Grep om Begrepet: Enhetsfronten

I normale tider står de revolusjonære organisasjonene ofte i arbeiderklassens ytterkant, nesten isolert fra den. Når klassekampen intensiveres, arbeiderklassen er under angrep eller at samfunnet befinner seg i en revolusjonær eller pre-revolusjonær tilstand vil “enhetsfronten” kunne samle arbeiderklassens organisasjoner til en enhet. I enhetsfronten inngår revolusjonære i en allianse med reformistiske og ikke-revolusjonære arbeiderorganisasjoner som massene fortsatt har stor tiltro til. Den sentrale idéen med enhetsfronten er at arbeiderklassens organisasjoner inngår i en felles kamp for krav hele arbeiderbevegelsen er enige i, og som dermed forbinder de revolusjonære arbeiderne med arbeidere som enda ikke er vunnet over til de revolusjonæres side.

Selv om den revolusjonære organisasjonen slutter seg til en allianse med reformister innebærer ikke det at organisasjonen eller deres programmer oppløses. Dette er en allianse der partiene forblir uavhengige av hverandre og retten til å kritisere hverandre opprettholdes. Lenin formulerte dette som “å marsjere separat, men å angripe samlet!”

Enhetsfronten åpner opp for teoretiske kamper og legger til rette for at minoriteten som de revolusjonære arbeiderne utgjør kan kritisere og eksponere den reformistiske ledelsen—som uunngåelig vil svikte arbeiderklassen på grunn av sin urokkelige trang til å opprettholde kapitalismen. Faktisk er det bare ved å gå sammen med arbeiderne at de kan trekkes vekk fra de reformistiske lederne. Ledernes vakling og det at de tar borgerskapets side vil komme stadig mer til syne, men arbeiderne vil også se at kommunistene fortsetter uforbeholdent på deres side.

Den russiske revolusjonen er et godt eksempel på enhetsfronten. Fra februar til oktober støttet flertallet av arbeiderne de “moderate sosialistene”; mensjevikene og de sosialrevolusjonære, som både inngikk i den provisoriske regjeringen og hadde størst oppslutning i sovjetene. Da den kontrarevolusjonære generalen Kornilov marsjerte mot Petrograd i et forsøk på slå ned revolusjonen, inngikk bolsjevikene i en enhetsfront med mensjevikene og de sosialrevolusjonære for å stå imot Kornilovs kuppforsøk. Samtidig som bolsjevikene nedkjempet Kornilov i et samarbeid med reformistene, forklarte de at det var nettopp politikken til de moderate sosialistene, og deres ustanselige tillit og vilje til å opprettholde den provisoriske regjeringen, som hadde gitt Kornilov anledning til å angripe, og at den eneste veien videre for arbeiderne var om sovjetene tok all makt. Til syvende og sist stod det mellom en Kornilov eller sovjetene. Bolsjevikene vant tilliten til resten av arbeiderklassen og viste at de var de eneste villige til å virkeliggjøre arbeidernes krav, som å trekke seg ut av krigen.

Bolsjevismen er den eneste organisasjonsformen som til dags dato har ført til en vellykket arbeiderrevolusjon, og noen av årsakene til dette var at bolsjevikene hadde et godt teoretisk grunnlag og at de var lojale mot egne prinsipper, samtidig som de holdt seg taktisk fleksible i forhold til å nå arbeiderne.

I vår moderne tid, der vi revolusjonære er få og i stor grad er isolert fra arbeiderbevegelsen, er en korrekt bruk av enhetsfronten ytterst viktig for å trekke arbeiderbevegelsen vekk fra sosialdemokratiet og reformismen hvis politikk bare vil føre arbeiderklassen fra nederlag til nederlag.