Utsikter for den norske revolusjonen

Dette dokumentet ble skrevet i april og diskutert og stemt over på årsmøtet til Revolusjon i mai.  Dette er et dokument som vil bli skrevet og stemt over hvert år. Målet med dokumentet er å analysere strømmer og retninger i samfunnet og å utvikle en analyse over hvordan klassekampen vil utarte seg i de nærmeste periodene for å forberede oss og å bygge oss opp på den mest effektive måten gitt samfunnets betingelser. 

Tilsynelatende virker antagelsen om en norsk revolusjon som en virkelighetsfjern hypotese. Vi hører at økonomien er god, at alle tilhører middelklassen og at arbeiderklassen ikke lenger eksisterer. Etter at finanskrisen påførte økonomien en liten nedgang i 2009, gikk den rett opp igjen, økte oljepriser og billig kreditt bidro til å blusse opp etterspørselen. Arbeidsledigheten er lav og sies å være nedadgående og den norske levestandarden er av verdens høyeste. Hver uke eller måned bombarderer pressen oss om at Norge er verdens beste land å bo i. Vi serveres et inntrykk av at Norge virker som en øy som gir ly i et stormfullt hav.

Finanskrisen fra 2008 har herjet i land etter land, Island og Hellas ble raskt dratt inn i krisens dragsug. I Hellas oppstod en prerevolusjonær situasjon, på Island førte folkelig mobilisering til regjeringers fall, med et var revolusjon på dagsorden igjen.

Tunisia var det første landet revolusjonen kom, derfra spredte den seg videre til Egypt, og fra Egypt utover hele den arabiske verden. Hvert eneste arabiske land ble berørt, i Libya utviklet det seg til en borgerkrig der imperialistmaktene så sitt snitt til å gripe inn og regimet til Gadaffi ble avskaffet.

I Syria kom USAs begrensninger til syne da revolusjonen førtes inn i en sekterisk retning og det utviklet seg til en konflikt mellom stormaktene.

Inspirert av omveltningene i midtøsten oppstod indignado bevegelsen i Spania, det har vært masseprotester mot regimet i Israel.Protestbølgen nådde til og med USA, først Wisconsin i 2011 og senere gikk Bernie Sanders fra å være en ukjent politiker til å bli verdenskjent. Clinton leiren var tvunget til å bruke skitne triks for å sikre presidentkandidaturet. Valget av Trump kan sees som en en slags forvrengt protest mot hele systemet.

Fra Europa til USA har borgerskapet blitt utsatt for valgsjokk etter valgsjokk. I Hellas har Syriza gått fra å være et lite parti på ytterkanten i gresk politikk til å bli det største. I Storbritannia er Jeremy Corbyn leder av Labour og brexit kom som et sjokk. I Italia er fem stjerners bevegelsen og La Lega de to største partiene.

I Frankrike trakk man et lettelsens sukk da borgerskapets kandidat, Macron vant valget, alikevel er alt annerledes, ingen av de tradisjonelt to største partiene nådde andre valgrunde. I skrivende stund råder en storstreik i Frankrike som fort kan utvikle seg til generalstreik. Fokuset i klassekampen har skiftet fra Latin-Amerika til Europa.

Norge kommer ikke til å være uberørt. Krisen som herjer kapitalismen vil ikke vike for Norge, og akkurat som i alle andre land vil en enhver norsk regjering se seg nødt i å implementere de samme kuttene som andre steder. Vi har allerede sett en forverring av arbeidsmiljøloven, etterfulgt av den største politiske streiken i norsk historie og pensjonene er kuttet.

Inspirert av hendelser og massemobiliseringer i andre land vil arbeidere i Norge også røre på seg. Det er i slike scenarier arbeidere tar til seg revolusjonære ideer og at revolusjonære partier vokser.

