Frankrike: Gule vester, akt IV

De gule vestene sin protestbølge har startet på “fjerde akt”, i helgen var det en ny runde med radikale protester, med langt fler deltagere enn de offisielle sifrene på 130.000 mennesker (muligens så mange som 500.000). Denne gangen var statsresponsen enda mer brutal, 89.000 politifolk var utplassert over hele Frankrike i et forsøk på å hindre de gule vestene i å demonstrere – fredelig eller på andre måter – som resulterte i over 2000 arrestasjoner.

Unge, både universitetsstudenter og videregåendeskoleelever, har nå entret scenen, og blitt møtt med en hensynsløs undertrykkelse fra politiet sin side som resultat. I mellomtiden, til tross for deltakelsen til de menige i fagforeningene, forsøker lederne til de viktigste fagforeningene skamfullt og iherdig på å “berolige” protestene og å “forhandle”med regjeringen. Videre har en internasjonal mediekampanje full av hysteri og desinformasjon forsøkt å undergrave bevegelsen ved å identifisere de gule vestene med høyrenasjonalister, og (til overraskelse) med Russlands opptreden.

Med disse dramatiske hendelsene har president Macron (sin popularitet falt til rundt 20 prosent) vært iøynefallende fraværende. Oppgaven med å kunngjøre utsettelsen og deretter kanselleringen av den nye karbonskatten som utløste bevegelsen, gikk til statsminister Édouard Philippe. En ydmykende konsesjon for et statsoverhode som lovte “aldri å bøye seg etter protester fra gata”. Imidlertid har denne konsesjonen ikke ført til noe annet enn å styrke de franske massene, som nå har lært at den eneste måten å vinne på er ved å kjempe! Deres krav er blitt betydelig utvidet, fra å dreie seg om drivstoffskatten, til en rekke problemer knyttet til levekostnader og mot det politiske etablissementet. Populære krav inkluderer gjenopprettelse av ISF-formuesskatten, økte pensjoner, økt minstelønn, kutt i politikernes lønn og – det mest fremtredende av alle -Macrons avgang, samt oppløsningen av nasjonalforsamlingen.

Der er en revolusjonær situasjon som utvikler seg i Frankrike: alt som mangler nå er et lederskap og et klart handlingsprogram, forankret i arbeiderklassen, som involverer en kampanje for generalstreik som pressmiddel for Macrons avgang.

Politiets framferd

På lørdag opprettet Macron en ny polititaktikk , som i all hovedsak og hensikt fjernet retten til å demonstrere. I Paris alene ble 1000 personer arrestert, forbipasserende ble utsatt for «en stopp og ransak” taktikk, uansett om de hadde på seg gule vester eller ikke (alt som ble funnet i sekker og væsker ble konfiskert); grupper på vei til demonstrasjonene, ble hindret i mange deler av hovedstaden. Arié Alimi, en advokat i Paris Bar og medlem av Menneskerettighetsforbundet, sa dette om den skandaløse politikken: “Vi har sett at folk som bare vil protestere arresteres (…) [politiet] har arrestert folk som ikke har gjort noen verdensting, rett og slett fordi de tror de har farlige intensjoner. “Faktisk er det den franske staten gjør, å arrestere folk” forebyggende “før de har begått en forbrytelse, og dermed bryter den alle borgerlige lovers prinsipper og går inn i “Minority Report” territoriet.

Politiets framferd i Paris var nådeløs. Tåregass, skumprosjektiler, vannkanoner og til og med pansrede biler ble utplassert for å spre demonstrantene som hadde erklært at de hadde til hensikt å marsjere mot Elysée presidentpalasset. Bilder sirkulerer på nettet der folk blir slått på bakken av vannkanoner og kollapser i smerte etter å ha blitt rammet av gummikuler. I de sosiale mediene sirkulerer det mange bilder av forferdelige skader påført av politiet (og likevel fokuseres 99 prosent av mediedekningen på de protesterenes vold). Hittil har i alt 700 mennesker blitt skadet i løpet av tiden de gule vestene har protestert. Likevel klarte mange mennesker å komme seg gjennom de forskjellige delene i Paris sentrum, hvorav noen sang revolusjonære sanger, som Bella Ciao.

Utenfor Paris, var det i noen byer tillatt å demonstrere, og de gjorde det i stor grad. For eksempel var 2.000 demonstranter i Brest på nordvestkysten: en by med en befolkning på kun 140.000. I provinsene ble også demonstrantene møtt av et hardhendt politi.

