Brasil: Hvordan kunne en høyreradikal demagog vinne valget?

Bolsonaro vant den andre runden av det brasilianske presidentvalget med 55 prosent av stemmene. Med dette slo han Haddad, kandidaten for det brasilianske Arbeiderpartiet (A), som mottok 45 prosent. Alt håp om en siste innspurt i sluttminuttene ble knust. Valgresultatet er et tilbakeslag for arbeiderklassen og de fattige. Stilt ovenfor den nye reaksjonære regjeringen er vi nødt til å forstå hva dette innebærer, hva som forårsaket denne situasjonen og hvilken strategi arbeiderbevegelsen bør følge.

Den andre valgrunden var ekstremt polarisert. På venstresiden var det en mobilisering på grasrotnivå for å forsøke å stoppe Bolsonaro, og titusener møtte opp på store demonstrasjoner i støtte for Haddad i Sao Paulo, San Salvador de Bahía og andre steder. Som en forsmak på hva som vil komme under en Bolsonaro-ledet regjering gjennomførte politiet, etter ordre fra valgrådet en omfattende kampanje for å hindre folkemøter «mot fascisme» på universiteter og fagforeningshus. Politiet fjernet anti-fascistiske bannere fra universitetsområder og beslagla til og med fagforeningsblad. Alt dette ble gjort for å sikre «rettferdighet i valget», ettersom disse aktivitetene ble ansett som å være utført utenfor lovens rammer og dermed utgjøre «valgpropaganda». Oppmuntret av Bolsonaro’s retorikk har små fascist-grupper gått til fysisk angrep på venstreorienterte aktivister og sågar drept capoeira-utøveren Moa do Katendê.

Brasil under Bolsonaro: et fascistisk regime?

De som nå hevder at «fascismen» har vunnet i Brasil tar imidlertid feil. Fascisme er et politisk regime basert rundt mobiliseringen av de sinte småborgerlige massene i væpnede gjenger, med målet om å knuse arbeiderklassens organisasjoner. Historisk har fascismen kommet til makten etter at arbeiderklassens nederlag etter flere situasjoner der muligheten for revolusjon har vært tilstede, på grunn av mangelen på godt lederskap. På grunn av disse nederlagene og tapte mulighetene har demoraliseringen satt inn og de fascistiske gjengene kunne knuse arbeidernes organisasjoner.

Sånn er ikke situasjonen i Brasil nå. Bolsonaro er ikke avhengig av væpnede fascistiske gjenger. Det finnes riktignok fascistiske grupper i Brasil, og disse vil oppmuntres av seieren hans. De er farlige og må møtes med fasthet. Men den brasilianske arbeiderklassen er ikke overvunnet. Tvert i mot har den ikke beveget seg i noen vesentlig retning enda.

Bolsonaro vant andre runde i Brasils presidentvalg med 55 prosent av stemmene, og slo Haddad (PT) som fikke 45 prosent. Hvordan skjedde det? / Bilde: Fair Use

La oss huske at det nå er to år siden Trump ble valgt i USA. På den tiden mente også mange liberale politiske kommentatorer og noen på venstresiden at fascismen hadde vunnet i USA. Trump er helt klart en reaksjonær politiker og politikken han fører utgjør et angrep på arbeidere, kvinner, homoseksuelle, innvandrere og mange andre. Men det vil allikevel være feil å beskrive USA som et fascistisk diktatur. Tvert i mot har forsøk fra amerikanske hvit-makt miljøer på å ta til gatene i etterkant av valget av Trump blitt møtt med massemobilisering i mye større skala enn de selv har klart å mønstre. Det har vært organisert en serie svært militante (og suksessfulle) lærerstreiker i flere stater. Det er større polarisering på høyresiden i samfunnet, men også på venstresiden.

Det vi sannsynligvis kommer til å se i Brasil er en fortsettelse på en prosess (som begynte før valget) der staten antar bonapartistiske trekk (les mer her om begrepet Bonapartisme). Dette var tydelig i bruken av domstolene som politisk aktør i den såkalte «bilvaskskandalen», fengslingen av Lula og utestengelsen hans fra å delta i valget, etc. Samtidig er grunnlaget for et regime med bonapartistiske trekk veldig svakt sett i lys av den økonomiske krisen i landet og den avidspredte mistilliten til de tradisjonelle partiene og de herskende klassens institusjoner.

