforhold. Ingenting har vist disse svakhetene og manglene så klart som de siste tre dagene. “(” Neglected Duties “, Papers, s. 310)

Hun kritiserte i skarpe toner de organene som hadde vært på toppen av massene i januaroppstanden. Spesielt fordømte hun de revolusjonære tillitsmennene og ledelsen til USPD i Stor-Berlin for å etterlate massene til seg selv og inngå i forhandlinger med regjeringen, som de kjempet mot uten å konsultere massene. Massene var ifølge Luxemburg ut på på gatene, men det var et behov for et lederskap, som de ikke fikk: 

“Når massene kalles ut på gatene og er på vakt, må man tydelig fortelle dem hva de skal gjøre eller i det minste hva som gjøres og planlegges av venn og fiende. I tider med revolusjonær krise bør massene selvfølgelig være ute på gata. De er den eneste garantien, den eneste sikkerheten for revolusjon. Når revolusjonen er i fare – og det er nå mer enn noensinne! – da er det den proletariske massens plikt å være på vakt der deres makt uttrykkes: på gata! Deres tilstedeværelse, deres gjensidige kontakt, utgjør allerede en trussel og en advarsel til alle åpenbare og skjulte fiender av revolusjonen: Vær forsiktig! “(“Forgiven duty”, Writings, s. 312)

Luxemburgs kall var for handling snarere enn ord: “Opplevelsen av de siste tre dagene kaller høylydt på lederne av arbeiderbevegelsen: ikke snakk! Ikke konsulter i det uendelige! Ikke forhandle! Gå til handling! “(“Neglected Duties”, Political Writings, s. 313)

Hun kritiserte ikke KPDs egne representanter, som også hadde vært en del av “lederne av arbeiderbevegelsen”. Men historien forteller at når Luxemburg senere møtte Liebknecht på partikontoret etter et møte i den revolusjonære eksekutivekomiteen, sa hun rasende: “Men Karl, hvordan kunne du? Og hva med vårt program? “(Nettl, s. 482)

Radek kritiserte KPD sterkt. I et brev til partiets lederskap, datert  9. januar, påpekte han at partiet (ganske riktig) i sitt program, “What Does Spartacus League Want?” Hadde skrevet at de bare ville ta makten dersom de hadde majoriteten av arbeiderne bak seg, men det var ikke tilfelle enda. Han kritiserte partiets representanter i den revolusjonære komiteen sterkt:

“I denne situasjonen burde handlingen som de revolusjonære delegatene bestemte seg for på lørdag som svar på angrepet til den sosialpatriotiske regjeringen på politikvartert, bare ha vært som en protesthandling. Den proletariske vangarden, oppslukt av regjeringens politikk og dårlig ledet av de revolusjonære delegatene, hvis politiske erfaring gjorde dem ute av stand til å forstå forholdet mellom styrkene i riket som helhet, har i sin iver forvandlet protestbevegelsen til en maktkamp. Dette tillot Ebert og Scheidemann å slå ned bevegelsen i Berlin, noe som kan svekke bevegelsen som helhet. “(Sitert i Broué, s. 251)

Radek insisterte på at kommunistene måtte informere massene ærlig og åpent om deres retrett, og dermed begrense skaden.

“Den eneste makten som kan stanse og forhindre denne katastrofen er hos dere, Kommunistpartiet. Dere har nok av perspektiver til å vite at denne kampen er håpløs. Deres medlemmer Levi og Duncker har fortalt meg at dere vet dette … Ikke noe kan stanse en som er svakere fra å trekke seg tilbake for en sterkere kraft. I juli 1917 var vi uendelig sterkere enn det dere er i dag, og vi holdt massene tilbake med all vår styrke, og da vi ikke lyktes,førte vi  med stor innsats, massene til retrett fra en håpløs kamp. “(Sitert i Broué, side 251)

Men lederne i KPD vurderte situasjonen annerledes, og det gjorde også Luxemburg. I det som viste seg å være hennes siste artikkel, “Orden hersker i Berlin,” vurderte hun bevegelsen. Hun skrev at det var naturlig at bevegelsen endte i nederlag. Nederlaget skyldtes hovedsakelig den politiske umodenheten til soldatmassene, som i seg selv var et “symptom på den tyske revolusjonens umodenhet.” Men samtidig sa hun at arbeiderne ikke kunne ha handlet annerledes på grunn av regjeringens provokasjoner.

“[…] Møtt av Ebert-Scheidemanns provokasjon, var de revolusjonære arbeiderne tvunget til å ta opp våpen. Faktisk var revolusjonens ære avhengig av å slå angrepet tilbake med full kraft for å hindre at kontrarevolusjonen ble oppfordret til å presse fremover, og for at proletariatets revolusjonære ære og den tyske revolusjonens moralske kredibilitet Internasjonalt ikke skulle bli rystet. “(“Order Prevails in Berlin”, Political Writings, s. 316)

Selv om KPD og Luxemburg mente at tiden ikke var inne til å styrte regjeringen, inneholdt Luxembourgs artikler ikke bare et sterkt angrep på regjeringen, men utgjorde også det største hindret for revolusjonen fremover.

