Kampen mot Sosial-dumping, en kamp for sosialisme!

Sosial-dumping har vært et sentralt punkt i den norske arbeiderbevegelsen i mange år. Det har vært mye diskusjon med venstrepartier og fagforeninger over hvordan dette problemet skal takles på best mulig måte og hvordan vi kan kjempe for rettferdige og bedre arbeidsforhold for alle arbeidere i Norge. Denne artikkelen er skrevet som et bidrag til den viktige diskusjonen som skjer, fra et revolusjonært perspektiv.

Sosialdumping skjer når arbeidstakere fra et annet land (om de flytter til et annet land, eller arbeider for et utenlandsk selskap i hjemlandet) opplever at deres arbeidskraft er mindre verdt i forhold til det landets arbeidere. Dette er mulig på grunn av at det i deres land er en generelt lavere lønn og levestandard. Når en arbeider fra et fattigere land kommer til Norge, blir deres arbeid verdsatt billigere fordi det kan kjøpes billigere. For arbeidere som arbeider hos utenlandske selskaper i hjemlandet, vil selskapene ikke betale disse arbeiderne på samme måte som de ville i sitt eget land for samme jobb.

Sosialdumping er et direkte produkt av imperialismen, kapitalens globalisering og den kapitalistiske arbeidsdelingen. Gjennom en grov utnyttelse av tidligere kolonier og underutviklede nasjoner der både merverdien og varene produsert samt råmateriale tilranes av imperialistene, kan lønnene holdes ekstremt lave. Når de emigrer til andre og sterkere økonomiske land medfører det at de er villige til å selge seg billigere enn de innfødte arbeiderne. Kapitalister bruker åpenbart dette til å øke profitten.

Dette har selvsagt implikasjoner for de innenlandske arbeiderne. Selv om mye av retorikken mot globaliseringen i disse dager kommer fra populistiske stemmer på høyresiden, startet anti-globaliseringen med dype bekymringer virkningene nyliberalismen (nyliberalisme er ikke noe annet enn kapitalisme) ville ha på arbeiderne. Arbeiderne visste at eksporten av arbeidsplasser– spesielt for arbeidere innen produksjon, og import av billig arbeidskraft ville forverre deres posisjon i økonomien, at arbeidet ville devalueres som følge av en økt konkurranse om arbeid.

I Norge er det hovedsakelig den yngre generasjonen som er mest påvirket. Med en svakere oljeøkonomi søker unge arbeidere jobber i service- og produksjons-industrien. Arbeidsinnvandrere fra Polen, Midtøsten og Afrika som er villige til å jobbe for lavere lønn, skaper mye konkurranse mellom innvandrere og nasjonale arbeidere og et usikkert arbeidsmarked der ingen er garantert arbeid. Hvis kapitalisten kan ansette fra dette reservoaret av billig, midlertidig arbeidskraft og utnytte arbeideren så mye som mulig, hvorfor skulle han ansette en fulltidsansatt arbeider med høyere lønn? Dermed ser arbeideren seg tvunget til å selge seg billigere for å kunne konkurrere på arbeidsmarkedet. Vi ser her hvordan kapitalistene bruker innvandret arbeidskraft til å splitte arbeiderne fra hverandre og sette dem opp mot hverandre.

Verden har vært i en global krise i et tiår, uten noen særlige tegn til forbedring. I land som Norge, med en oljebasert økonomi har etterspørselen etter olje gjort virkningene fra krisen svakere. Men med oljemarkedets sammenbrudd som en uunngåelig følge av den globale økonomiske krisen, begynte Norge også å oppleve problemer som økt ledighet, barne fattigdom, stillestående lønninger, inntektsforskjeller og så videre. Med en stor boligboble og en nedgang i faste jobber kombinert med lønnstagnasjon, er en ny krise truende for Norge.

Forholdet mellom lønnsarbeid og kapital

Veien til å forstå de stadig vanskeligere arbeidsforholdene i Norge, finnes i Karl Marx. Marx observerte at arbeidere ikke blir betalt for arbeidet de gjør, dvs. verdien de gir produktene de produserer, men for arbeidskraften. Det er arbeideren som skaper all verdi i samfunnet, likevel får de bare en liten del av denne verdien gjennom lønnen. Resten av verdien går tilbake til produksjonen og approprieres privat av kapitalisten som kjøper arbeidskraften.