I Toulouse brøt forskjellige grupper av demonstranter gjennom politisperringene som forhindret dem i å forenes, mens demonstranter i Bordeaux sang “Anti-capitalista”:

Men den ondskapsfulleoppførselen til Politiet fungerer bare som kontrarevolusjonens pisk, og driver massene fremover. Allerede har en 80 år gammel kvinne blitt drept etter at hun ble rammet av en tåregass-beholder mens hun stod på balkongen sin. Dusinvis av ubevæpnede demonstranter har blitt isolert og slått av politigrupperinger, og det sirkuleres en video av en funksjonshemmet mann i gul vest som tippes ut av rullestolen av en politimann. Disse avskyelige handlingene heller bensin på bålet og gjør publikum rasende, som det fremgår av en kommentar til den sistnevnte videoen på Twitter: “Å, du sønn av en hore! Jeg håper alle ender opp i rullestol, snart!»

Interessant nok, begynner den gule vest bevegelsen å anta en mer organisert form, med innkalling til generalforsamlinger i en rekke byer. I Toulouse holdt omkring 500 gule vest aktivister fra regionen en generalforsamling for å diskutere bevegelsens mål og hvordan styrke organisasjon. Dette er viktige skritt fremover. Disse forsamlingene bør knyttes sammen gjennom et nettverk av valgte og tilbakekallbare representanter, som igjen møter representanter for studenter og arbeidere i streik, og slåss på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Studentene slår tilbake

Unge på videregående skoler og universiteter har signalisert støtte til og deltar med de gule vestene over hele Frankrike. Mange institusjoner (både videregående skoler og universiteter) er blokkerte eller under okkupasjon (inkludert Nanterre og Tolbiac), og det har vært enorme generalforsamlinger over hele landet for å diskutere studenters stilling til de gule vestene, blant andre saker (inkludert utdanningsreform).

En uttalelse skrevet av en kamerat i IMT, med støtte til de gule vestene og et kall til en samordnet streik for å avskaffe regjeringen, fikk overveldende støtte pål’université Paul-Valéry-Montpellier og Toulouse, og vil bli diskutert i Lyon. I Nanterre ble en resolusjon vedtatt av en 2000-sterk forsamling (av både studenter og ansatte) som erklærte universitetets solidaritet med de gule vestene og motstand mot statens undertrykkelse; og lovet at universitetet skulle gå til streik inntil det tidspunkt der en rekke krav (inkludert kanselleringen av undervisningsreformer) oppfylles. Resolusjonen krever også Macrons avgang.

I tillegg var studentblokker fremtredende i helgens demonstrasjoner, med en stor kontingent fra Universitetet i Sorbonne, som marsjerte med de gule vestene i Paris på lørdag, med slagord rettet mot Macrons økonomiske politikk og politivolden:

 Videregåendeskoleelever har også mobilisert seg nasjonalt etter et kall fra den Nasjonale foreningen for videregående skoleelever (UNL). På torsdag forrige uke var over 700 videregående skoler blokkerte eller i streik, og tallet var høyere på fredag. Politiet har gått mot elevene med særlig brutalitet, noe som bare har oppildnet bevegelsen. For eksempel, på torsdag 7. desember ble over 150 videregående elever fra Mantes-la-Jolie i Île-de-France-regionen i Nord-Frankrike, som protesterte mot reformer til nasjonale eksamener, tvunget av opprørspolitiet til å knele med hendene på bakhodet. Denne absurde”massearrestasjonen” av hele skolen ble ganske korrekt beskrevet av France Insoumise MP, Eric Coquerel, som “uakseptabelt og ydmykende.”Som svar på dette opprørende (en video ble lagt ut på sosiale medier), gikk mange studenter og lærere over hele Frankrike på kne med hendene på bakhodet i solidaritet, inkludert en stor gruppe på Place de la République i Paris på fredag. På noen steder, som Marseille, har CGT medlemmer gått ut for å fysisk forsvare skoleelevene fra politiets brutale opptreden.