Historien har vist at det ikke er tilstrekkelig med de objektive faktorene som økonomiske kriser, arbeiderklassen kan bare gripe makten om den subjektive faktoren er til stede– et revolusjonært masseparti i stand til å lede arbeiderklassen til makten. Enda finnes ikke et slikt parti, vi er fortsatt ikke store nok, og veien videre vil derfor preges av opp og nedturer, revolusjonære situasjoner og reaksjon. Men bonapartisme eller fascisme er utelukket før arbeiderklassen ligger nede med brukket rygg, og før den tid vil arbeiderklassen få flere muligheter til å ta makten og starte prosessen mot sosialisme.

Et revolusjonært parti kan ikke eksistere uten en revolusjonær teori som danner et grunnlag til å forstå underliggende prosesser for at hendelser kan forutses. For å være best mulig forberedt analyserer vi tilstandene og for å danne oss et perspektiv, som Trotskij forklarte så er et revolusjonært arbeide uten et perspektiv umulig. Ved å kun arbeide empirisk risikerer man å svinge fra reformisme og opportunisme til ultravenstrisme.

Utviklingen etter krigen

De første tiårene etter andre verdenskrig var preget av internasjonal vekst. Etter en økonomisk tilbakegang under krigen, hadde bruttonasjonalproduktet oversteget nivået fra 1939 allerede i 1946. Produktiviteten økte, sammensetningen av kapitalen endret seg, maskiner, transportmidler og skip utgjorde en større og større andel av kapitalen. Traktoren gjorde inntog i jordbruket.

Norge var av landene i Europa der BNP per innbygger økte mest, av Vest-europeiske land var det bare i Sverige, Østerrike og Italia at BNP per innbygger økte mer enn i Norge i perioden 1938-1961.

Arbeiderpartiet hadde en fullstendig politisk kontroll over Norge i perioden mellom 1946 og 1963, men dens revolusjonære fortid hadde i midten av tyveårene forandret seg til komform reformisme. Det var ingenting annet enn ledelsen i arbeiderbevegelsen som stod i veien for en overgang til sosialisme. Fra 1945 og fram til 1969 hadde Arbeiderpartiet sammen med Norges kommunistiske parti (NKP) eller Sosialistisk Folkeparti, som ble opprettet i 1961, over femti prosent av stemmene ved hvert Stortingsvalg og fram til 1961 hadde Arbeiderpartiet også absolutt flertall i Stortinget.

Istedet for å arbeide for sosialisme, ble den sosialistiske drømmen satt til en fjern fremtid og en kapitalisme med et humant ansikt trukket frem. NKP som for lengst hadde underkastet seg stalinismen presset ikke Arbeiderpartiet fra venstre som ethvert marxistisk parti ville gjort. Det var ingen som forklarte at det ikke stod noen hindringer i veien for å ekspropriere kapitalismen. NKP var av de største pådriverne til å danne den nasjonale samlingsregjeringen i 1945. Med støtte fra Marshallhjelpen og internasjonal økonomisk vekst ble kapitalismen konsolidert i Norge. I forhold til nabolandet Sverige, Nederland og Tyskland var Norge industrielt tilbakeliggende. De viktigste eksportartiklene før krigen var halvfabrikata, trelast og fisk. Av mangel på store norske kapitalister og for å til dels beskytte det lokale borgerskapet så staten seg nødt til å spille rollen som kapitalist. Staten var med på å løfte den norske industrien opp på et internasjonalt nivå. Den investerte i å bygge ut fossekraft til energi og infrastruktur samtidig som den stimulerte til utenlandske investeringer via skattelettelser. Ved utgangen av sekstitallet var en femtedel av aksjene til norsk industri i statens hender. Utover sekstitallet ble det reist flere private aluminiumsverk, med både utenlandsk og norsk kapital og subsidiert med tilgang på billig energi. Fra å hovedsakelig eksportere råvarer så utgjorde forarbeidede industriprodukter mer enn 70 prosent av eksporten. Tilgangen på billig energi gjorde Norge til Europas største eksportør av aluminium og verdens største eksportør av jernlegeringer og verdens nest største eksportør av magnesium.

