Jens Stoltenberg Om Libya: “Ville ha gjort det samme igjen”

I et intervju med NRK i Washington D.C stadfestet vår tidligere statsminister Jens Stoltenberg at

Jeg er veldig trygg på vurderingene vi gjorde da, og jeg mener det samme i dag: Det norske soldater deltok i, er det man i dagligtale omtaler som krig. Det sa jeg også i Stortinget. Men jeg sa også at det ikke folkerettslig var å anse som deltagelse i krig».

Det var et unisont Storting som vedtok Nato intervensjonen i Libya. Alle ropene om at vi støttet regimeskifte, men ikke omfanget av bombingene!” Som Lysbakken og andre forsvarer seg med er spill for galleriet. Når man stemmer for væpnet intervensjon, stemmer du for alt som kommer med det. Du kan ikke ha krig uten bombing, og de rike nasjonenes “inngripen” har aldri vært “humanitær”.

Hendelsene er mystifisert, og det har vært en overraskende mangel på offentlig dialog om beslutningen. Bård Reidar Solheim, en av de øverste strategene for bombingene i Libya, sa det slik: “Vi gikk fra dyp fred til strategisk bombing i Afrika på en uke. Det forbauser meg litt at det ikke ble diskutert litt mer“. Vi håper å sørge for at dette diskuteres mer grundig i arbeiderbevegelsen.

Libya komiteen: En svindel

Komiteens konklusjoner er som følger:

  • Operasjonen hadde et folkerettslig grunnlag fordi målet var å beskytte sivile.
  • Operasjonen var likevel avgjørende for Gadhafis fall.
  • Norske myndigheter hadde liten selvstendig forståelse av situasjonen i Libya på beslutningstidspunktet.
  • Utvalget etterlyser klarere føringer i Grunnloven for hva slags operasjoner     norske styrker skal delta i, og hvordan beslutningene skal tas.
  • Kostnadene ble undervurdert, og ble langt høyere enn forutsatt.
  • Det fantes ingen exit-strategi, utover en selvpålagt begrensning på tre måneder.
  • Det var for lite skriftlige vurderinger av det folkerettslige grunnlaget, og skriftlige mål som kan være gjenstand for demokratisk kontroll.
  • Det politiske sporet og det militære sporet i Libya-konflikten var     utilstrekkelig koordinert, og ingen av de politiske sporene lyktes.
  • Det fantes ingen skriftlige vurderinger av post-konflikt situasjonen i Libya, verken fra Norge eller fra NATO sin side.

I hvilken krig har ikke dette vært tilfelle? Intervensjon for “menneskerettigheter”, “demokrati”, “folket” osv. Dette har alltid blitt brukt som unnskyldninger for imperialistenes invasjon av et annet land. Det er vanskelig å ta regjeringens vurdering seriøst når dette var på den tiden en partimessig enstemmig beslutning på Stortinget. Mens enkelte parlamentsmedlemmer og partier fortsetter å bruke unnskyldningen at “Regjeringen ikke visste nok”, har Jens Stoltenberg sagt noe helt annet i et intervju med NRK i Washington, D.C:

Vi visste mer enn nok til å fatte de beslutningene vi gjorde og bidra til å stanse forfølgelse av og drap på sivile i Libya. Og vi visste at det å ikke ta en beslutning, også hadde vært en dramatisk beslutning, for da hadde vi risikert at verdenssamfunnet var passive vitner til at Gaddafi-regimet fortsatte overgrepene og drapene.”

Gaddafi har vært død i 7 år. Libya er i ruiner, flere grupper forsøker å fylle maktvakuumet, det er blitt etablert en organisert slaveøkonomi, og der det før eksisterte én diktator, er det nå tusen forskjellige utover hele nasjonen. Ingen kan seriøst si at denne intervensjonen virkelig var for demokrati eller fred. Så hvorfor gikk vi til krig mot Libya?

