Sexkjøpsloven og sexarbeid

 

Begrepet “sexarbeid” har lenge vært kontroversielt for mange av de radikalfeministiske organisasjonene som hevder at begrepet kun brukes til å legitimere vold mot kvinner og misogynistiske holdninger. For mange radikalfeminister er patriarkatet den grunnleggende faktoren for kvinneundertrykkelse, og prostitusjon blir sett på som en av pilarene i patriarkatet. Derfor har radikalfeministene vært en stor pådriver for sexkjøpsloven som kriminaliserer kjøp av sex, historien har derimot vist veldig godt at man ikke bare kan reformere vekk kapitalismens onder. Sosiolog May-Len Skilbrei har dokumentert hvordan begrepene “menneskehandel” og “prostitusjon” ble stadig mer sammenblandet fra 1990- tallet og utover. Dette har gjort det vanskelig å inkludere perspektivene til sexselgere som opplever at sexsalg er arbeid.

Dette har ført til en ganske så moraliserende debatt som ofte utelukker mulighetene til å lytte til sexarbeideres interesser, og usynliggjør de mange skeive som driver med sexarbeid. Det er ikke slik at debatten er svart-hvit og uten nyanser, men det er viktig å se på hvor disse moralistiske holdningene kommer fra, og hvordan de resulterte i den omstridte sexkjøpsloven. I anledning av den internasjonale dagen for å bekjempe vold mot sexarbeidere har jeg intervjuet Andrés Lekanger som driver feltarbeid for PION (Sexarbeidernes interesseorganisasjon) for å se nærmere på hvilken stilling sexarbeid har for den norsk venstresiden, og hvilken påvirkning sexkjøploven og hallikparagrafen har hatt for sexarbeidere.

M: Er sexarbeid arbeid? Og hva skiller det fra andre typer arbeid?

A: Ja. Så er det spørsmålet, hva skiller det fra andre typer arbeid? Det kan man jo spørre seg. Jeg har diskutert med noen som hevder at det ikke produserer en verdi og at sexsalg derfor ikke er arbeid. Da kan man jo stille spørsmålet om en frisør produserer verdi, ergo en tjeneste.

Det som gjør at folk tenker at å selge sex er noe annerledes enn annet arbeid -at det ikke kan sees på som arbeid – er fordi vi har et samfunn som har spesifikke forestillinger om seksualitet og at seksualitet ses på som noe eget, noe som man ikke kan frikoble fra resten av en selv. Hvis seksualiteten brukes instrumentelt vil det på en eller annen måte oppstå en skade, er tanken. Sexarbeid-aktivister vil derimot hevde at sexsalg kan være arbeid, og forskere som May-Len Skilbrei har pekt på hvordan sexarbeidaktivister trekker paralleller til servicebransjen og de som jobber med krevende emosjonelt arbeid. Sosialarbeidere kan for eksempel oppleve sekundærtraumatisering av å arbeide tett inntil andre mennesker emosjonelt.

M: Er sexarbeid mer umoralsk en andre yrker?

A: Nei. Samfunnets syn på seksualitet og kjærlighet er bare et par hundre år gammelt, men det er det synet som er konstruert som ligger til grunn for kritikken av sexarbeid som arbeid. Penger, ikke-monogami og instrumentell bruk av seksualiteten gjør sexen umoralsk. Da snakker vi om en sosial konstruksjon, men så snakker man om sexarbeid, kjønn, seksualitet og makt som om disse størrelsene er slått i stein.

M: Hvorfor er det slik at noen må selge sex?

A: Dette er først og fremst et klassespørsmål. Det er mangel på muligheter i samfunnet som gjør at menn, kvinner og transpersoner, hovedsakelig fra arbeiderklassen, og under, som tyr til å selge sex. Hovedsakelig av økonomiske årsaker, og da kommer sexarbeidet gjerne i konflikt med andre klassers syn på seksualitet. Motstand mot sexarbeid er klasseforakt.

M: I debatten om sexarbeid er det mye snakk om tvang og frivillighet, hvordan tenker du at vi burde se på disse konseptene?