Dette skaper to antagonistiske interesser i samfunnet, og er grunnlaget for vår moderne klassekamp. Jo mer kapitalistene profitterer fra varesalget, desto mer reduseres arbeiderens sosiale posisjon i forhold til den totale rikdommen de har skapt. Mens arbeideren har en interesse i å øke sin sosiale posisjon og ha større tilgang til samfunnets samlede rikdom, har kapitalisten en interesse i å opprettholde profitten og øke sin sosiale rikdom på bekostning av arbeideren. Siden profitt og lønn begge kommer fra verdiens realisering i utvekslingen, skaper kampen for kontrollen over denne verdien en stor antagonisme. En lønnsvekst innebærer mindre profitt, og en økning i den totale kapitalen og profitten innebærer et fall i reallønnen.

Ettersom arbeidskraft behandles som en hvilken som helst annen vare, følger den samme verdilover som varen. Derfor avgjøres verdien av lønnen av dens produksjonskostnad. Arbeiderne betales ikke for verdien av arbeidet deres, da dette vil gi null profitt: De er betalt det minimum som er nødvendig for å opprettholde arbeiderklassens eksistens. De får det som er nødvendig for dem til å spise og leve (det varierer selvsagt med samfunnets utvikling) og ikke noe mer. Fagutdannede arbeidere får en høyere lønn ettersom deres ferdigheter gir en større verdi per arbeid og deres opprettholdelse koster mer enn for en ikke utdannet arbeider. Dette er åpenbart en generell lov, da tonnevis av arbeidere opplever fattigdom og strever for å få de produktene de trenger. Akkurat som verdien til én enkelt vare ikke bestemmes av den spesifikke arbeidstiden det tok for å dens produksjon, men den sosialt nødvendige, således er det også for lønnen. Den bestemmes av den sosialt nødvendige verdien for opprettholde arbeiderklassen som helhet.

På grunn av konkurransen må hver enkelt kapitalist hele tiden forsøke å redusere kostnaden for dens produksjon– arbeidstiden. Dette kan gjøres ved å omstrukturere arbeidsdelingen, innføre ny og bedre teknologi– en devaluering av arbeidet. Marx forklarte at jo mer generelt arbeidet blir, desto mer reduseres kostnaden til et minimum. Når arbeidet forenkles i økende grad slik at alle i samfunnet kan utføre det, reduseres dens verdi.

Sosialdumping er rett og slett en naturlig del av kapitalismen. Ettersom arbeidet blir mer generelt og mulig utført av alle, vil kapitalistene gå til bunnen av reservoaret med arbeidere, der de billigste arbeiderne befinner seg. Derfor har vi fått en tilspisset konkurranse for faste heltids jobber og gode lønninger blant alle grupper av arbeidere. I stedet for at introduksjonen av nye maskiner letter arbeidet, arbeidsbyrden og arbeidstiden for hver arbeider, fører det under kapitalismen i stedet til at arbeideren blir tvunget ut i enda verre forhold, økt konkurranse og lavere lønn. Kapitalistene derimot får økt sin utbytting av arbeidet. Vi ser her hvorfor arbeid og kapital er to uforenlige motsetninger under kapitalismen.

Hvor går veien?

Vi ser fra kapitalismens lover at sosialdumping ikke kan betraktes eller forstås som et tilfeldig problem for kapitalismen, men en bestanddel i kapitalismen og den kommer kraftig til uttrykk i tider med økonomisk krise. Hver enkelt kapitalist må hele tiden opprettholde og øke merverdien for sin overlevelse og for ikke å havne i proletariatets rekker, det vil alltid gå på på arbeidernes bekostning.

