Introduksjon til den materialistiske dialektikkens ABC

I den siste perioden, spesielt siden Berlinmurens fall, har det foregått et systematisk angrep på marxismen. Fra de høyere utdanningers festninger til prekestolen, fra de frie markeders institutter til pressen har det halget et øredøvende regnvær over marxistiske synspunkt. For å forvirre og desorientere den klassebevisste arbeideren, er ingenting spart av kapitalismens erkeforsvarere i diskrediteringen av den vitenskapelige sosialismen. Men det at kapitalismen har betydd en retur av massearbeidsløshet og sosiale problemer fra mellomkrigstiden, har et lag av arbeidere og ungdom startet å søke etter svar på sine problemer. Stadig drives de av livets harde realiteter under kapitalismen for å lete etter en vei ut.

Marxismen gir arbeidere og ungdom en klar forståelse av samfunnet og deres plass i den. Det gir dem en ny verdensanskuelse. Det gir dem en fremtid. I ordene til Lenin,

“Den marxistiske doktrinen er allmektig, fordi den er sann. Den er komplett og harmonisk, og gir mennesket en integrert verdensoppfatning uforenlig med enhver form for overtro, reaksjon eller forsvar av borgerlig undertrykkelse.” (Marxismens tre kilder og komponenter).

Teoriene til marxismen gir arbeidere en klar forståelse – en tråd som er i stand til å lede ham gjennom en forvirrende labyrint av hendelser, av klassekampens uroligheter og kompleksiteten i det kapitalistiske samfunnet.

Marxismen kom ikke ferdiglagd ut fra Marx hode. Hans teorier representerte en stor utvikling av læren til de største representantene for filosofi, økonomisk tenkning og sosialisme. I hovedsak var det en fusjon av tysk filosofi, engelsk klassisk økonomisk teori, og det beste fra fransk sosialisme. Denne kombinasjonen ga grunnlag for en revolusjon innen forståelse. Det var fødselen til en ny verdensanskuelse, beriket og utdypet av den historiske opplevelsen til arbeiderklassen. Det forvandlet de ulike trendene i den utopiske sosialismen til en vitenskapelig sosialisme forankret i samfunnet og klassekampen.

Trotskijs ‘den materialistiske dialektismens ABC’ er en strålende kort innføring på marxistisk filosofi. Den ble skrevet som en del av et forsvar for marxismen mot en revisjonistisk tendens i den amerikanske trotskistiske bevegelsen på slutten av 1930-tallet, som forsøkte å utfordre marxismens grunnleggende prinsipper. (Se Trotskijs Til forsvar for marxismen). I motsetning til pragmatisme og empiri, forsvarte Trotskij dialektisk materialisme som et rikere, fyldigere, og mer helhetlig syn på samfunnet og livet generelt.

Han forklarte at dialektikken

“er evolusjonens logikk. Akkurat som et maskinverksted i et anlegg leverer instrumenter for alle avdelinger, er logikken uunnværlig for alle sfærer i menneskets kunnskap … Jeg vet om to logiske systemer verdig en oppmerksomhet: Aristoteles logikk ( formell logikk) og Hegels logikk (dialektikken).”

De gamle grekerne, hadde et fremragende bidrag til filosofiens utvikling for mer enn 2000 år siden. De ønsket å forstå universet, samfunnet og menneskets plass i den. Som Engels forklarte, “De gamle greske filosofene var alle naturlig fødte dialektikere og Aristoteles, den største av dem, hadde selv allerede analysert dialektikkens viktigste former.” De begynte å se ting ikke som faste og livløse, men i bevegelse og utvikling. Med Heraklits ord: “Alt er og er ikke, for alt er i endring, i stadig endring, det er en stadig tilblivelse og forgåelse.” Denne grafiske beskrivelsen er dialektikkens grunnleggende kjerne og samsvarer med Engels syn:

“For dialektisk filosofi er ingenting endelig, absolutt eller hellig. Den avslører den forbigående karakteren av alt og i alt: ingenting kan motstå den, bortsett den uavbrutte prosessen med å bli og forgå, av en endeløs stigning fra det lavere til det høyere.” (Anti-Duhring).