Hvordan kunne dette skje?

Liberale politiske kommentatorer og deler av venstresiden er forvirret over valgresultatet. De kan ikke fatte det. Hvordan er dette mulig? En høyreradikal demagog er blitt valgt demokratisk. Hvordan kunne millioner av mennesker stemme på en person som forfekter slike motbydelige meninger på en så frekk og freidig måte?

De tyr til alle slags forklaringer som ikke forklarer noen verdens ting: de evangeliske kirkene og deres nettverk eller fake news-kampanjen på WhatsApp får skylden. Det er det samme som når den herskende klassen forsøker å «forklare» streiker og revolusjoner med «kommunistiske agitatorer». Allerede på nittitallet foregikk det en omfattende propagandakampanje mot Lula i Brasil: «han er bare en metallarbeider uten erfaring og kvalifikasjoner», «han er kommunist», «han har ikke engang universitetsutdannelse». Det stoppet han imidlertid ikke fra å omsider vinne presidentvalget med 61 prosent av stemmene.

I Storbritannia har vi sett en enestående kampanje for å demonisere Jeremy Corbyn, hvor hele etablissementet i samfunnet har kastet de mest besynderlige og hårreisende anklager mot ham (at han er antisemitt, at han er venn av Hamas, at han støtter terror, at han er nikkedukke for Putin, etc.). Ingenting av dette har hatt særlig effekt. Tvert imot har støtten hans økt på grunn av programmet hans for renasjonalisering, gratis utdanning, boligpolitikk, etc.

Bolsonaro’s seier er et produkt av krisen i Brasils Arbeiderparti. / Bilde: Agência Brasil

Når sant skal sies er Bolsonaros seier en konsekvens av det brasilianske Arbeiderpartiets langvarige krise. Da Lula først ble valgt i 2002 gjorde han dette som en del av en allianse med borgerlige partier. Han utnevnte Meirelles, en bankmann basert i USA, som president for sentralbanken, respekterte avtalene Brasil har med IMF, og fulgte en finansiell innstramningspolitikk. Han gjennomførte dessuten en innledende reversering av reformene av pensjonssystemet. Dette er ikke sted og tid for en komplett gjennomgang av Lula-regjeringens politikk, men det er tilstrekkelig å konstatere at den ikke representerte en utfordring mot imperialismen og den herskende klassen i Brasil. Lula nøt imidlertid godt av den relative stabiliteten som den økonomiske veksten bidro til.

Da Dilma Rouseff ble valgt i 2010 hadde situasjonen allerede begynt å endre seg. Politikken hennes var nokså lik den Lula hadde gjennomført, men noe mer høyrevendt. Makkeren hennes i valget, Michel Temer, var en borgerlig politiker. Hun utnevnte lederen for grunneierne og kvegranchene som landbruksminister og en tjenestemann i IMF som finansminister. Hovedforskjellen var imidlertid at hun sto ovenfor økonomisk krise istedenfor vekst. I kjølvannet av nedbremsingen i kinesisk økonomi gikk brasiliansk økonomi inn i en alvorlig resesjon i 2014-16, en nedgangstid som landet ennå ikke har kommet ut av.

Allerede i 2013 var det store protester der unge demonstrerte mot økningen i transportkostnadene. Disse protestene ble møtt med brutal undertrykkelse av regionale myndigheter, noe som ble fullt ut støttet av regjeringen. «Juni-dagene» i 2013 gjenspeilet en utbredt motstand mot det etablerte samfunnet fra en økende andel av de unge, sågar som arbeidere. Arbeiderpartiet, som hadde hatt makten i over et tiår, ble ansett som en del av det etablerte samfunnet som de unge reiste seg mot. Istedenfor for å endre politisk kurs valgte Dilma istedenfor å kunngjøre en pakke med privatisering og økonomiske innstramninger. Protestene i 2013 ble etterfulgt av masseprotester i 2014 mot verdensmesterskapet i fotball. Også disse protestene ble møtt med brutal undertrykkelse. For å håndtere protestene introduserte Dilma-regjeringen en rekke lover (relatert til kriminelle organisasjoner, mot terrorisme etc.) som i sterk grad begrenset retten til å protestere og demonstrere.