Fra 1946 til 1973 var verdens økonomiske vekst gjennomsnittlig på fem prosent årlig, verdenshandelen ekspanderte og stimulerte produktivkreftenes utvikling. Levestandarden og reallønningene økte. Men midt på syttitallet kom et skifte, veksten stagnerte, i 1974 kom den første alvorlige resesjonen siden verdenskrigen. Mange av arbeiderklassens goder ble etterhvert satt under press, regjeringer over hele den kapitalistiske verden innførte en rekke innstrammingstiltak, veksten i reallønnen verden over gikk ned og ulikhetene økte. Fra 1973 til 1999 var reallønnens årlige økning på 1,7 prosent i USA mot en årlig profittøkning på 15,9 % mellom 1991 og 1999.

Også i Norge ble fallet i veksten merkbar, i første omgang svarte regjeringen på resesjonen med finansiell ekspansjon som førte til inflasjon og senere til at kronekursen økte. Den økte kronekursen gjorde fastlandsindustrien mindre konkurransedyktig, i 1977 mistet Norge 40 000 industriarbeidsplasser og reallønnen gikk nedover på slutten av syttitallet og i begynnelsen av åttitallet. Utover åttitallet ble innstramminger innført og det ble satt i gang prosjekter for å privatisere statseide bedrifter. Statoil ble delprivatisert i 2001.

Nå ti år etter finanskrisen i 2008 rapporterer McKinsey  en dramatisk nedgang i transnasjonale lån. De utenlandske kravene til banker i eurosonen har gått ned 45 prosent siden 2007. Nesten halvparten av nedgangen står lån mellom land i eurosonen for. Financial Times viser til at oppgangen som kom etter krasjet i 2008 og 2009 er historiens dårligste forbedring. Finanskrisen startet i USA og et oppblåst kredittmarked og forplantet seg videre til resten av verden. Store banker hadde ikke nok likviditeter til å tilbakebetale lån. For å redde finansinstitusjonene og kapitalismen, intervenerte stater og tok over lånene. Idet Banker ble nasjonalisert ble stater forgjeldet og det var arbeiderklassen verden over som fikk regningen. Alle berørte land innførte en rekke innstrammingstiltak. Island var den økonomiske krisen komplett, bankene hadde vokst seg så store at staten ikke kunne redde dem og den økonomiske krisen forplantet seg til en politisk krise.

Det utviklet seg en krise i Euroen da bankene i Hellas og Irland ble reddet. Den svenske økonomien gikk ned med over 4 prosent. Selv om den norske gikk mer ned enn under krisen på åttitallet, fikk ikke krisen i første omgang så veldig mange følger bortsett fra at boligmarkedet tørket opp. Noe av dette kan skyldes ekspansjonspolitikken til regjeringen på den tiden, men mest av alt at de høye oljeprisene førte til en rekke investeringer i oljeindustrien som på grunn av sin dialektiske samhandling med fastlandet førte til en økt etterspørsel etter varer og tjenester derfra. Dette var den største krisen siden starten på den store depresjonen i 1929, men Norge ble spart i første omgang. Norge hadde gjennomgått en tilsvarende krise under jappetiden, da flere banker lånte over evne og staten måtte gripe inn. De tre største bankene ble nasjonaliserte for en overgangsperiode.

Etter krisen på nittitallet ble en rekke regulerende tiltak iverksatt som kan ha vært en av årsakene til at de norske bankene ikke ble like påvirket av finanskrisen som banker i Sør-Europa og på Island, da de norske bankene ikke fikk samme anledning til å delta i lånefesten.

I 2014 nådde ringvirkningene av krisen Norge da oljeprisene falt drastisk, fra å ligge på i overkant av hundre dollar fatet, falt prisen på et fat Nordsjøolje til under 50 dollar fatet. Det førte til massive nedskjæringer i oljenæringen, fra å ha en direkte sysselsetting på 232 000 i 2013 falt antall direkte sysselsatte til 185 300 i 2016, på nesten 50 000. Kronen gikk ned, og dempet noe av den umiddelbare effekten, da norske varer ble mer konkurransedyktige, men dette førte samtidig til en økt inflasjon da importerte varer ble dyrere og BNP per innbygger gikk ned i 2015 og 2016.