Rødt, SV og AP er mer eller mindre forente i kampen mot sosialdumping. Men alle sammen, inkludert Rødt, har en reformistisk tilnærming, så lenge de begrenser seg til et kapitalistisk rammeverk vil problemet ikke kunne løses. AP har den minst effektive kampanjen, der de ønsker flere tilfeldige politiinspeksjoner, dette vil bare føre til ytterligere problemer for utenlandske arbeidere. Rødts løsning er så vidt bedre enn SVs. Som et parti med et økende antall entusiastiske unge og arbeidere, og som et selverklært marxistisk parti, bør Rødt bruke sin parlamentariske posisjon og innflytelse til å mobilisere arbeidere, ungdommer og fagforeninger for effektive og sosialistiske reformer. Dette vil øke arbeiderklassens bevissthet, deltakelse i politikk og i arbeiderbevegelsen, og forårsake en enda større krise for Arbeiderpartiet, og en mulig dannelse av en venstre- og høyrefraksjon. Dette vil bare være bra for arbeiderklassen.

I stedet foreslår Rødt å avskaffe EØS og erstatte det med en ny handelsavtale (hvis detaljer ikke er inkludert i “sosial dumping” -plastformen på nettsiden), avskaffe bemanningsbyråer til fordel for offentlig arbeidsformidling og gjeninnføre den kollektive søksmålsretten som gir fagbevegelsen anledning til å føre saken ved mistanke om ulovlig innleie. Dette er fine reformer, og vi vil støtte dem, men marxister kan ikke bare holde seg innenfor kapitalismens strukturer, vi må kjempe for å avskaffe den. Disse reformene utfordrer egentlig ikke den antagonistiske relasjonen mellom arbeid og kapital, og søker således bare å gjøre utnyttelsen mer rettferdig i stedet for å eliminere den.

Uten en ekspropriasjon av kapitalismen vil produksjon av samme varer ganske enkelt bli billigere i utlandet og føre til en eksport av produksjon ut av Norge. En sosialistisk regjering burde kreve fullstendig arbeiderkontroll over økonomien der alle arbeidere uansett bransje og herkomst får en levedyktig lønn. Et arbeiderdemokrati der ombudsmenn velges med rett til tilbakekalling sammen med en felles nasjonal plan for produksjon og distribusjon vil umiddelbart hindre muligheten til å profittere på andres arbeid, og i stedet innebære overgangen til en sosialistisk planøkonomi med fullt samarbeid mellom produsentene. Rødt bør utnytte sin innflytelse på Stortinget til å legge frem dristige reformer som disse, og dermed knytte den nåværende krisen med sosial dumping for norske arbeidere sammen med kapitalismens organiske krise. Vi kan ikke tro at milde reformer vil løse noen av våre problemer i dag, kapitalistene har ganske enkelt ikke råd til å investere pengene sine da det går på bekostning av profitten.

Akkurat nå vokser Rødt og med en ytterligere forverring av den globale økonomiske krisen er det ikke umulig at Rødt kan havne i regjeringsposisjon som Syriza i Hellas. Men dersom Rødts politikk ikke går utover kapitalismens rammer vil kapitalismens problemer ikke kunne løses, og de vil miste oppslutningen like fort som Tsipras mistet den.

Vi sier at det bare er gjennom sosialismen vi kan sette en ende for motsetningen mellom arbeid og kapital, og avslutte arbeiderklassens utbytting. Vi sier til alle venstreorienterte partier og fagforeninger: Kampen for daglige reformer kan ikke kobles fra avskaffelsen av systemet som utbytter og undertrykker arbeiderklassen. Det og det arbeidet kan være mindre utbyttende enn det andre, men ingen form for lønnsarbeid vil kunne ende utbyttelsen av arbeidet i seg selv. Vi vil stå hånd i hånd med arbeiderklassen i deres kamp for å forbedre tilværelsen og lindre undertrykkelsen, men reformer i seg vil ikke fjerne undertrykkelsen for godt. De reformene som ble oppnådd i tidligere perioder gjennom militante arbeidskamper kan ikke bli oppnådde i dag, da disse ble kjempet gjennom i en periode med internasjonal økonomisk boom. I dag undergår verden en økonomisk krise og kapitalistene kan rett og slett ikke bli med på slike dyre reformer. For å avslutte krisen må kapitalismen avskaffes!