Ifølge Luxemburg kunne ikke arbeiderne ha gjort noe annet enn å ta opp våpen og ta opp utfordringen fra den provoserende handlingen, det var et spørsmål om å redde revolusjonens ære og ikke oppmuntre kontrarevolusjonen til å ta nye skritt fremover. Ifølge Luxemburg kunne revolusjonen bare gå videre. For henne kunne det ikke være en taktisk, midlertidig forsvarshandling. Den endelige seieren ville forberedes gjennom en rekke nederlag.

“Nå er en av de grunnleggende, indre revolusjonære lovene at den aldri står stille, den blir hverken passiv eller føyelig, når det første skrittet er tatt. Det beste forsvaret er et sterkt slag. Dette er den grunnleggende regelen for enhver kamp, ​​men det gjelder spesielt i hvert eneste stadium av revolusjonen. “(“Order Prevails in Berlin”, Political Writings, s. 317)

Her gikk Luxemburg imot Radeks råd og bolsjevikenes taktikk. I juli 1917 hadde bolsjevikene forsøkt å overbevise Petrograds arbeidere om ikke å ta til gatene, de fryktet at de ville forbli isolerte. Da de ikke klarte å holde dem tilbake, deltok de i demonstrasjonene, side om side med arbeiderne, og hadde forsøkt å gjøre dem så organiserte og disiplinerte som mulig. Og da det ble tydelig at de ikke ville klare stå imot kontrarevolusjonen, organiserte de en så ordnet som mulig tilbaketrekning. Radek skrev til KPDs sentrale komité for å overbevise dem om at en tilbaketrekking organisert av partiet var langt mindre demoraliserende enn ytterligere kamper som bare ville ende i nederlag.

Rosa Luxemburg kunne ikke tillate seg å trekke seg tilbake, selv om det var tydelig for henne at kampen ikke kunne bli vunnet for nå. Ifølge Luxemburg var nederlaget ikke bare på grunn av revolusjonens manglende modenhet, men også på grunn av bevegelsens ledelse. Hun var imidlertid overbevist om at massene ville rette opp disse manglene. “Ledelsen mislyktes. Men et nytt lederskap kan og må skapes av massene og komme fra massene. Massene er den avgjørende faktoren. De er klippen som den ultimate seieren til revolusjonen skal bygges på. Massene var klare for utfordringen, og ut fra dette “nederlaget” har de smidd et ledd i kjeden av historiske nederlag, som er av stolthet og styrke for internasjonal sosialisme. Det er derfor fremtidige seire vil springe ut av dette “nederlaget”. “(“Order Prevails in Berlin”, Political Writings, s. 319)

Drapene

SPD og de kontrarevolusjonære troppene hadde trappet opp heksejakten mot Luxemburg og Liebknecht, noe som medførte at de ikke lenger kunne være hjemme, men måtte sove på forskjellige hoteller og med vennlig støtte. Den 13. januar skrev SPDs avis Vorwärtz et dikt som anklagde de spartakistiske lederne for å være feige, som gjemmer seg mens arbeiderne ble drept:

“Mange hundre lik på rad,

“Proletarer,

“Karl, Rosa og Co.,

“Ikke én av dem er der,

“Proletarer.”

(Sitert i Nettl, s. 484)

Selv om de var oppmerksomme på faren, nektet Luxemburg og Liebknecht å forlate Berlin og gjemme seg. De følte at det var deres plikt å bli hos arbeiderne. Dette ville være dødelig. Luxemburg var godt klar over den overhengende fare. Den 25. desember skrev hun til Clara Zetkin at hun hadde mottatt en “Umiddelbar advarsel” fra offisielle kilder “at mordere ser etter Karl og meg selv, og vi ville ikke sove hjemme …” (sitert i Nettl, s. 475 )

Etter julidagene i Russland var bolsjevikene i en lignende situasjon: partiet ble utestengt og det var en arrestordre på flere av partilederne. Lenin ønsket å dukke opp i retten og bruke rettssaken til å representere bolsjevikenes politiske synspunkter. Men de andre partimedlemmene overtalte ham til å gjemme seg i Finland. Dette hadde ingenting å gjøre med feighet: det var en praktisk nødvendighet.

Utallige eksempler gjennom historien har vist at tilstedeværelsen av et revolusjonært parti er avgjørende i en revolusjonær situasjon, og innenfor partier er partiledelsen avgjørende. Enkeltpersoner kan ikke skape en revolusjon. Men når massene beveger seg, kan enkeltpersoner spille en avgjørende rolle for hvilken vei revolusjonen går. Lenin var avgjørende for utfallet av den russiske revolusjonen. I oktober, da bolsjevikene bestemte seg for å starte et opprør, var det fortsatt motstand fra deler av ledelsen. Det var Lenin som med sin organisatoriske og politiske autoritet i partiet overvant den. Det var ikke autoritet som i militæret, men en autoritet bygget opp over tiår, der Lenins ideer og analyser ble testet ut i praksis. Luxemburg var utvilsomt den høyeste politiske autoriteten i det nye tyske kommunistpartiet og kanskje den eneste som kunne overvinne ultravenstre tendenser i partiet. Men det kom ikke til å skje.

