Om Marx, mus og Alberto Garzón: del 1

3. august, publiserte Alberto Garzón, lederen av det spanske forente Venstre (Izqierda Unida, eller IU) en artikkel med tittelen “Er marxismen en vitenskapelig metode?” Under dekke av å presentere en ‘vitenskapelig’ kritikk, har Garzón bare forberedt et brudd med marxismen. Som alle revisjonistister i historien, forkler han dette bruddet med unnskyldningen om å ‘modifisere’ Marx ideer. I virkeligheten hopper han bare på samme vogn som disse ‘venstre’ lederne når de har beredt grunnen for ‘sentrum’.

I forsøk på å presentere seg i et mer moderne og moderat lys, kastes den tidligere teoretiske bagasjen vekk, en bagasje de anser som belastning, mens det i virkeligheten er et nødvendig kompass som leder arbeiderklassen på den korrekte vei.

Alberto Arregui er medlem av koordinasjonskomiteen til IU. Sammen med Alan Woods, politisk redaktør i marxist.com, har han produsert et omfattende svar til Garzóns argumenter. Det ble utgitt i Cuarto Poder (i tre deler en , to og tre ): en daglig internett publikasjon som i alminnelighet leses av det spanske venstre. Det har vakt oppsikt.

Alan Woods


Venstre, og ikke bare i Spania, befinner seg i en tilstand av forvirring foran et selvinnlysende paradoks: kapitalismen det økonomiske systemet fra hvor den destruktive utnyttelse av natur og menneskelig arbeidskraft er oppstått, går gjennom hva som muligens er den verste globale krisen i historien. Det synes logisk at i et slikt øyeblikk, bør et antikapitalistisk alternativ styrkes, da behovet for sosialisme aldri har vært tydeligere demonstrert.

Til tross for dette, har de viktigste politiske formasjonene til venstre vist seg ute av stand til å dra nytte av disse forholdene, og er nå kastet ut i en rekke interne kamper, der de prøver å finne ut av hvem som har skylden for feilene. Hellas er et eksempel på dette, men så er også Spania, der erfaringene fra det siste tiåret har bidratt til å avsløre den illusoriske naturen i den demokratiske overgangen.

Det er selvfølgelig en plikt for enhver aktivist, og ikke bare for ledelsen, å forsøke å forstå verden vi lever i, og for å overvinne sine selvinnlysende mangler i praksis. Kamerat Alberto Garzón har nærmet seg denne oppgaven, og forsøker å finne kilden til disse feilene. Imidlertid, for å oppnå et tilfredsstillende svar, er det først of fremst nødvendig å formulere tilfredsstillende spørsmål; og for å finne noe, må man lete på de riktige stedene. Vi frykter at, ved å hoppe på samme vogn som professorene, parlamentarikerne og intellektuelle i deres endeløse forsøk på å ‘erstatte’ marxismen, har han misforstått både spørsmålet og hvor man må se. Han løper derfor risikoen for ikke å skille skogen fra trærne og å analysere sitt eget ansvar, det til ledelsen i IU på hans vakt, og til venstresiden som helhet.

alberto Garzon 3 Bilde Flickr sevillareport Alberto Garzón ser ut til å skli på en glatt skråning som, i stedet for ‘korrigere’ ideene til Marx og Engels, kan føre til et totalt brudd med marxismen / Image: Flickr, sevillareport

Vi mener at vår mest presserende oppgave ikke er å ‘oppdage’ mangler i skriftene til Marx og Engels (for ikke å erstatte dem med noe), men å berede grunnen for sosialismens realisering. En av de tingene som forener alle de intellektuelle sjarlatenene som tjener borgerskapets interesser, er deres konstante erklæring om marxismens død, eller at den i det minste står langt bak. Alberto Garzón, i sin artikkel, med den lovende tittelen «Er marxismen en vitenskapelig metode?» ser ut til å være glidende på et skråplan, i stedet for ‘å korrigere’ ideene til Marx og Engels, kan det føre til et komplett brudd med marxismen.

