Rødts popularitet vokser: Sosialdemokrati er i krise – hva er det neste?

En nylig undersøkelse utført av Høyre i Oslo tyder på at Rødts popularitet har mer enn doblet seg til 11,8%. I tillegg gikk Arbeiderpartiet ned til en forbløffende 19,4% i Oslo fra 32%. Merkbart vokser partiene til venstre mens alle andre partier stanser mest med mindre tap eller gevinster. Rød hadde imidlertid den største økningen.

Dette kommer ikke som et sjokk. Arbeiderpartiet har gang etter gang skuffet velgerne og forrådt sin tradisjonelle kjerne: arbeiderklassen. Arbeiderpartiet har vært på frontlinjen for å utføre konstante kontra-reformer og strammende tiltak på arbeiderklassen, samt gjennomført ond imperialistisk politikk internasjonalt. De er “arbeider løytnanter” for kapitalistklassen, som Daniel De Leon kalte det. Med ekstremt turbulente interne kriser og skandaler, samt et program som nesten ikke kan skille seg ut og ofte går hånd i hånd med de borgerlige partiene, vil de i partiet som virkelig vil ha et venstrealternativ til status quo ha forlatt partiet og gått til Rødt, men resten har sannsynligvis blitt apolitiske eller desillusjonerte. Rødts enorme vekst i denne perioden sammenfaller direkte med disse politiske krisene.

Sosialdemokratiet har i flere land vist seg helt ute av stand til å møte arbeiderklassen sine behov. Grunnen til at flertallet av arbeiderklassene fortsatt kan finne på å stemme og kjempe for sosialdemokratiske partier er at de ikke vil miste det lille de har igjen av historiske gevinster fra fagforeningene i fortiden. Dessuten har man også den kyniske manøvrering av status quo-partiene som manipulerer sitt klasse-instinkt og sørger for at arbeiderklassen stemmer for dem mot den mer åpenbare klassefilen mens de faktisk utfører samme eller lignende program.

Interessant nok påstår både høyresiden og Rødt selv at deres vekst skyldes at Rødt har dratt AP over til venstresiden. Bjørnar Moxnes leder av partiet sa at “Det er klart at vår oppslutning trekker Ap i riktig retning. Det trengs for å få gjort noe med forskjells Oslo, og for å sikre en lønnsom velferd og for å rydde opp i arbeidslivet. Arbeidstakere utfører ikke kampen i Arbeiderpartiet men ser snarere på Rødts program for løsningen på dette problemet. Selv om det generelle programmet er reformistisk tilbyr Rødt mange sosialistiske og kraftige krav til arbeiderklassen. Rødt generelt drar ikke AP i riktig retning og vokser på grunn av dette: Det er snarere krisen i sosialdemokratiet og APs vending mot høyre som trekker de progressive lagene i arbeiderklassen til Rødt sitt partiprogram og krav til arbeiderpartiet.

Rødt sin vekst er et uttrykk for den skiftende stemningen og tiden i Norge. Den kapitalistiske krisen utfordrer naturligvis den status quo som har blitt bygget opp gjennom klassesamarbeid i løpet av flere tiår og kapitalistene må kutte fordeler og skatter for å spare egen fortjeneste. Krisen i sosialdemokratiet kjennes i den norske arbeiderklassen når kapitalismen håndhever nyliberalistisk tiltaksstrategier internasjonalt. Rødt på nåværende tidspunkt er hovedkanalen for anti-kapitalistisk og anti-status quo sentiment og vinner som parti en betydelig base blant de progressive lagene i arbeiderklassen, spesielt i Oslo. I stedet for å bevege seg gjennom de tradisjonelle arbeiderklasse partiene som arbeiderne gjorde i Storbritannia med Corbyn, går arbeiderens vilje i stedet gjennom partiene til venstre for Arbeiderpartiet og det mest radikale laget går til Rødt.

Hendelsene i Norge polariserer samfunnet og kommer til å gjøre det i fremtiden, klassedivisjonene blir enda tydeligere markert og gjenoppliver klassekampen på en masseskala. Skiftet i politikken er bare et sted hvor dette langsomt skjer. For mange år siden ble Rødt sett på som en merkelig semi-maoistisk sekt, et levende historisk ettermæle av AKP-bevegelsen som ingen ville å ta på alvor. Nå har de 1 representant i Stortinget og vokser konstant.

Reformistene og kynikerne i Norge sier ofte: “Vi kan ikke bygge et revolusjonært parti! ingen vil støtte det! Det er ikke riktig tidspunkt. Ikke her, ikke i Norge. “Virkeligheten taler dessverre for seg selv her. Tvert imot begynner arbeiderklassen selv å se etter et alternativ til status quo. Men uten den revolusjonære ledelsen på plass før krisen kommer situasjonen til slutt å ende opp med fortsettelsen av den kapitalistiske “orden”. Rødt går mer og mer i en reformistisk retning, og SV løper etter AP. Samtidig som vi støtter utviklingen og veksten til Rødt som en positiv ting for den politiske organiseringen av arbeiderklassen så vill Rødt uten et revolusjonært lederskap med et sterkt marxistisk revolusjonært program være i fare for å gi etter for den kapitalistiske ordenen. Den internasjonale marxistiske tendensen bygger sakte men sikkert dette lederskapet i over 30 land. Tiden for å delta i denne prosessen er ikke om 1 måned eller om 1 år, men akkurat nå.