Imperialisme: Kapitalismens høyeste stadie

Lenin beskrev vår epoke som imperialismens og monopolkapitalismens, hvor en håndfull rike nasjoner, gjennom fusjon av stat, finans, har samlet en enorm mengde rikdom i hendene på noen få rike kapitalister, i få nasjoner. Et av de grunnleggende fenomenene i en slik epoke er fordeling og omfordeling av verden for markeder og ressurser. Hvem kan på ærlig vis benekte sannheten i denne tesen i vår tid med krig, revolusjon og kontrarevolusjon, der færre enn hundre kapitalister tilsammen innehar halvparten av planetens verdier?

Opprøret mot Gaddafi ble ikke initiert av imperialistene og NATO, men av det libyske folket selv. Gaddafi hadde opprinnelig nasjonalisert og ekspropriert kapitalismen med stalinismen som modell. Dette gjorde det mulig å gi folket en relativt høy levestandard, med gode utdannings muligheter, helsetjenester, osv. Imidlertid akkumulerte regimet effektivt all makt i hendene på noen få individer, Gaddafi, og hans familie.

Da regimet begynte å gå over til en markedsbasert økonomi, og solgte statseide næringer til private utenlandske interesser, økte forskjellene, og mesteparten av verdiene gikk i hendene på Gaddafi-familien og -regimets øverste. Ettersom forholdene forverret ser mer og mer økte også misnøyen i befolkningen. Inspirert av revolusjonene som raste over hele Midtøsten i Tunisia, Egypt, Syria og så videre oppstod det spontane opprør i Benghazi og andre steder.

På grunn av den progressive og revolusjonære karakteren til benghazi-opprøret oppfordret den midlertidige og selvoppnevnte regjeringen (National Transitional Council) imperialistene til å gripe inn. En langt mer grundig analyse av denne situasjonen finnes her. NATO, med støtte fra verdens supermakter og De forente nasjoner, igangsatte en militærkampanje mot Gaddafi hvor Norge alene droppet rundt 600 bomber, drepte flere uskyldige menn, kvinner og barn, samt deltok i bombingen av palasset. Et bombefly i Brennpunkt-dokumentaren, De Gode Bombene, forklarte at de ble kommandert til å udiskriminert bombe områder, noen til og med omtrent på størrelse med Sør-Norge.

Det har blitt sagt at krig er politikk ved andre måter. Ved utfallet alene kan vi se at det ikke var en politisk beslutning for det libyske folks rettferdighet og frihet, men et inngrep for den økonomiske interessen til imperialister og kapitalister i de rike nasjonene. Alle land hadde felles interesser, de så at de hadde muligheten til å fjerne en til tider ukontrollerbar despot til en mer medgjørlig én og å dele ressursene, spesielt olje, blant dem. Etter at regimet fallt, satte Amerika og Storbritannia kynisk opp forretningsforhandlinger for å “redde økonomien”. I virkeligheten plasserte de sine egne private bedrifter, hånd i hånd med bankene og staten, for å erstatte den gamle industrien og videre gjennomføre en privatisering av den libyske industrien. Med interesser i de store oljefeltene gikk Norge raskt med på invasjonene for som en gribb å sikre seg restene etter de større landene. Midt under en økonomisk krise ble et nytt marked med ikke bare tilgang til ressurser, men også et marked for ressursene åpnet opp av invasjonen. Det var alt for godt til at en forretningsmulighet kunne gå til spille.

Venstre og Libya

Det er nå klart klart at invasjonen av Libya var bevisst, det var tilstrekkelig med informasjon, Stortinget hadde hva de trengte og valgte unisont å droppe bomber over Libya. Dagens mest hensynsløse kritikere av Gaddafi var gårsdagens forretningspartnere, fra Blair og Sarkozy til Clinton.

Det er ikke overraskende for de fleste av oss at en Blair eller Sarkozy var henrykte over å lede an i intervensjonen av Libya. Men mange var sjokkerte over at det fredelige, medfølende norske venstre spilte en eksepsjonell rolle i barbariet som fant sted. Spørsmålet i alles sinn er hvorfor støttet Arbeiderpartiets ledere og det såkalt sosialistiske SV en så tydelig imperialistisk og barbarisk krig?