Den 12.-13. Januar holdt Luxemburg og Liebknecht til i en leilighet i Neukölln, Berlin, og deretter med en sympatisør i Wilmersdorf. Det var her de ble arrestert om kvelden den 15. januar, sammen med Pieck, som også var i leiligheten. De ble tatt med til Hotel Eden, Freikorps hovedkvarter, hvor de begge ble utsatt for grov behandling. Liebknecht ble brakt ut først. På vei ut fikk han et slag i ryggen av et gevær som tilhørte soldaten Runge. Han ble drevet til Tiergarten parken, hvor han ble skutt. Etterpå sa soldatene at han hadde blitt drept “under et fluktforsøk”.

Luxemburg var neste. Hun fikk også et slag mot hodet fra geværkolben, og etter at hun hadde blitt tatt inn i en ventende bil ble hun skutt i hodet. Kroppen hennes ble kastet inn i Landwehrkanalen i Tiergarten og ble ikke funnet før i slutten av mai.

De viktigste lederne av den tyske revolusjonen ble drept med kaldt blod. Kontrarevolusjonen hadde kuttet av hodet til den revolusjonære bevegelsen.

Ingen ble i nevneverdig grad holdt ansvarlig for mordene. I mai ble en parodi av en rettssak holdt for de skyldige. Under rettsaken innrømmet soldaten Pflugk-Hartung at han hadde skutt Liebknecht “mens han forsøkte å unnslippe”. Pflugk-Hartung ble frikjent til stor applaus. Vogel, som var ansvarlig for hele operasjonen, innrømmet at han hadde kastet Rosa Luxemburgs kropp i kanalen i Tiergarten, men hevdet at en annen hadde skutt henne. Juryen kunne ikke bestemme seg for om hun allerede hadde dødd fra slaget mot hodet, og Vogel fikk bare to år og fire måneder i fengsel. Men han rømte fra fengselet og flyktet til Holland, der han ble værende til dampen hadde gått, og han fikk komme tilbake til Tyskland som en fri mann. Soldaten Runge, som hadde drept fangene, ble dømt til to års fengsel.

Kommunistene ga det politiske ansvaret for mordene på SPD og det ble for alltid en skillelinje mellom sosialdemokratene og kommunistene. Hvorvidt orderen kom fra toppen av SPD, er ikke stadfestet, men det er ingen tvil om at de bidro til å skape en stemning der de som utførte mordene ikke tvilte på regjeringens holdning. De milde straffene bekrefter dette. Det politiske ansvaret var helt og holdent i hendene på SPDs lederskap. De forrådte revolusjonen, og de var ansvarlige for mordene på Liebknecht og Luxemburg.

“[…] Et direkte ansvar hvilende  på de sosialdemokratiske lederne kan ikke fullstendig stadfestes. Men deres moralske ansvar er overveldende. To dager før hadde Vorwärts publisert det som ikke var mindre enn et kall for drapet på Karl, Rosa og partnere, ikke én død, ikke én blant de døde. Det var menn samlet, bevæpnet og til slutt beskyttet av Noske og de sosialdemokratiske ministrene som utførte drapene. Scheidemann sa: “Du ser hva deres egen terroristtaktikk har gjort for dem selv!” “(Broué, s. 257)

Drapene ble møtt av sinne og sjokk. Under et møte samme dag uttrykte Berlins arbeider- og soldatråd stor avsky overfor mordene og protesterte mot regjeringens overdrevne bruk av terror i kjølvannet av seieren over kommunistene. Den revolusjonære bevegelsen endte ikke denne 15. januar med mordene. Regjeringen startet en terrorkampanje der flere ledere ble arrestert og drept og demonstrasjoner og opprør ble knust med stor brutalitet. Mange tusener av arbeidere ble drept i kamper med hæren og Freikorpset under SPDs lederskap.

Kontrarevolusjonen stanset revolusjonen for nå og drepte dens ledere, men den tilsynelatende ordenen var bare midlertidig. Luxemburgs siste artikkel viste seg å være nesten profetisk for de revolusjonære kampene de medfølgende årene:

“Orden hersker i Berlin!” Dere dumme lakeier! Deres orden er bygget på sand. I morgen vil revolusjonen reise seg igjen, våpnene vil klingre, ‘og til deres skrekk vil det proklamere i en fanfare av trompeter:

“Jeg var, jeg er, jeg skal være! “

(“Order prevails in Berlin”, Political Writings, s. 319)