For grekerne, var dialektikken rett og slett en forventning. Deres store bidrag, spesielt Aristoteles, var utviklingen av den formelle logikken, som har holdt stand i mer enn to tusen år. Dens tre grunnleggende lover er: loven om identitet (en ting er alltid lik seg selv, eller A er lik A); kontradiksjonsprinsippet (hvis en ting er identisk med seg selv, kan det ikke være noe annet enn seg selv, eller hvis A er lik A, det kan ikke være ikke-A); loven om det utelukkende tredje (alt kan bare være en av to ting, når to motstridende påstander konfronterer hverandre, kan ikke begge være sannne eller usanne, riktigheten til en innebærer uriktigheten av det motsatte). Disse uatskillelige lovene, ble utledet fra argumenter, de var aksiomer i Aristoteles tankesystem.

Oppdagelsen av denne kunnskapen var et stort sprang for menneskelig forståelse, og danner grunnlaget for våre daglige oppfatninger. På denne hverdagsforståelsen, antar vi at ting er statiske og ubevegelige. Og fra dette synspunktet, passer den formelle logikken oss godt. Den dialektiske forståelsen, er på en annen side, “ikke begrenset til livets dagligdagse problemer, men den prøver å komme frem til en forståelse for mer kompliserte og uttrekkete prosesser.” (Trotskij).

For hverdagslige formål og enkle beregninger, er formell logikk, eller “sunn fornuft” tilstrekkelig. Imidlertid har den sine begrensninger, og utover disse begrensningene til “sunn fornuft” blir sannhet til det motsatte. Først og fremst er den ikke i stand til å verdsette endring og forsøker å kvitte seg med alle motsetninger (som endringer har iboende i seg). For å forstå mer enn “hverdagslige ting”, er ikke formell (eller vulgær) logikk tilstrekkelig. “Den grunnleggende feilen i den vulgære tanken ligger i det faktum at den ønsker å nøye seg med ubevegelige avtrykk av en virkelighet i en evig bevegelse” (Trotskij). For hverdagslige formål, er det mulig å si om en ting er død eller levende. Men i virkeligheten er det ikke like enkelt. På hvilket tidspunkt er det dødt? Ved hvilket tidspunkt starter livet? Det er ikke en eneste “hendelse”, men en langvarig prosess.

Dette innebærer ikke at den formelle logikken er ubrukelig. Tvert imot, den var historisk, progressiv og nødvendig. Denne metoden har ført til enorme fremskritt innen vitenskap og kunnskap. Men den møtte noen grenser. Selv om den formelle logikken er underordnet dialektisk tanke, sprang dialektismen likevel ut av den formelle logikken. “Dialektisk tenkning,” forklarte Trotsky, “er relatert til vulgær tanke på samme måte som en film står i forhold til et fotografi. Filmen forbyr ikke fotografiet, men kombinerer en rekke av dem i henhold til bevegelsens lover .” Men filmen gir en sannere, mer komplett tilnærming til virkeligheten.

Disse logikkens lover, brukes av milliarder av mennesker, selv om de ikke nødvendigvis blir anerkjent av dem som sådan. For eksempel, spiser alle i henhold til bestemte fysiologiske lover, men alle vet ikke hvordan disse lovene fungerer. På samme måte, i en av Molieres skuespill lærer en mann om prosa for første gang. Når de forklarer ham hva det er, utbryter han: “Hvorfor, jeg har snakket prosa hele mitt liv!”

Grensene til den formelle logikken kan tydelig sees i forhold til evolusjonen. Ifølge loven om identitet, er et menneske i hovedsak et menneske, og ingenting annet. Men vi vet at dette ikke er tilfelle. Ifølge evolusjonen er mennesket et dyr. Men dette må utvides til å si at mennesket er noe mer enn et dyr; Mennesket er en art, forskjellig fra alle andre dyr. Vi er i realiteten to utelukkende forskjellige ting på en og samme tid. Dette er en selvmotsigelse som den vulgære logikken ikke er i stand til å forklare. Det er bare dialektikken som kan forklare dette fenomenet.