A: Vi tar alle valg innenfor ulike rammer. Istedenfor å tenke dikotomien frivillig-tvang så tenker jeg at det bedre å tenke på et kontinuum, og at personer som selger sex befinner seg på ulike steder i dette kontinuumet, og at en opplevelse av tvang og frihet kan eksistere samtidig. Jeg tror at hvis du prater med menn og transpersoner som selger sex i Pattaya eller i Bangkok, forsåvidt også norske menn som selger sex i Oslo, så ser man at de sliter med å få ordinære jobber. Det er en økonomisk vanskelig situasjon som gjør at de selger sex, samtidig vil mange si i ettertid at det at de solgte sex gjorde at de tjente penger. Det kan være en tvangssituasjon, men allikevel så kan handlingen å ha sex mot penger gi en frihet i den friheten som pengene gir. Jeg tenker det blir feil å si frivillig eller tvang. At man har mindre frihet hvis man har færre valg, betyr ikke at man er mindre i stand til å treffe valg.

Lekanger mener det er vanskelig å snakke om frivillighet og tvang. Et eksempel er diskusjonen om menneskehandel og menneskesmugling, som i Norge tar utgangspunkt i Palermo-protokollen. Norge ratifiserte protokollen i 2003 og forpliktet seg dermed til å bekjempe menneskehandel. Protokollen ble brukt til å begrunne innføringen av sexkjøploven og Lekanger forteller at tanken med loven er å strupe markedet gjennom å fjerne etterspørselen. Dermed skal livsgrunnlaget til menneskehandlere forsvinne. På den andre siden forteller han at den samme protokollen ble brukt i New Zealand for å begrunne at landet i 2003 anerkjente sexsalg som arbeid.

A: En ting er tolkningen, men selv om protokollen skiller mellom menneskehandel (som er når individet blir krenket) og menneskesmugling (som er når staten blir krenket), gjøres skillet uvesentlig. Selv om jeg frivillig skal ha tatt kontakt med en menneskesmugler for å komme meg til Norge, vel vitende om at jeg måtte betale ned gjelden gjennom sexsalg, ser protokollen på dette som menneskehandel. Dette fordi menneskesmuglerne utnytter seg av den fattiges situasjon. Samtidig vil forskere som Susanne Dodillet og andre si at det er vanskelig å trekke en bastant grense mellom tvang og frivillighet.

M: Det har vært mye debatt om at sexarbeid er prostitusjon, men ville det ikke lønne seg å ha dette skillet? Hvordan ville du definert disse kategoriene?

A: Begrepet sexarbeid innebærer både at handlingen er arbeid og at individet er et autonomt vesen som tar i bruk sin arbeidskraft. Prostitusjon knytter man gjerne opp til et stigmatisert bilde, gjerne av en kvinne. Det kan synes å usyneliggjøre kjønnsmangfoldet, og så knytter man begrepet opp til ideer om hvem denne personen er. Personen er skadet psykisk og blir tvunget til å selge sex. Derfor ønsker sexarbeidaktivister å komme seg bort fra begrepet prostitusjon. De fleste sexarbeiderne som jeg møter i PION kaller seg eskorter, andre sier prostiuert, og noen sexarbeider. Begrepsdiskusjonen er først og fremst en intellektuell debatt som PION, Kvinnefronten og Ottar er opptatt av. Debatten sier nødvendigvis ikke så mye om hvordan alle sexarbeidere generelt forstår begrepene og identitet. Prostitusjonsmotstandere sier kanskje at begrepet sexarbeid skjuler utnyttelsen, men det ekskluderer ikke at utnyttelse kan finne sted, men man ønsker betone at her er det et individ som utfører arbeid.

M: Kan du si litt om sexkjøploven, hva som var dens mål og hvilken effekt den har hatt?

A: Målet, ifølge politikerne som fikk banka den igjennom, var det å få stopp på menneskehandel, og hvis du spør kvinnegrupper så var det for å bekjempe menns vold mot kvinner. Loven kriminaliserer den som kjøper sex og tanken bak det er at man ikke stigmatiserer eller kriminaliserer offeret. Vista Analyse sin evaluering av sexkjøpsloven (2015) intervjuet kvinner som solgte sex og som selv opplevde at de hadde mindre tillit til politiet, hvilket gjorde at de anmeldte vold i mindre grad, og mente at politiet konfiskerte ubrukte kondomer fra dem for å bruke det som bevismateriale senere. Ifølge Vista Analyse endrer ikke sexkjøpsloven årsakene til at folk ender opp med å selger sex, men konkluderer likevel med at loven har vært en suksess siden antall annonser for salg av sex hadde gått ned. Derimot bruker Vista Analyse kildemateriale fra Pro Sentret, som selv sier at man ikke kan trekke så sikre konklusjoner av de samme kildene. Det handler om slike ting som at en person kan stå bak flere annonser, mens flere personer kan stå bak en annonse.