Han skriver:

“Marxismen er ikke, for å oppsummere det, nøkkelen som åpner alle dører. Marxismen er heller et ydmykt instrument for å analysere samfunnet og også for politisk praksis.”

Så langt vi kjenner til, har ingen noensinne hevdet at marxismen er “nøkkelen som åpner alle dører”. Men det er definitivt den eneste konsekvente revolusjonære teorien som gir oss et kraftig verktøy for å forstå det kapitalistiske samfunnet, og dermed berede grunnen for revolusjonen. Hvis det er det Alberto mener å si, så vi er enige med ham. Likevel leder hele innholdet i artikkelen oss til motsatt konklusjon.

Garzón viser i en ironisk tone til “hellige skrifter” og “alteret til den ortodoske marxismen”, og andre slike trivialiteter, og presenterer dermed seg selv som en modig innovatør engasjert i en kamp mot ideer som har blitt innskrevet i en slags religion som ikke tillater noen modifikasjon eller spørsmål.

Marxismen, i vår klare oppfatning er faktisk vitenskapelig sosialisme (uten anførselstegn), og derfor veldig langt fra enhver form for religion. Den er basert på en streng vitenskapelig metode (dialektiske materialisme) og en vitenskapelig tolkning av historien (historiske materialisme).

Som enhver vitenskapelig teori, kan marxismen endres, legges til og endres i lys av nylige funn. Men hvis man undersøker de grunnleggende ideene fremsatt av Marx og Engels, så er det overraskende er hvor lite som har måttet endres i løpet av de siste 150 årene. Dette faktum er i seg selv en slående indikasjon på marxismens robusthet og vitalitet.

La oss utsette denne påstanden for en liten test. Hvis vi går til et bibliotek og plukker ut en vilkårlig borgerlig bok om sosiologi, økonomi eller politikk skrevet for 150 år siden, vil det umiddelbart komme tydelig fram at denne boken kun er av historisk interesse – dens anvendelse på moderne forhold, er omtrent på null. Men om vi åpner sidene i det kommunistiske manifest skrevet av to unge menn i 1847, Marx og Engels, vi vil finne en mest oppsiktsvekkende beskrivelse og analyse, ikke fra verdenen slik den var i 1847, men av verden som vi lever i dag.

Marxismens vitalitet

Dette faktum har vært registrert i nyere tid av folk som ikke har noen forbindelse med marxismen, eller som faktisk er fiendtlig innstilt til den. Selv den offisielle avisen til Vatikanet, L’Osservatore Romano , publiserte en artikkel i 2009 som lovpriste den marxistisk analysen av ulikhet i inntekt, som er en ganske overraskende anerkjennelse av mannen som erklærte religion å være opium for folket. Kapitalen er nå en bestselger i Tyskland, mens den i Japan er publisert i manga format.

Marx hadde rett bilde Flickr IISG Marx og Engels’ ord beholder all relevans i dag / Image: Flickr, IISG

George Magnus, en av de viktigste økonomiske analytikerne i UBS, skrev en artikkel med tittelen: “Gi Karl Marx en sjanse til å redde verdensøkonomien.” Sveits-baserte UBS er en søyle innen finansverdenen, med kontorer i over 50 land og over 2 billioner dollar i eiendeler. I et essay for Bloomberg skrev Magnus at “dagens globale økonomi bærer noen uhyggelige likhetstrekk med det Marx forutså.” I sin artikkel, starter han med å beskrive hvordan politikere “sliter med å forstå de den finansielle panikken, protester og andre onder som herjer verden”og antyder at det ville gjøre dem bra å studere verkene til‘en for lengst død økonom, Karl Marx’:

“Tenk for eksempel på Marx ‘forutsigelse av hvordan den iboende konflikten mellom arbeid og kapital vil manifesterer seg. Som han skrev i Das Kapital, selskapenes jakt på profitt og produktivitet vil naturligvis føre til at de trenger færre og færre arbeidere, som vil skape en ‘industriell reservearmé’ av fattige og arbeidsledige: ‘Opphopning av rikdom på en pol er derfor samtidig opphopning av elendighet’.”