Radikale uttalelser til støtte for de gule vestene ble godtatt av studentforsamlinger over hele Frankrike / Bilde: Nanterre Marxists

Langt fra å bli kuet av undertrykkelse, vil slike provokasjoner føre elevene til mer radikale konklusjoner og bringe dem nærmere de mobiliserte arbeiderne på gatene. Dette har allerede begynt å skje, som det fremgår av den overveldende støtten til våre kameraters appeller i Montpellier og Toulouse. Studentene beveger seg også mot en korrekt organisasjonsstruktur. Resolusjonen i Nanterre krevde at universitetene i Paris-regionen skulle velge delegasjoner til et massemøte på Ile-de-France, den 13. desember. I tillegg har det kommet et kall for en generalutdanningsstreik (for tiden under debatt i studentforsamlingene). Til slutt, i Toulouse, deltar kontingenter av de gule vestene i studentforsamlinger og omvendt. Disse er svært viktige og positive skritt fremover, og viser effekten de gule vestene har på studentbevisstheten. Vi bør huske at det var koordineringen med studenter i solidaritet med arbeiderklassen som fikk De Gaulle på knærne i mai 1968.

Fagforeningene: revolusjon nedenfra, reformisme på toppen

Fra begynnelsen av har ledelsen i de viktigste fagforeningene hatt en hårreisende politikk overfor de gule vestene: nektet å støtte dem og har til og med fordømt dem, før de ble trukket inn i mobiliseringen etter trykk nedenfra. Vi har sett at flere og flere lag i arbeiderklassen går inn i kampen sammen med de gule vestene – inkludert brannmenn og ambulansearbeidere – ettersom gravitasjonskreftene i massebevegelsen trekker store lag i arbeiderklassen inn i kampen.

Selv arbeidere fra den tradisjonelt apatiske ‘middelklassens’ yrker begynner å bevege seg. For eksempel startet 160 advokater i Beziers en streik tirsdag (4.desember) over forsøk på å reformere rettssystemet. De streikende advokatene erklærte solidaritet med de gule vestene, og de protesterte sammen utenfor Beziers-domstolen i forrige uke. Dette er svært signifikant, og minnerom hendelsene i 1968,  der den revolusjonære generalstreiken også omfattet ekstremt store samfunnslag, inkludert kontorarbeidere, administratorer, tjenestemenn og så videre.

Imotsetning til denne radikalismen ved basen, nådde lederne til seks av de viktigste fagforeningene (inkludert CGT, unntatt SUD) et nytt lavmål på torsdag, ved å undertegne en felles erklæring som gikk imot “alle former for vold i uttrykk av krav”, og tok imot regjeringens forhandlinger med åpne armer, uten å nevne noe om de da kommende demonstrasjonene planlagt for neste dag. Dette skandaløse standpunktet, må leses nesten som et direkte samtykke til Macrons appell, da han samme dag formanet alle politiske organisasjoner og fagforeningsorganisasjoner til å “møte og snakke” i stedet for å fortsette de “voldelige” protestene eller å presse på for streik.

Det var ikke overraskende at denne forræderske handlingen gjorde grasroten som har koordinert med de gule vestene siden starten av bevegelsen, sinte. Felleserklæringen ble umiddelbart og ganske sterkt fordømt av de lokale filialene i fagforeningene. CGTs-regionsunion 13 (Toulouse) utstedte en sterkt formulert uttalelse som avviste felleserklæringen til fagforeningstoppene og sier at «vi vil fortsette å fordømme og bekjempe den virkelige volden som er den fra den herskende klassen mot det arbeidende folket».

CGT UD 31 Fra Marseille (grenen som beskyttet videregående elever fra politiet) sa at felleserklæringen “sender en katastrofal melding til de [i] kampen. Det setter våre aktivister i fare”, og har oppfordret til et nødmøte i CGT for å holde lederne til ansvar.

CGTs Nasjonale Federasjon av Kjemisk Industri har også avvist felleserklæringen, og sier at det er” uverdig for CGT”, og fordømmer i stedet “volden til sjefene, politiet og fagforeningsundertrykkelsen, samt den reformistiske medvirken.”De fortsetter: “Hvis det er vold, er årsaken til det blant undertrykkerne, ikke de undertrykte … CGTs rolle er å stå side om side med arbeiderne og ikke som en assistent til sjefene og regjeringen. “Paris’ energisektor i CGT har fordømt felleserklæringen, og vil bli med i den CGT tilknyttede  48-timers transportarbeiderstreiken på torsdag. CGT UD 59 (Lille) er den siste til å bli med i protestkoret mot felleserklæringen og har også utstedt et kommunikasjonskrav som krever et nødmøte i CGTs nasjonale ledelse.

