Ny regjering? Hvor står venstresiden?

De siste ukene har mye oppmerksomhet blitt viet KrFs Knut Arild Hareide som ser ut til å ha blitt “nyfrelst”, han vil ta KrF til “venstre”. Å være i regjering med “alkoholforkjemperne” i FrP er å dra det for langt for de “fromme sjelene” i KrF. Hva Hareide sier er at han ønsker regjeringsmakt uansett side, men uten FrP og helst uten SV som han sa i en tale:

I en regjering der Frp har stor plass og vi er små, vil vi etter min mening få problemer med å vinne igjennom med samfunnsretningen. Vi ønsker en regjering med tyngdepunkt i sentrum. Vi kan ikke bli der vi er. Vi har bare to valg, gå inn i regjering den ene eller den andre veien. Jo lenger vi venter, desto mer smerter det, derfor bør vi gjøre valget denne høsten.

En av årsakene til dette linjeskiftet er at KrF gjennom flere år har gått gjennom kriser med en omtrent kontinuerlig velgerflukt og har ved flere valg på rad stått i fare for å havne under sperregrensen på 4 %. Etter at Venstre valgte å inngå i den borgerlige alliansen med H og FrP er KrF det eneste av de såkalte sentrumspartiene utenfor enhver allianse. Av redsel for å miste velgere på grunn av liten gjennomslagskraft følte Hareide seg tvunget til å tvinge resten av KrF medlemmene til å velge side.

Hareide og hans mer liberale fløy har vært på en fullstendig kollisjonskurs med FrP og deres mest rabiate medlemmer. Derfor er det umulig for dem å inngå i en koalisjon der FrP er med uten å virke som et parti uten ryggrad. Akkurat som David Cameron gamblet med den britiske kapitalismen som innsats, gambler Hareide med KrF og egen posisjon.

Vel vitende om at det ikke er noen nevneverdige politiske forskjeller på Ap og Sp fra Høyre og V vil Hareide trekke KrF inn i et samarbeid med de rødgrønne partiene Ap og Sp. For øyeblikket er det veldig uklart hvordan medlemmene tar det, Hareide er alene i ledelsen for dette valget, de to andre er imot. Derimot er det gitt ganske så positive signaler fra Ap og Sp. Uten noen som helst kvaler er de to rødgrønne partiene villige til kaste SV ut av alliansen til fordel for KrF.

Dette ga SV en gylden mulighet til å vise seg frem som et reelt alternativ på venstresiden, dessverre grep de ikke sjansen. I stedet kritiserer Lysbakken Hareide for å ha “en merkelig holdning til samarbeid” og åpner opp for et samarbeid med det kristelig konservative partiet KrF, da han sier at SV er partiet som står KrF nærmest i flere saker. Han ramser opp sakene som står dem nærmest sammen med et rop om å få være med i koalisjonen: “Hvis barnetrygd, verdens fattige og å gjøre noe for klimaet er viktigst for KrF, slik det høres ut, er det et underlig valg å stenge døren for SV.

Audun Lysbakken på Landsstyremøte

I stedet for å vise seg som et alternativ på venstresiden foretrekker Lysbakken å føre SV enda mer mot høyre / FOTO:Terje Pedersen / NTB SCANPIX

Det er egentlig uhørt at et parti som selv sier å tilhøre venstresiden nærmest prøver å krangle seg til et samarbeid eller en koalisjon med et parti som har fungert som støtteparti for en regjering som har gått til angrep på arbeidsmiljøloven, har gjort det vanskeligere å få fast ansettelse og gjør det enklere for bedrifter å benytte bemanningsbyråer for å sikre seg en ekstremt utnyttet og billig arbeidskraft.

I en tid der de politiske kommentatorene skremmes av økende polarisering og der sentrumspartiene mister oppslutning, velger SV å gå enda mer mot sentrum og høyre.

Dette viser klart og tydelig at et alternativ på venstresiden er nødvendig og for øyeblikket er det Rødt som må ta ansvar for å bygge opp dette.

Selv om ledelsen i SV er villig til å trekke partiet langt til høyre for regjeringsposisjoner er ikke nødvendigvis grasrota eller velgerne like enige i det. Om ikke SV selv klarer å se behovet for et nytt alternativ til venstre, burde Rødt forklare det for dem og si for eksempel: Nå har dere fungert som et gissel i den rødgrønne koalisjonen i lang tid og se hvor regjeringsmakten førte dere da. Med deres deltagelse ble pensjonskuttene som nå er implementert vedtatt, dere har støttet imperialistiske intervensjoner i Libya og okkupasjonen av Afghanistan. Hva mer vil dere ikke måtte bli med på i en regjering som tar enda et steg til høyre. Det er på tide å gå tilbake der dere hører hjemme, på venstresiden. Det er vi i Rødt som burde være deres naturlige samarbeidspartnere.

Men som vi har skrevet i en tidligere artikkel så kan ikke Rødt gå på akkord med prinsippene, akkurat som Mimir Kristjansson sier må vi gå tilbake til arbeiderklassens røtter. Men Einar Gerhardsen som dro Norge inn i NATO er absolutt ikke blant røttene. Det holder å se hvor denne retningen førte Arbeiderpartiet, for å se at det vil føre Rødt på helt feil spor. Det er de grunnleggende sosialistiske idéene og prinsippene vi må tilbake til. Det er retningen til det revolusjonære Arbeiderpartiet under Olav Scheflo og andre revolusjonære sosialister som dro Arbeiderpartiet inn i Internasjonalen for en sosialistisk revolusjon vi må ta opp igjen, og ikke en retning som gjorde Arbeiderpartiet nesten uadskillelig fra Høyre.