Ledende samfunnsøkonomer, Dagens Næringsliv snakket med i starten av 2018, anslo at oljeprisen i 2018 vil være rundt 62 USD, noe som historisk sett er ganske høyt, i 1998 var oljeprisen under 10 USD fatet, det var ikke før i 2004 at oljeprisen oversteg 40 USD over en lengre periode. Allikevel er dette problematisk for norske kapitalister da oljeindustrien er den eneste konkurransedyktige norske industrien ved siden av fiske og metallurgisk industri.

Analyser fra ledende norske økonomer tegner et lyst bilde på norsk økonomi, Fondsfinans regner med en økning på 2,2 % i fastlandets BNP, SSB og Norges Bank er mer optimistiske og regner med en økning på 2,5 og 2,3 prosent respektivt. Men økonomene har ikke tatt høyde for de siste proteksjonistiske tiltakene til Trump administrasjonen. Foreløpig er EU unntatt tariffene, men ikke Norge. I første omgang er ikke Norge direkte berørt av tariffen da Norge ikke eksporter stål eller aluminium til USA, men ringvirkningene av en stans i frihandelen vil ha en ødeleggende effekt på norsk økonomi som er ekstremt eksportrettet.

Litt historisk om oljeindustrien

Funnet av olje i Nordsjøen markerte et skifte i norsk økonomi, i første omgang tiltrakk oljeindustrien seg utenlandsk kapital og selskaper som Philips Petroleum.

Internasjonale oljeselskap hadde siden gassfunnet i Groningen i Nederland i 1959 sett potensialet for store oljefelt langs norskekysten. Philips Petroleum var det første selskapet som ba om tillatelse til å lete etter olje på den norske sokkelen i 1962.

For å ha en viss kontroll over oljeressursene og for å beskytte det nasjonale borgerskapet, bestemte Stortinget at staten skulle få en del av oljeinntektene ved å skattelegge og å ha direkte andeler i den produserte oljen. Samtidig skulle staten ha rett til å gripe inn i oljeselskapenes praksis. I 1966 ble den første oljebrønnen boret, men det var ikke før i 1969 at den første oljen ble funnet. Oljefeltet, Ekofisk var det største oljefeltet som til da hadde blitt funnet til havs. I 1971 startet oljeutvinningene og i de påfølgende årene ble det gjort flere store funn, som Statfjord, Oseberg, Troll og Gullfaks. I begynnelsen var det forskjellige utenlandske oljeselskap som dominerte produksjonen, med en del norsk arbeidskraft. For å kunne ta del i oljeproduksjonen og få en bedre styring over oljeinntektene ble det statlige selskapet Statoil opprettet i 1972, det ble vedtatt av Stortinget at Statoil skulle eie minst femti prosent av alle nye felt.

På grunn av Norges nære tilknytning til Nato, og at kapitalismen aldri var truet samt faren for et potensielt opprør i et Natoland med grense til sovjetunionen var noen av årsakene til at den norske staten– i motsetning til tidligere kolonier, som Iran, fikk tillatelse til å ha en så stor kontroll over oljeressursene som den fikk. Samtidig kunne en stor vekst i økonomien og levestandarden i Norge virke som en propaganda mot Sovjetunionens trussel.

Ved siden av oljeutvinningen dukket annen oljerelatert industri opp, som verkstedindustri langs kysten med produksjon av forsyningsbåter, boreutstyr, plattformer til leting, produksjon og boenheter. Aker og Kværner er de to største leverandørene av varer til oljeproduksjonen. På åttitallet utgjorde leveranser fra det norske fastlandet til oljeindustrien femti til seksti prosent av leveransene, opp fra 25 prosent i 1975. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at leveransene fra fastlandet nå utgjør rundt 66 prosent av leveransene.