Denne sterke kontrasten mellom radikalismen nedenfra og reformismen på toppen blir tydeligere og tydeligere. Mens vanlige arbeidere og fagforeningsfolk kommer nærmere og nærmere de gule vestene og tar dristige og til og med revolusjonære konklusjoner mot det hatede Macronregimet, er ledelsen redd for at denne radikalismen i basen har gått for langt, og har forsøkt å helle på kaldt vann for å bremse hendelsene. Det er trolig at dette sinnet og frustrasjonen vil resultere i et opprør mot Philippe Martinez og CGTs nåværende ledelse på deres 52. kongress i mai 2019.

I mellomtiden er det, med en CGT-handlingsdag planlagt å holdes 14. desember, viktig at fagforeningsfolk på grasrota fortsetter å delta i kampen og danne dypere forbindelser til den organiserte arbeiderklassen, og om mulig å øke perspektivet for en koordinert kampanje av streik og for et demokratisk valg av et nasjonalt lederskap som kan føre bevegelsen fremover. For øyeblikket er det en fare for at fagforeningsledere kan øke oppfatningen om at fagforeningene er en del av det samme “politiske etablissementet”, de gule vestene kjemper mot, som kan isolere dem fra bevegelsen.

Mens vanlige arbeidere og fagforeningsfolk nærmer seg de gule vestene og tar revolusjonære konklusjoner, lederskapet frykter at grasrotas radikalisme går for langt. /Bilde: Twitter, CGT

Den herskende klassen innser at den trenger å bruke fagforeningene for å stagge bevegelsen. Det var det som var intensjonen med felleserklæringen 6. desember “mot vold” og møtet mellom Macron (og regjeringsmedlemmer), toppene i foreningen for borgermestre, senatets president, lederne av de største fagforeningene (herunder CGT) og representanter for de tre viktigste næringslivsorganisasjonene. Macron ønsker å fremstå som om han “rådgiver” seg med “samfunnet som helhet”, når det står overfor en “trussel mot det republikanske regimet”. Men ved å involvere disse organisasjonene, risikerer Macron å misbruke dem ytterligere, påføre dem sin egen fiasko og gjøre dem mindre brukbare som instrumenter i å stagge de gule vestene.

I tillegg ba arbeidsministeren fredag private arbeidsgivere om å øke lønnen. Som i 1968, da de stod overfor trusselen om å miste alt, var den herskende klassen villige til å komme med innrømmelser. Det er imidlertid en del forskjeller fra 1968. Først og fremst fant disse revolusjonære hendelsene sted på toppen av etterkrigsboomen, og det var nok av plass til å manøvrere i henhold til den akkumulerte profitten. Akkurat nå er situasjonen annerledes, ettersom den franske økonomien ikke kan sies å ha blitt gjenopprettet siden krisen i 2008. Videre sørget kommunistpartiet i 1968, som hadde en stor autoritet blant massene av arbeidere og fagforeningsmedlemmer, for at tilbudet om høyere lønn ble akseptert, imot ønskene til arbeiderforsamlinger. I dag eksisterer det ingen slik organisasjon med en tilsvarende autoritet overfor arbeiderne, og enda mindre blant de gule vestene. Arbeidernes reaksjon til arbeidsministerens appell var: “Vi ble fortalt at det ikke fantes penger, men nå som de gule vestene er på gatene, ble det plutselig funnet penger. Konklusjonen er klar: alle ut! “.

“Det er russerne igjen!”

Kapitalistklassen, deres politikere og medier frykter de gule vestene, som nå har spredd seg til andre land. Det har vært demonstrasjoner der deltakerne har vært ikledd høyt synlige gule vester i Belgia og Nederland og liknende krav som de i Frankrike er stilt. Det europeiske borgerskapet er anerkjennende til at denne bevegelsen utgjør en fare for den franske kapitalismen og  kan ha foruroligende implikasjoner for resten av Europa.

Som sådan har de gjort alt i deres makt for å sverte og diskreditere de gule vestene som voldelige grupperinger ledet av høyre- og venstreekstremister. Før helgens protester ba regjeringen både turister og borgere om å forbli innendørs, og sa at “ekstremister til høyre og venstre kunne komme til å “smadre og drepe.”

Den internasjonale pressen har konsekvent nedjustert protestens omfang for denne helgen for å gi et inntrykk av at bevegelsen svekkes. The Guardian hevdet for eksempel at det bare var totalt 30 000 som deltok i demonstrasjonene i Frankrike i helgen, til tross for en betydelig mengde med video- og bildebevis som viste det motsatte på sosiale medier. Det har også blitt lagt stor vekt på voldshandlinger og hooliganisme, med bilder av brennende biler og vandalisme, trykt i aviser og strålende ut av TV-skjermer over hele verden. I mellomtiden har statens voldshandlinger fått svært lite dekning; akkurat like lite som flertallet av de fredelige demonstrasjonene rundt omkring i landet – der politiet har gitt dem lov til å fortsette.