Han fortsetter:

“Prosessen han [Marx] beskriver er synlig over hele den utviklede verden, spesielt i amerikanske selskapers innsats for å kutte kostnader og unngå å ansette har økt amerikanske bedrifters overskudd som andel av total økonomisk produksjon til det høyeste nivået på mer enn seks tiår, mens ledigheten står på 9,1 prosent og reallønnen er stillestående.

“USA inntektsulikhet, er nær sitt høyeste nivå siden 1920-tallet. Før 2008 var inntektsforskjellene skjult av faktorer som lett kreditt, noe som tillot fattige familier til å nyte en mer velstående livsstil. Nå kommer problemet til sin rett.”

The Wall Street Journal publiserte et intervju med den kjente økonomen Dr. Nouriel Roubini, som hevder at kredittkjeden er brutt, og at kapitalismen er inne i en ond sirkel hvor overkapasitet (overproduksjon), fallende etterspørsel og høy gjeld, alle fører til en mangel på tillit til investorer som i tur vil reflekteres i kraftige fall på børsen, fallende aktivapriser og en kollaps i realøkonomien.

Som ingen av de andre økonomene har har heller ikke Roubini noen reell løsning for den nåværende krisen, bortsett fra flere injeksjoner av likviditet fra sentralbankene for å unngå en kollaps. Hans konklusjoner kan neppe være mer pessimistisk:

Karl Marx hadde rett, på et tidspunkt kan kapitalismen ødelegge seg selv . Vi trodde markeder arbeidet. Det jobber ikke.

De mest seriøse av de borgerlige økonomene, spesielt siden krisen i 2008, har blitt stadig mer interessert i teoriene til Marx og Engels. Det er derfor ironisk at i denne samme perioden, har et økende antall mennesker på venstresiden besluttet å kaste marxismen overbord. Alberto Garzón risikerer å bli med i denne leiren.

Popperismens fattigdom

Selv om han prøver å skjule sin oppgivelse av marxismen med alle slags merkelige omskrivninger, stille spørsmål, men uten å gi klare svar, er hans argumenters stikk veldig klare: marxismen er utdatert og kan ikke lenger fungere som en metode for analyse. Vi må derfor finne et alternativ. Men hvilket alternativ foreslår han?

Kamerat Garzón sier han er imot å “sitere døde forfattere for å se om våre nåværende tanker passer med deres ord”. Med døde forfattere, viser han klart og tydelig til Marx og Engels. Men så kommer han med sitater fra Karl Poppers godkjente ord, som dessverre gikk bort i det Herrens år 1994, og er derfor nettopp en død forfatter, som vi blir fortalt ikke bør siteres.

Karl Popper Bilde Lucinda Douglas Menzies Karl Popper (som Garzón siterer) samarbeidet med erkereaksjonære som Friedrich Hayek og Milton Friedman / Image: Lucinda Douglas Menzies

Valget av Karl Popper som et referansepunkt for den såkalte “vitenskapsteori” er dobbelt uheldig i lys av det faktum at han viet nesten hele sitt liv til å diskreditere marxisme, kommunisme og sosialisme. Han var en fanatisk forsvarer av det såkalte liberale demokrati, dvs. kapitalisme.

Popper samarbeidet aktivt med andre erkereaksjonære talsmenn for den “frie markedsøkonomien” som Friedrich Hayek og Milton Friedman. Hans mest kjente bøker, The Poverty of Historicism og The Open Society and its Enemies, er injurierende angrep mot sosialismen generelt og marxisme spesielt.