Valget i 2014 og Dilma`s riksrett

Valget i 2014 utgjorde et vendepunkt i denne prosessen. Dilma klarte å vinne den andre omgangen grunnet mobilisering blant de arbeiderklasse-baserte Arbeiderparti-velgerne, dette ettersom hun motsatte seg den høyreorienterte politikken til den borgerlige kandidaten Aécio Neves. Hun forrådte imidlertid sine egne velgere ved å deretter å implementere politikken Neves hadde forfektet: økonomiske innstramninger, kutt, privatisering og angrep på arbeidernes rettigheter. Støtten i befolkningen, som hadde vært over 60 prosent i 2012-13, sank til kun 8 prosent i 2015, det laveste en sittende president har hatt siden gjeninnførelsen av demokratiet. Det var på dette tidspunktet at borgerlige politikere i hennes egen regjering satte i gang prosessen med å fjerne henne ved å stille henne for riksrett.

Når det så ble klart at det var en fare for at Lula ville stille som kandidat og vinne valget (mange mennesker husker han som å ha styrt Brasil gjennom oppgangstider og dessuten hans bånd til de historiske, revolusjonære tradisjonene til Arbeiderpartiet) grep domstolene inn ved å åpne en korrupsjonssak mot ham. Til tross for at det ikke ble framført noen bevis for anklagene mot ham ble han funnet skyldig. Deretter gikk domstolene videre utenfor sitt legale ansvarsområde ved å hindre ham fra å stille til valg. Selv på dette tidspunktet, da Lula ledet på meningsmålingene, sa flere at de snarere ikke ville stemme på noen som helst enn å stemme på ham. Dette viste den utbredte avvisningen av det politiske systemet.

I 2015 intervenerte rettsvesenet med korrupsjonssak mot Lula / Bilde: Fair Use

Det kan derfor hevdes at Arbeiderpartiets oppførsel da de var i regjering, nemlig ved å på en side fri til arbeiderklassen for å holde seg ved makten og samtidig gjennomføre kapitalistisk politikk i allianse med borgerlige partier, ødela partiets rykte og brøt mange av båndene det hadde med den organiserte arbeiderklassen. På den måten banet de vei for Bolsonaros seier sist søndag. Til og med da borgerlige politikere var travelt opptatt med å fjerne Dilma fra makten foretok Arbeiderpartiet og fagforeningene seg i lite i retning av å forsvare henne. Det var folkemøter og demonstrasjoner, en del trusler, men ingen skikkelig kampanje for å sørge for en langvarig og økende mobilisering.

Situasjonen forverret seg da den upopulære Temer-regjeringen fortsatte og intensiverte angrepene på arbeiderklassen. Det var store «ut med Temer»-folkemøter og en generalstreik i april 2017. De brasilianske arbeiderne og unge viste sin villighet til å kjempe, men lederne deres hverken ledet an eller stimulerte kampen. Potensialet for å kjempe tilbake rant derfor ut i sanden.

Bolsonaro brukte sosiale medier og nettverkene til de evangeliske kirkene på en snedig måte til å spre budskapet sitt, som var en kombinasjon av løgner, halv-sannheter, hysterisk hat mot «Arbeiderparti-kommunisme», og en appell for å gjøre «Brasil great again». Disse metodene kunne bare ha den gode effekten de hadde på grunn av den katastrofale politikken og rullebladet til Arbeiderpartiet i regjering.

Det var selvsagt andre faktorer, slik som den forferdelige økonomiske krisen i Venezuela (et resultat av forsøket på å regulere kapitalismen istedenfor å avskaffe den), som ble brukt effektivt mot Arbeiderpartiet (hvis ledere aldri egentlig hadde støttet den bolivarianske revolusjonen).

«Forsvar av demokratiet»?

Politikken og strategien til Haddad i andre valgomgang var suicidal, som forklart av Serge Goulart. Mens Bolsonaro forsøkte å appellere til de fattigste velgerne som hadde stemt Arbeiderpartiet i første runde ved å love julebonus for alle mottagere i velferdsprogrammet Bolsa Familia, skiftet Hadded kurs mot høyre i et fåfengt forsøkt på å kapre rommet i det såkalte sentrum av politikken. I den første valgomgangen hadde han presentert seg som Lulas kandidat og Lulas bilde var fremtredende i alt av valgkampmateriale. I den andre runden ble imidlertid Lula droppet fra bildene og partiets rødfarge ble erstattet med fargene til nasjonalflagget.