Også Amnesty International kom i 2016 med en rapport som tar for seg sexkjøpsloven, hallikparagrafen og utlendingsloven. Her intervjuer de først og fremst kvinner, men også noen transkvinner. Lekanger peker på at sexarbeiderne i Amnesty sin rapport sier det samme som sexarbeiderne i Vista Analyse angående å ha mindre tillit til politi og at de opplever mer stigmatisering av omgivelsene.

Politiet bekrefter til Amnesty at det konfiskerer kondomer, både som bevis på sexkjøp, men også, hvis de raider en leilighet, som bevis på hallikvirksomhet. Amnesty og Vista er ikke akkurat forskning-forskning, men såkalt “grå litteratur”. Deres funn finner man likevel igjen i forskning publisert, blant annet i The Lancet.

Her påpeker studien i The Lancet på det samme som Amnesty sier om at kriminalisering gir mer utrygghet og gir mer økonomisk usikker situasjon. Noe som gjør at de av oss med sexsalserfaring har dårligere forhandlingsmulighet opp mot kunder, og får en mer utrygg hverdag med økt risiko for å bli utsatt for vold. Studien i The Lancet hevder også at kriminalisering, herunder sexkjøpsloven og hallikbestemmelsen, skaper en barriere mot effektiv hiv-forebyggende arbeid.

Studien Lekanger viser til ble publisert i tidsskriftet The Lancet i januar i fjor. Her sammenlignes europeiske land som har full kriminalisering (kjøp- og salg av sex, samt organisering av sexarbeid er ulovlig), med både land som har delvis kriminalisering (at sexkjøp er ulovlig, eller at organisering av sexarbeid er ulovlig) og land som har legalisert sexkjøp- og salg, samt organisering. Det er kun ett land i studien som har legalisert sexarbeid, nemlig Tyskland).

M: Er sexkjøpsloven og hallik-bestemmelsen overflødige?

A: Det ville jeg si. Tvang er forbudt og voldtekt er forbudt.. Når man snakker om hallikvirksomhet og hallikparagrafen er det viktig å poengtere at den kriminaliserer ikke det å tvinge noen til å selge sex. Den gjorde det, men lovgiverne tok leddet om utnyttelse ut og satt det i menneskehandelsparagrafen. Det vi står igjen med da er en lov som kriminaliserer det å legge til rette for sexarbeid, eller å leie ut hotellrom eller leilighet for slike formål. Det betyr at samarbeid om å selge sex, som gjør at risikoen for for å bli utsatt for vold reduseres, er kriminalisert.

Forkjempere for loven vil si at sexkjøpsloven er et ekstra verktøy til å bekjempe menneskehandel, fordi at man har en ide om at hvis man fjerner kundene eller etterspørselen så forsvinner problemet. Men sexselgere er ikke objekter, men individer som velger å forflytte seg fra steder der det ikke er muligheter til steder der det er. Det perspektivet forsvinner i analysen bak sexkjøpsloven.

Når man ser på debatten rundt sexarbeid ser man et klart skille mellom de ideologiske diskusjonene til radikalfeministene og de praktiske effektene disse ideologiene har. Som sagt er sexarbeid knyttet direkte opp til ulikhet, fattigdom, arbeidsledighet og at arbeiderklassen ikke har annet valg enn å selge sin egen arbeidskraft. Det er selvfølgelig ikke å si at denne utnyttelsen av arbeid ikke varierer kraftig, på tvers av nasjonalitet, og i forskjellige yrker og stillinger. Vi har likevel ingen mulighet til å avskaffe de moderne produksjonsformene til markedet eller dens ideologi gjennom sosiale reformer. Uten å avskaffe klassesamfunnet og kapitalismen har vi ingen mulighet til å avskaffe patriarkatet eller prostitusjonen. Å kontrollere andres seksualitet enten om det er ved å kriminalisere prostitusjon, pornografi eller fetisjer er å sette stigma på allerede marginaliserte grupper. Naturligvis finnes det ideologiske implikasjoner her som viser til fremmedgjøring, men det er likevel aldri god nok grunn til å ty til moralisme. Sexarbeid som så mye annet er et symptom av patriarkatet og kapitalisme, ikke roten til problemet.