Det er bokstavlig talt utrolig at en leder for den spanske venstresiden tar denne reaksjonære filosofen som utgangspunkt for sitt argument mot “historisme”, dvs. mot marxismen. Angående Poppers teoretiske pretensjoner, kan ikke disse bli tatt på alvor. Han proklamerte seg som yppersteprest for en påstått “vitenskapsteori”. Men hans forsøk på å etablere en definisjon for hva som er og hva som ikke er det, har (“toerien om falsifiserbarhet”) blitt grundig revet i filler og foraktes av de fleste forskere i dag.

Vi tar den frihet å påpeke at Poppers absurde teorier ikke bare avviser marxismen, men også Charles Darwins idéer, Einstein og moderne genetikk. Popper uttalt at darwinismen “ikke er en etterprøvbar vitenskapelig teori, men et metafysisk forskningsprogram-en mulig ramme for testbare vitenskapelige teorier” og “nesten tautologisk”. Man kan legge til at disse feilaktige argumentene har blitt utnyttet av den reaksjonære høyresiden i USA til forsvar for kreasjonismen.

Er marxismen gått ut på dato?

Alberto sier “Vi kan ikke glemme at Marx og Engels var barn av sin tid.” Ja de var. Akkurat som Charles Darwin, Albert Einstein, Napoleon, Julius Cæsar og Jesus Kristus. Å oppgi dette er å oppgi det åpenbare. Men hva menes med dette utsagnet? Argumentet er lagt frem som Marx og Engels var, for å sitere kamerat Garzón, “produkt av sin tid.” Det er en slu måte å si at de er produkter av det 19. århundre, og derfor gammeldagse, håpløst utdaterte og irrelevante for det 21. århundre. De gir gamle ideer, mens det som er nødvendig i det 21. århundre er nye syn.

Men vent litt, kamerat Garzón!

En idé er ikke nødvendigvis feil selv om den er gammel. I eventyrhistorien om Aladdin lovet trollmannen bort nye lamper for gamle. En tåpelig ung dame tok ham på ordet, og mistet med det en formue. Hun oppdaget på den harde måten at nye lamper ikke nødvendigvis er bedre enn gamle, og at folk som dette definitivt bør unngås.

La oss ta et annet eksempel. Hjulet har eksistert i mange tusen år, og til tross for sin høye alder fungerer det fortsatt tålelig bra. Hva ville vi tenke om noen protesterte på dette og sa at det er på tide å kvitte seg med det gamle hjulet og heller finne opp et nytt ett, som ville åpenbart være mye bedre siden det er en ny oppfinnelse. Hvilken form vil dette nye hjulet ta? Ville det være firkantet, rektangulær eller åttekantet? Uansett form, kan man være sikker på at det ikke ville føre oss ett skritt videre.

Vi ønsker å gjøre det klart at sinnet vårt ikke er lukket for nye ideer, på den betingelsen at deres overlegenhet bevises for oss. La oss gi kamerat Garzón et tilbud: hvis du er i stand til å vise oss et sett av ideer som gir en bedre forklaring enn marxismen på den nåværende krisen i kapitalismen, og som gir oss et bedre alternativ, lover vi å forlate marxismen og omfavne denne nye teorien med entusiasme.

Problemet er at opp til i dag, har kritikerne av marxismen aldri vært i stand til å tilby noe slikt. De har heller ikke vært i stand til å forklare hva disse nye ideene deres egentlig består av. Faktisk, er Marx’ og Engels’ idéer tusen ganger mer relevante og korrekte i dag enn da de ble lagt frem. Det kommunistiske manifest er det mest moderne dokumentet én kan lese. La oss bare sitere to eksempler for å illustrere poenget.

Statuer av Karl Marx og Friedrich Engels Adam Jones Ph Det er to alternativer for menneskeheten: sosialisme eller barbari. I moderne forhold burde vi kanskje endre det til sosialisme, eller utslettelsen av alt liv på Jorden / Image: Adam Jones

I dag anses globaliseringen for å være et nytt fenomen. Men det ble forklart og spådd i sidene til manifestet , 150 år før det eksisterte. Marx og Engels forklarte hvordan kapitalismen først skaper nasjonalstaten som et middel til å utvikle produktivkreftene, men utviklingen av sistnevnte overgår nasjonalstatens trange grenser, som skaper et verdensmarkedet. Verdensmarkedets knusende dominans er det mest slående trekket ved den verden vi lever i.