Hegels (1770-1831) bidrag til filosofien, den fremragende tyske filosofen, under påvirkning av den store franske revolusjonen, var utviklingen av et nytt logisk system, kjent som dialektikk. Som allerede nevnt, var de gamle grekerne de opprinnelige dialektiske tenkerne, de forsøkte å forstå universet og menneskets plass i den. Men gitt deres lave nivå innen vitenskap og teknologi, var deres syn på naturen mer i form av inspirert gjetting, eller forventninger. Hegel studerte de store greske filosofene og trakk ut og utviklet den dialektiske metoden, og kombinerte det med datidens kunnskap, og gjorde en omfattende analyse av dialektikkens lover.

Den grunnleggende svakheten til den Hegelianske dialektikken var at Hegel kombinerte den med et mystisk idealistisk livssyn. Bidraget til Marx og Engels fikk skilt dialektikken fra det mystiske skallet. Hegels dialektikk var på hodet, med troen på at den materielle verden bare var en refleksjon av en ‘universell idé’ eller Gud. Marx forklarte, tvert imot, at tanker og ideer bare var en refleksjon av den materielle verden. Så Hegeliansk dialektikk ble smeltet sammen med den moderne materialisme og ga en større forståelse, dialektisk materialisme.

Den dialektiske materialismen var i stand til å forklare ting i sin utvikling og bevegelse. Mens formell logikk i det vesentlige er en livløs logikk, med stive og statiske forhold, innebar dialektismen nettopp en forståelse av virkelige livsprosesser, med forandringer, motsigelser og bevegelse.

I henhold til Engels, har alt en« eksistens i en evig tilblivelse og forgåelse, en ustanselig endring, bevegelse og forandring …” (Naturens dialektikk). Dialektikken er evolusjonens logikk, bevegelse, og forandring. Dens utgangspunkt er virkeligheten selv. En rekke generelle dialektiske lover, Hegel skisserte, sentreres rundt lovene om kvantitet til kvalitet (og kvalitet til kvantitet), foreningen av motsetninger, og negasjon av negasjonen, den materielle verdens lov. Hver og en er organisk knyttet sammen til det andre.

Disse lovene er ikke altomfattende og evige. Som Trotskij forklarte:

“Dialektisk materialisme er selvfølgelig ikke en evig og uforanderlig filosofi. Å tro noe annet er å motsi dialektikkens ånd. Videreutvikling av vitenskapelig tenkning vil utvilsomt skape en dypere doktrine, der dialektisk materialisme vil gå inn som et konstruksjonsmateriale.” ( til forsvar for marxismen).

Vi har allerede nevnt at den dialektiske filosofien hadde sin grunnleggende opprinnelse for 2000 år siden, og at den ble systematisk videreutviklet av Hegel, og deretter ytterligere utdypet av Marx og Engels. Idag er den moderne materialistiske dialektikken det nærmeste vi kommer virkeligheten, der dens indre motsetninger verdsettes fullt ut.

Hegel sa at “dialektismen gir uttrykk til en lov som kan føles i alle bevissthetens grader og i erfaringen generelt”.

“Alt som omgir oss kan sees på som et eksempel på dialektikk Vi er klar over at alt endelig, i stedet for å være lite fleksibel, er ganske foranderlig og forbigående, og dette er akkurat hva vi mener med dialektikken over det endelige, der det endelige som implisitt annet enn det er, er tvunget til å overgi sitt eget umiddelbare eller naturlige vesen, og plutselig bli til det motsatte.” (Encyclopaedia)

Bevegelsens og forandringens årsaker er inneboende i prosesser og ting, fra indre motsetninger. Disse motstridende tendenser innen fenomener representerer i virkeligheten en forening av motsetninger. Det motsatte er bundet sammen i et forhold av gjensidig avhengighet, hvor hver er en betingelse for den andres eksistens. I klassesamfunnet, for eksempel der motsetningene mellom utbytterne og de utnyttede er et grunnleggende aspekt. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. Denne motsetningen er forandringens drivkraft. Disse motsetningene er ikke statiske, men i en prosess der de jobber seg ut. Omveltningen av klassesamfunnet vil føre til opphevelsen av klasser. Nye motsetninger vil nødvendigvis kunne utfolde seg, men de vil ha en fundamental annerledes karakter, de vil befinne seg på et høyere nivå. Som Lenin bemerket at ” antagonisme og motsigelse er helt forskjellige. Under sosialismen forsvinner antagonismen, men selvmotsigelsen gjenstår.”(Kritiske Merknader om Bukharins økonomiske overgangsperiode). Elementene i antagonismene og konfliktene mellom folk vil forsvinne og vike for en bevisst og harmonisk samfunnsplanlegging. Motsetninger vil fortsatt eksistere, men de vil ikke lenger ta form av klassemotsetninger, de betinger ikke en klasses dominans over en annen.