Det har også blitt gjort forsøk på å portrettere bevegelsen som et voldelig, kaotisk og et ytterliggående høyrefenomen mot en “progressiv” grønn karbonskatt. The Observer skrev i en lederartikkel om de gule vestene:

“Bevegelsen har ingen ledere å forhandle med; det ånder og organiseres for det meste på sosiale medier; og som det fremgår av de voldsomme sammenstøtene i Paris, har den blitt kapret – blant annet av høyreekstreme grupper som ønsker å styrte en valgt regjering.”

Høyre i Frankrike og internasjonalt har forsøkt å tjene på eller samtykke med de gule vestene, men hittil har de mislykket. I et spektakulært stykke «falske nyheter» klarte Donald Trump å overbevise seg selv om at demonstranterne i Paris ropte “vi vil ha Trump!” Og Marine Le Pen i Front Nationale har gjentatte ganger sagt at hun støtter bevegelsen mot drivstoffskatten for å styre den i en reaksjonær, nasjonalistisk retning og demagogisk styrke sin egen profil. Men så langt er den eneste politikeren som har dratt nytte av bevegelsen vært venstresidens Mélenchon, som har konsekvent støttet de gule vestene, og hvis oppslutning har økt med åtte prosentpoeng til 29 prosent, og er nå den mest populære partilederen i Frankrike. I mellomtiden har Le Pens oppslutning knapt endret seg siden bevegelsen oppstod, og har bare økt ett poeng til 20 prosent.

Samtidig som publikasjoner fra Telegraph til New Scientist har fordømt de gule vestenes “anti-miljøvern-“standpunkt i avvisningen av Macrons karbonskatt, var det en klimademonstrasjon på lørdag, og mange av deltakerne avbildet der bar … gule vester! Som det var klart fra starten, motsetter ikke de gule vestene seg en miljøpolitikk som sådan, bare ideen om at vanlige franske arbeidere skal bære byrden for å redusere utslippene i stedet for de store kapitalistiske selskapene som er de overveldende ansvarlige for karbonutslippene. I mange byer marsjerte «gule vester» og klimaaktivister sammen.

I et ganske desperat trekk prøvde den borgerlige pressen det gamle trikset med å beskrive de gule vestene som en konspirasjon kokt sammen i Kreml. En rapport fra Times forteller at “hundrevis av sosiale medier-kontoer knyttet til Russland har forsøkt å spre gateprotestene som har herjet Frankrike”. Fransk etterretning viser tilsynelatende til at bevegelsen, som stammer fra sosiale medier, har blitt spredt ved hjelp av “russiske sock puppets” (falske kontoer kontrollert av russiske spioner). Eksakt hva slags interesser Putin har i å motsette seg en karbondioksid skatt i Frankrike, er det ikke noen som klarer å gjette på, men ialle fall, å sammenblande denne massens raseri og frustrasjon mot innstramninger med russisk innblanding er bare latterlig.

Til tross for denne bakvaskelsen (og små men reelle elementer av hooliganisme), har bevegelsen og dens krav stor støtte fra den franske offentligheten, en oppslutning på mellom 60 og 70 prosent. Videre har det kommet en internasjonal solidaritet med de gule vestene. Bortsett fra mobiliseringene i Belgia og Nederland blir videoer av gule vest protester sirkulert online på Britiske Labour Party-fora, som mottar hundrevis av kommentarer om at arbeidere i Storbritannia bør “sloss som franskmenn!”

Macron’s Waterloo

Macrons autoritet og internasjonale posisjon har blitt revet i stykker av denne bevegelsen, og med det europeiske valget som kommer opp (som vil bli sett på som en folkeavstemning om hans presidentskap) er hans stilling ekstremt svak. Hastigheten til dette sammenbruddet er slående: i løpet av måneder har han gått fra å være et stort håp for en “fornuftig, moderat, pro-markeds, demokrati” til en knapt synlig fange av en krise der han har mistet all kontroll. På tirsdag (11.desember) skal han holde en offentlig tale, men det virker lite sannsynlig at han vil gjenopprette posisjonen sin. Som Marc Lazar, professor ved Sciences Po i Paris, sa til Washington Post: “Macron kommer ekstremt svekket og isolert ut av dette. Både hjemme og i Europa.”