Oljeindustriens virkning på økonomien

Den mest synlige effekten av oljeindustrien på norsk økonomi vises på bruttonasjonalproduktet, rett etter krigen var BNP per innbygger i Norge blant de laveste i Europa og så sent som i 1966 lå BNP per capita i Norge 25 prosent under den Svenske, som da hadde det tredje største BNP per innbygger i Vest-Europa, bak Sveits og Danmark. Oljeproduksjonen hadde en umiddelbar effekt, mellom 1974 og 1980 hadde Norge den største veksten av alle Vest-Europeiske land, med en gjennomsnittlig årlig vekst på 4,7 prosent. I 1980 ble BNP per capita større i Norge enn Sverige og den kom opp på samme nivå som Danmark.

Sammenfallende med oljeindustriens framvekst har investeringer i annen industri gått ned, mange av de tradisjonelle industriene som møbel- og tekstilproduksjon er avviklet, og kapital er flyttet over til virksomheter med mer kapitalkrevende industri, dvs. der den konstante kapitalen utgjør en større del av kapitalens organiske sammensetning, som i elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri.

I 1975 utgjorde industri utenom olje og gass relatert virksomhet 20 prosent av BNP, mens oljerelatert virksomhet utgjorde i underkant av tre prosent av BNP. Utover nittitallet kom det et skifte, oljevirksomheten tok mer og mer over økonomien og i år 2000 utgjorde oljerelatert virksomhet 24.6 prosent av det totale BNP, mens annen industri hadde gått ned til å bare utgjøre ti prosent av BNP. I 2017 etter oljeprisfallet har den oljerelaterte virksomheten falt en del tilbake og utgjør nå 15,6 prosent av det totale BNP, mens annen industri  nå bare utgjør 7,5 prosent av BNP. Industriens andel av BNP har totalt sett gått ned de siste 18 årene, i jakten på rask profitt har kapital blitt flyttet fra produksjon til spekulasjon. I 1980 hadde Oslo Børs registrert kun 93 selskaper, med en totalverdi på 16,5 milliarder kroner. Ved utgangen av 2017 var det 220 selskaper på børsen med en samlet markedsverdi på 2 159 milliarder.

Historisk har Norge hatt et stort importoverskudd, I 1971 året oljeproduksjonen startet eksporterte Norge 37 prosent mindre i verdi enn det som ble importert. Veksten i eksport var omtrent flat fra 1960 til 1970, men etter oppstarten av oljeproduksjonen økte verdien av eksporten omtrent eksponentielt. I  1978 kom eksporten for første gang opp på samme verdi som importen og to år senere i 1980 hadde verdien av eksporten oversteget verdien av importen.

Olje og gassvirksomheten utgjør omtrent halvparten av all eksport, samtidig som annen eksport har avtatt i forhold til importen. I 2015 var verdien av eksporten 36 prosent større enn importen og olje og gass utgjorde i overkant av femti prosent av all eksport.

Mesteparten av eksporten er til EU, i 2017 gikk 65 prosent av den norske eksporten til land i EU. Storbritannia og Tyskland er de desidert største mottakerne av norsk eksport og sammen med Nederland og Frankrike står de for halvparten av den norske eksporten. Det at eksporten er konsentrert på så få land gjør Norge ekstremt sårbar for økonomisk nedgang i disse landene, og en forventet nedgang i den britiske økonomien som følge av brexit vil med stor sannsynlighet ha en negativ virkning på den norske økonomien.

 

Arbeidsledigheten

Etter oljekrisen i 2014 økte arbeidsledigheten fra å være på 3,5 prosent i 2014 til å havne på 5 prosent i 2016 før den gikk ned igjen til 4 prosent i 2017. I 2018 anslås det i Norges Bank sin pengepolitiske rapport at ledigheten vil gå ned til 3,7 prosent i 2018. Men mye av ledighetsfallet skyldes at yrkesandelen har gått ned i den norske befolkningen og i disse tallene skjules de høye deltidstallene.