I de siste tiårene, har borgerlige økonomer forsikret oss om at Marx hadde feil da han spådde en økende polarisering mellom rike og fattige, og en enorm konsentrasjon av rikdom og makt på få hender. I Marx ‘tid, var det svært lite med empiri til å bevise dette. Kapitalismen var stort sett lokalisert til England, og selv der, hadde storindustri ennå ikke blitt utviklet. Hvordan er det i dag?

Argumentet fra de borgerlige økonomer om at “small is beautiful” har absolutt blitt falsifisert av historien. Det er en prognose som er i åpenbar strid med dagens virkelighet. I dag er hele verdensøkonomien i hendene på ikke mer enn 200 gigantiske multinasjonale selskaper, de fleste av dem basert i USA.

Bare 147 gigantiske selskaper utgjør en “super-enhet” som kontrollerer 40 prosent av all verdi i verden. Disse megakonsernene er verdensøkonomiens virkelige herskere. De 10 største multinasjonale selskapene, inkludert Walmart, Apple og Shell, tjener mer penger enn de fleste av landene i verden til sammen. Verdiene av de 10 største selskapene utgjør 285 billioner dollar, som er større enn de 280 billionene som utgjør verdiene til de siste 180 landene, inkludert Irland, Indonesia, Israel, Colombia, Hellas, Sør-Afrika, Irak og Vietnam.

Dersom en av kravene til en korrekt teori er dens evne til å gjøre nøyaktige antagelser, da har disse svært dristige og slående spådommene blitt fullstendig bekreftet av senere historie.

Med henvisninger til grunnleggerne av den vitenskapelige sosialismen, forteller Alberto Garzón oss, selv om det er umulig å vite hvilke kilder han bruker, at “begge forfatterne mente at fremtiden for samfunnet var forhåndsbestemt.” Med en viss motvilje, legger lederen av det Forente Venstre til at “de hevdet at kapitalismen var svanger med sosialismen.” Denne uttalelsen er i seg selv en innrømmelse i å avvise dialektisk tenkning, ikke å forstå at sosialismen er en historisk nødvendighet.

Den eneste måten i å overvinne kapitalismen på en progressiv måte er sosialisme, det er den eneste tendensen den bærer i sitt skjød. De interne motsetningene er ikke gjenstand for et på forhåndsbestemt resultat. Kanskje det ville være lettere for kamerat Garzón å forstå at svangerskap er en tendens, der det foretrukne resultatet er fosterets vekst og en sunn fødsel. Men det finnes andre muligheter ettersom det finnes andre krefter i sving i naturen og i menneskekroppen, inkludert de som vi anser som tilfeldige faktorer, som kan resultere i en spontanabort. Hvis kameraten vil ta hensyn til Marx og Engels, så ville han vite at de også vurderte muligheten for en “gjensidig ødeleggelse av de stridende styrker.” For å gi et enkelt eksempel, kan en eikenøtt sies å være svanger med et eiketre, men det er mange muligheter der dette vidunderlige treet aldri vil bli til: Et dyr kan spise det opp, uten å vite at det da stanser en dialektisk prosess…

Historien kan ta en nedstigende linje, samt en stigende én. Vi ser dette tydelig i hva som skjedde etter det romerske imperiets sammenbrudd. Marx og Engels forklarte at menneskeheten står foran to alternativer: sosialisme eller barbari. Etter moderne forhold burde vi kanskje endre på dette berømte uttrykket: alternativene for menneskeheten er sosialisme eller utslettelse av alt liv på Jorden. Og resultatet, som alltid, vil avhenge av klassekamp.