Grep om begrepet: Proletariatets diktatur

“Proletariatets diktatur” er et av de marxistiske begrepene det hersker flest misoppfatninger om. Det var Marx og Engels som først brukte det, og Lenin og Trotskij utdypet og beriket dens betydning. Uten en anstendig forståelse av marxistisk teori, kan dette begrepet virke ganske forferdelig for vår tids ører: Diktatur? Hvorfor vil vi ha en diktator? Det er en forståelig misforståelse som vi håper å rydde opp i med denne artikkelen.

“Proletariatets diktatur” er bare en annen måte å uttrykke det at arbeiderklassen har tatt politisk og økonomisk kontroll over samfunnet og blitt den herskende klassen. Det er lett å misforstå begrepet på grunn av ordet “diktatur”. Ingen normal person ønsker et diktatur, hverken et stalinistisk eller et fascistisk. Faktisk brukes arbeidernes demokrati og proletariatets diktatur om hverandre, Marx betegnet demokratiet som eksisterer i dag som borgerskapets demokrati, eller om du vil borgerskapets diktatur og ofte brukes det treffende begrepet kapitalens diktatur.

I dag forbindes diktatur med totalitære mareritt, med intriger, tvangsarbeid, konsentrasjonsleire, fravær av demokratiske rettigheter og ekstremt voldelige regimer. På Marx tid refererte ordet “diktator” til en sosial rolle i det gamle Romerriket, der det ved krisetider, typisk dersom det oppstod militære problemer, ville en person bli utpekt til å få utøvende makt i en viss tid eller til han hadde fullført oppgavene sine. Etter endt utførelse ville vedkommende gå av og staten fungere som normalt igjen. Marx brukte dette til å forklare klassesamfunnet, der en klasse har absolutt makt både lovgivende og utøvende. I overgangen fra kapitalisme til sosialisme må arbeiderklassen ta over denne politiske og økonomiske makten, og etablere et eget herredømme for å stanse kontrarevolusjonen til den gamle herskerklassen, borgerskapet.

Staten og Revolusjonen

Vi har nå fastslått at proletariatets diktatur bare innebærer at arbeiderklassen har tatt samfunnets politiske og økonomiske makt, at arbeiderklassen har tatt over staten. Men for å parafrasere Marx, kan ikke arbeiderklassen bare ta over statsmaskineriet og bruke det til eget formål. Den må erstatte den gamle staten, sammen med dens institusjoner og byråkrater som eksisterte kun for å tjene borgerskapets interesser, med en ny stat som står til arbeiderklassens behov. Dette var ikke noe Marx bare kom på ut av intet, den ble avledet ut fra arbeiderklassens kamper og ikke minst fra den kortlevde Pariserkommunen i 1871, første gang arbeiderklassen tok den politiske og økonomiske makten.

Arbeiderne i Pariserkommunen avskaffet det gamle statsapparatet og erstattet det med arbeiderråd. Hver valgte ombudsmann ble ikke betalt mer enn en vanlig arbeiders lønn, og kunne umiddelbart tilbakekalles om arbeiderne var misfornøyde. Statens utøvende og lovgivende organer ble forent, ikke avskaffet, og dermed styrte arbeiderne seg selv og hele samfunnet gjennom rådene. Politi og hær ble også avskaffet og erstattet med væpnede folkemilitser som også var demokratisk valgte. Dette dannet grunnlaget for en fremtidig proletarisk “stat” som Marx og Engels baserte sine teorier på, og som oppstod under revolusjonen med Lenin og Trotskij.

Lenin kom med fire betingelser for arbeidernes demokrati (proletariatets diktatur):

1.) Frie og demokratiske valg med rett til å tilbakekalle alle ombudsmenn.

2.) At alle ombudsmenn ikke mottar mer enn en vanlig arbeiderlønn.

3.) Ingen stående hær, men et væpnet folk.

4.) Ingen permanente ombudsmenn, men en rotasjon av alle ombudsmenn.

Langt fra å være et byråkratisk totalitært mareritt var den unge sovjetrepublikken under Lenin og bolsjevikenes ledelse den mest demokratiske staten menneskeheten noensinne har sett. Etter at sovjetunionen ble invadert av 21 forskjellige utenlandske armeer, ødelagt av borgerkrig og isolert ble Sovjetunionen deformert, byråkratiet representert ved Stalin fikk en mer og mer uavhengig rolle og til slutt fikk den en totalitær makt over samfunnet. Dette skjedde ikke uten motstand, Lenin og Trotskij allierte seg sammen og prøvde å bekjempe byråkratiet, alle de tidlige revolusjonsheltene ble utsatt for tortur og henrettet, som Zinoviev, Kamenev og Bukharin om de ikke var heldige og døde av alderdom før. Det er en elv av blod som skiller Lenins Bolsjevikparti fra Stalins tyranni.

Dette proletariatets diktatur, eller arbeidernes demokrati er bare en overgangsfase fra kapitalismen til sosialismen. Ettersom det ikke eksisterer en annen klasse arbeiderklassen kan utnytte og når det ikke lenger finnes noen å holde nede «ingen i betydning av en klasse, i betydning av en systematisk kamp mot en bestemt del av befolkningen» (Staten og Revolusjonen) blir staten overflødig, den vil dø bort samtidig med klassesamfunnet.