Kapitalister vil alltid forsøke å kjøpe arbeiderledere og bringe dem nærmere og nærmere deres egne interesser. Arbeiderpartiet er nå ledet bokstavelig talt av en kapitalist! Begge disse partiene støtter seg på et tradisjonelt reformistisk program som ikke bryter med kapitalismen, men som søker å styre den i stedet. De har akseptert kapitalismen som et helt legitimt system og de må derfor nødvendigvis følge kapitalismens logikk. Slike ledere i arbeidsbevegelsen, ble av Lenin referert til som “sosialsjåvinister”, dvs. folk som forkynner sosialisme og internasjonalisme, men når alt kommer til alt ofrer den internasjonale arbeiderklassen for sitt eget fedreland, deres egne kapitalisters interesser osv. Som Lenin forklarte at, “det borgerlige samfunn produserer kontinuerlig politikere som elsker å hevde at de ikke tilhører noen klasse og opportunister som elsker å kalle seg sosialister, men som begge forsettlig og systematisk bedrar massene med de mest forlokkene og “radikale” ordene”.

Uten et program som faktisk bryter med kapitalismen og imperialismen, og kjemper tydelig for den internasjonale arbeiderklassen med den revolusjonære sosialismen som grunn, er det umulig å unngå å støtte imperialismen og kapitalismen til fordel for det arbeidende folket.

Rødt har gjort en god jobb med å kritisere invasjonen av Libya (Moxnes er den eneste i Stortinget som kan kritisere intervensjonen uten å ha Libyas blod på hendene, tross alt) og kalle en spade for en spade i forhold til intervensjonens natur. Men det var bare for noen få år siden at SV var et antikrigs og et antikapitalistisk parti selv. Faktisk var det i 2005 at Audun Lysbakken forsvarte de synspunkter han hadde som leder i Sosialistisk Ungdom, nemlig hans kall for stans av privateiendommen i produksjonsmidlene og for avskaffelse av lønnsarbeid. Hvor godt snakket han ikke for bare 13 år siden! Rødt, står nå også på et reformistisk program og vil bli utsatt for et enormt press fra den kapitalistiske staten og økonomien. De har allerede beveget seg vesentlig til høyre fra formasjonsdagene, og spesielt som et lite og isolert parti uten et sterkt program støttet av en militant base, er det lett å gi hen og overgi seg til strømmen av hendelser. Det er ikke usannsynlig at Rødt vil finne seg i en lignende situasjon som SV i nær fremtid.

Rødt har en stor sjanse til å bruke den parlamentariske posisjonen til å sette fyr på debatten om Libya, og avsløre de imperialistiske og høyrevridde lederne i SV og AP. Rødt må da ta med seg marxismens ideer og en ekte revolusjonær antiimperialisme inn på Stortinget, fagforeningene, skolene og universitetene. Unge og arbeidere er tørste etter ideer som forklarer; Rødt er kapable til å gi disse ideene, antiimperialistiske skoler og studieøkter kan bidra til å lære unge og arbeidere hvordan den norske imperialismens og kapitalismens sanne natur er, og nødvendigheten av å bekjempe den. Rødt har et stort potensiale for vekst dersom de kommer ut som et virkelig alternativ til status quo-partiene.

Arbeiderpartiet og SV har dessverre vist seg til å være ute av stand til å bringe arbeiderklassen videre og  i stedet overleverer de kapitalistene alt fra pensjonskutt og Libya til Acer på et sølvfat. Under tidligere omstenidgheter var det nok å mobilisere arbeiderne mot høyreorienterte og kapitalistiske stortingsrepresentanter, men nå lever vi i en epoke der sosialdemokratiet er i sammenbrudd, der nye og mer radikale partier testes. I Norge ser det ut til at dette kan skje med Rødt. Derfor burde alle marxister og venstrevridde i ulike partier støtte Rødt i å eksponere de høyrevridde stortingsrepresentantene til AP og SV, samt mobilisere unge og arbeidere for sosialistiske ideer. Men vi kan gå videre: Å appellere for en internasjonal revolusjonær sosialisme, det eneste som kan ende kriger, ende imperialismen og å avslutte kapitalismen.