Stillende overfor en antietablissement kandidat presenterte Haddad seg… som etablissementets kandidat. / Bilde: Agência Brasil

Stilt ovenfor en «outsider» som var mot det «bestående», slik Bolsonaro framstilte seg selv, trodde Haddad han kunne vinne over ham ved å bli kandidaten … for det bestående! Han presenterte seg som en kandidat for demokratiet og appellerte til enhet blant alle demokrater (inkludert de samme borgerlige partiene som hadde dolket Dilma i ryggen). Den eneste måten han kunne gjenvunnet den tapte støtten ville vært ved å sette i gang en ordentlig kampanje der han tok avstand fra Bolsonaro’s økonomiske program (privatisering, angrep på pensjoner og så videre) og ved å tilby som et alternativ kampen for å forsvare arbeiderklassens rettigheter og betingelser med en klar anti-kapitalistisk linje. Istedenfor fikk vi abstrakte appeller om å forsvare demokratiet, for dialog og forståelse, og for å «forsvare grunnloven».

Det var mange som lot være å stemme allerede i første runde, 20,3 prosent i et land der det å stemme er obligatorisk. Dette var den høyeste andelen siden 1998. I den andre valgrunden var andelen enda større, 21,3 prosent (31 millioner), i tillegg til 9,5 prosent (11 millioner) som stemte blankt eller avsto. Dette viser at en betydelig andel av velgerne avviste Bolsonaro, men samtidig ikke kunne få seg til å stemme for Haddad heller.

Bolsonaro’s økonomiske politikk

Kapitalistiske kommentatorer har jublet over Bolsonaro’s seier og oppmuntret ham til å gjennomføre valgprogrammet sitt, som består av omfattende privatiseringer og en grundig reversering av reformene i pensjonssystemet.

«Markedene har steget på håp om at Bolsonaro vil levere på løftene sine om økonomisk reform, særlig i hensyn til en overhaling av Brasils dyre pensjonssystem og privatiseringene av statseide selskaper» skrev the Financial Times. Deretter siterer avisen fra et notat fra Goldman Sachs:

«I siste instans står administrasjonen ovenfor utfordringen å, gjennom en kombinasjon av disiplinert politikk og strukturelle reformer, akselerere den finansielle tilpasningen og å stimulere den animalske ånden og entrepenørånden, slik at det betydelige potensialet som er fanget i økonomien kan slippes løs».

Den herskende klasse dømmer enhver regjering etter en eneste enkel regel, nemlig hvor godt den utfører det som fremmer dens klasseinteresser.

Et viktig vendepunkt vil komme når Bolsonaro forsøker å implementere programmet sitt, ledet an av den ultra-liberale («Chicago boy») økonomen Paulo Guedes. Han vil da møte den organiserte motstanden fra arbeiderklassen, som ikke er overvunnet enda. I likhet med Macri-regjeringen i Argentina vil Bolsonaro møte en bølge av fagforeningsaksjoner, massemobiliseringer og generalstreiker rettet mot sin økonomiske politikk. Dessuten er ikke stillingen hans så sterk som den kan synes som, dette ettersom han må få lovgivningen sin gjennom et ekstremt fragmentert parlament hvor det er 30 forskjellige partier han vil måtte gjøre avtaler med.

Hovedoppgaven nå, er å ikke gi opp i fortvilelse, men snarere forberede seg på slagene som vil komme. / Bilde: Venstre Marxister

Hovedoppgaven nå, er å ikke gi opp i fortvilelse, men snarere forberede seg på slagene som vil komme. Det som i første omgang kreves er en klar forståelse av hvordan vi kom hit slik at prosessen på å gjenoppbygge en kjempende arbeideklassebevegelse kan starte. Det er også mer allmenne lærdommer å hente fra erfaringene i Brasil. Venstreorienterte regjeringer som gjennomfører høyrevendt politikk vil kun forberede grunnlaget for reaksjonens seier. Du kan ikke bekjempe det ytre høyre ved å appellere til forsvar for det samme kriserammede kapitalistiske regimet som ga opphav til krisen det befinner seg i.