Forandring skjer ikke på en rett linje, med en kontinuerlig gradvis jevn utvikling, men i sprang og revolusjoner. Alle endringer har et kvantitativt element, men bare til et visst punkt, helt til de gradvise endringene gir opphav til et kvalitativt sprang fremover. Da kommer noe nytt til, noe annerledes enn før. For å forklare utviklingen, er vi nødt til å studere fakta. “Det dialektiske er ingen magisk hovednøkkel for alle spørsmål,” forklarte Trotskij. “Det erstatter ikke en konkret vitenskapelig analyse. Men det dirigerer denne analysen den riktige veien, den sikrer den mot sterile ørkenvandringer med subjektivisme og skolastikk.” (Til forsvar for marxismen).

Endring innebærer ikke bare en repetisjon av fortiden. Motsetningenes arbeid betyr ikke at tidligere utviklingsstadier gjentas, men utviklingen skjer på et høyere nivå. Dette er en av de mest generelle av dialektikkens lover, negasjonen av negasjonen. En “svært vidtrekkende og viktig lov” sier Engels. Bevegelse, forandring og utvikling beveger seg gjennom en uavbrutt rekke av negasjoner. Men fortiden blir ikke fullstendig utslettet, den overvinnes og bevares samtidig. Fortidens funksjoner kan dukke opp igjen, men i en ny og beriket utgave. Som forklart av Marx, kapitalismen oppsto gjennom en ødeleggelse av førkapitalistiske enkeltprodusenter (dens negasjon). Opphevelsen av kapitalismen (dens negasjon) gjennomføres, produsentenes individuelle eierskap gjenopprettes, men på et høyere nivå. Produsenten, som deltaker i den sosiale produksjonen, får da en del av det sosiale produktet.

Marxismens oppgave er å blottlegge de reelle motsetningene og prosessene som utfolder seg i samfunn, økonomi og politikk. Å trekke et klart skille mellom det tilsynelatende og tingenes essens. Å avdekke sannheten. Bare ved å gjøre dette vil arbeiderklassen, og spesielt de avanserte lag, se klart for seg sin historiske oppgave og misjon.

Likevel, som vi har forklart før, er det hindringer i veien for at arbeideren erverver seg teori og forståelse langt mer problematiske enn prestenes og professorenes skriblerier. En mann eller kvinne forpliktet til å slite lange timer i industrien, uten skikkelig utdanning og som dermed mangler lesevaner, finner store vanskeligheter med å absorbere noen av de mer komplekse ideene, særlig i begynnelsen. Likevel var det for arbeidere, Marx og Engels skrev, og ikke for “flinke” studenter eller middelklassen. “Hver begynnelse er vanskelig” uansett hvilken vitenskap vi snakker om. Marxisme er en vitenskap, og stiller derfor store krav til nybegynnere. Men enhver organisert arbeider vet at ingenting oppnås uten en grad av kamp og offer. Det er organiserte aktivister i arbeiderbevegelsen nettsiden er rettet mot. Til den aktive arbeider som er villig til å holde ut, kan et løfte holdes: Når første forsøk er gjort for å komme i gang med ukjente og nye ideer, vil marxismens teorier bli funnet til å være i utgangspunktet rett fremme og enkle. Dessuten – og dette bør vektlegges – en arbeider som ved tålmodighet erverver seg en forståelse over marxismen vil vise seg å være en bedre teoretiker enn de fleste studenter, fordi han kan forstå ideene ikke bare i det abstrakte, men i det konkrete, den brukes både på eget liv og arbeid.

I den endelige analysen, er marxistisk filosofi en veiledning til handling. “Filosofene har bare fortolket verden på ulike måter, poenget er å endre den.” (Karl Marx, teser om Feurbach).