Akkurat som vi forutså ved forrige valg, har Macrons pro-EU, pro-business-agenda vist seg ute av stand til å løse motsetningene i fransk kapitalisme. De gule vestene er et bevis for dette. / Bilde: Remi Jouan

Det internasjonale borgerskapet er urolige og frustrerte over Macrons ydmykende fjerning av drivstoffskatten og hans fallende popularitet, og er skeptiske til hans evner til å løse krisen og bemerker med forundring at hans hovmodige, arrogante “out of touch”-stil og aggressive bruk av politiet bare har forverret situasjonen. Men Macrons overmot var allerede fra starten av bygget på sand. Krisen i regimet går dypere enn hans personlige inkompetanse (selv om han er det), til en fundamental blindvei for den franske kapitalismen, som i mange år har ligget  bak resten av Europa og som ikke har klart å reise seg igjen etter krasjet i 2008. Innstramningen og skvisingen av arbeiderklassen som krisen krevde har ført til at den franske politiske eliten har blitt fullstendig diskreditert. Den forseglet skjebnen til Macons forgjenger, François Hollande, sammen med de to viktigste partiene (sosialistene og republikanerne). Som vi forutså ved forrige valg, har Macrons pro-EU, pro-business-agenda vist seg ute av stand til å løse motsetningene i fransk kapitalisme. De gule vestene er et bevis på dette. Som Financial Times skrev i ettermiddag, begynner borgerskapet å se at deres tro på Macron var malplassert:

“Dersom Macron hadde vært i stand til å bryte denne syklusen (der de franske presidentene fort mister oppslutning), ville hans internasjonale troverdighet ha økt. Han kunne ha oppstått som de liberale verdienes globale seierherre- en slik seierherre er svært nødvendig. Nå virker det imidlertid svært lite sannsynlig at Mr Macron kan redde verden. Han er heldig dersom han klarer å redde sitt eget presidentskap.”

Krisen har også manifestert seg i form av splittelser på toppen. Parlamentsmedlemmer og ministre er delte mellom “en hard linje” som ønsker å fortsette politiets framferd og som ikke vil gi etter, mens andre maner til “nye tiltak”, vurderer ytterligere innrømmelser og foreslår en uklar “kursendring”. Men det er usannsynlig at små reformer (hvis de, med tanke på den økonomiske krisen, er mulige), er nok til å tilfredsstille en bevegelse som nå omfatter en rekke forskjellige krav, og hvis hensikt får mer og mer karakter av å avsette Macrons regime. Som en talsmann for bevegelsen svarer oppgitt over etter kanselleringen av drivstoffskatten:”Vi vil ikke ha smuler, vi vil ha hele baguetten!”

Disse splittelsene på toppen er et symptom på at en revolusjonær prosess finner sted. Våre franske kamerater sa i en uttalelse på fredag ​​at i Frankrike finner man nå alle ingredienser for en revolusjonær situasjon. Det som mangler, er det nødvendige, at arbeidsklassens lederskap overfører drivet på gatene til en streikekampanje som lammer økonomien og til slutt avsetter Macrons svake administrasjon. Utviklingen av ordentlige demokratiske strukturer vil også bevare bevegelsens sammenheng og hindre at den slukner under juletiden, eller degenererer til direkte hooliganisme. Dette er de objektive oppgavene de gule vestene har på nåværende tidspunkt. Fremover til femte akt!

Bemerkning: Timer etter denne artikkelens publikasjon, holdt Macron en tale der han kunngjorde en rekke tiltak som en del av en “sosial og økonomisk krisehåndtering”. Disse inkluderer:

 – En økning av minimumslønnen på 100 euro (noe arbeidsgiverne ikke skal betale for).

– Fritak fra økninger i trygdavgifter for pensjoner under 2000 euro i måneden.

– Løfter om at overtidslønn ikke vil skattlegges.

– En forespørsel om at arbeidsgivere gir arbeidere en bonus på slutten av året.

– Forsikringer om at blanke stemmer ved valg vil bli tatt med i betraktningen.

Dette er svært milde reformer, hvorav ingen vil røre kapitalistene og de rike. Fordi Macron også har insistert på at han ikke kommer til å gjeninnføre formueskatten, er det sannsynlig at disse smulene må betales av vanlige skattebetalere, det vil si vanlige arbeidstakere. Mélenchon har med rette avvist tiltakene og oppfordret til en massiv aksjon på lørdag.