Ved siden av arbeidsledigheten var 214 000 ansatte i midlertidige stillinger i 2016, 18 000 mer enn året før. Blant arbeidsbefolkningen som helhet utgjør det 9 prosent av arbeidsstyrken. Rundt seksti prosent av de midlertidig ansatte ønsker seg fast ansettelse. Fra 2015 til 2016 fikk under halvparten av midlertidig ansatte fast jobb. Sektorer som er utsatt for dette er lærere og sykepleiere. I perioden mellom februar og desember 2017 var bare 28 prosent av de utlyste sykepleierstillingene heltidsstillinger. I Tromsøskolen var nesten en fjerdedel av lærerne midlertidig ansatt i 2016. Dette er effekten fra reformen i arbeidsmiljøloven fra 2015 som skulle gjøre det lettere for bedrifter å skaffe seg midlertidig ansatte for å øke profittraten. Dette er en effekt som antagelig vil forsterke seg de påfølgende årene og føre til større ulikheter.

Økende ulikheter

I hele perioden etter bankkrisen på nittitallet steg reallønnen i Norge mer enn i de fleste andre land som følge av økende oljeinntekter og til tross for en jevn nedgang i andre deler av industrien. Økt etterspørsel etter olje på grunn av en voksende verdensøkonomi førte til en stor økning i levestandarden. Selv under finanskrisen i 2008 og under resesjonen i 2009 steg reallønnen. En stigende reallønn har likevel ikke hindret  de økonomiske forskjellene i å øke. Siden 1974 og fram til idag har ulikhetene økt. Forskjellene har ikke økt i like stor grad som i USA og Sverige, men vesentlig mer enn Danmark. Den voksende verdenshandelen– på grunn av et oppblåst kredittmarked, førte til at profitten økte mer enn reallønna.

2014  da oljeprisen falt innebar et skifte for den norske arbeideren og førte til at reallønnen gikk ned med 1,5 prosent i 2016, det største fallet siden 1979 og ledende økonomer sier at man nå har kommet til et vendepunkt, at vi ikke lenger vil oppleve vekst i reallønna.

Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom i Swedbank sa i 20015 at det ville være realistisk med en reallønnsvekst på mellom 0 og 0,5 prosent de neste i fem årene. Han forklarer det med at produktivitetsveksten har gått ned. De siste 15 årene har produktivitetsveksten i Norge vært årlig på 2 prosent, men har nå falt til 1 prosent. Fra 1970 til 1980 økte produktiviteten med 30 prosent, men på åtti- og nittitallet stod produktiviteten stille, før den tok seg litt opp igjen mellom 2000 og 2005. Mye av nedgangen skyldes kapitalistenes sviktende investeringer i ny teknologi til industrien, og et skifte av kapital til spekulasjon i både aksjemarked og eiendom.

Samtidig har ulikhetene og bedriftenes overskudd økt. Fra 2000 til 2015 økte lønnsforskjellene i Norge og har skilt seg markant fra de nordiske nabolandene.

De ti prosent rikeste i Norge disponerer 50,7 prosent av alle nettoformue i 2016 mot 50,6 i 2015, ifølge SSB. Om vi går litt nærmere inn på tallene disponerer de 1 prosent rikeste 19,8 prosent av all nettoformue og de 0,1 prosent rikeste disponerer 9,2 prosent av all nettoformue i 2016.

De unges situasjon

Fra presse og forskere får vi høre at den unge generasjonen er den mest lovlydige og streberske generasjonen noensinne, de drikker og røyker mindre, er mindre radikale enn før og stemmer like konservativt som foreldrene. I skolevalget for fem år siden ble høyre for første gang skolevalgets største parti. Presse eller forskere har døpt den oppkommende generasjonen for “generasjon prestasjon”, borgerskapet fryder seg.

Om vi går litt lenger under overflaten ser vi at det er de unge som er sterkest påvirket av økonomiske innstramminger og krise, andelen fattige unge øker. I følge en NAV rapport fra 2017 gikk andelen fattige opp fra 7,7 prosent i 2011 til 9,3 prosent i 2015. Som helhet regnes 10 prosent av barn i Norge som fattige, og i Oslo bor 17,5 prosent av alle barn i fattige husholdninger, innvandrer familier utgjør 43 prosent av disse.

For unge mellom 18 og 34 år gikk andelen fattige opp fra i underkant av ti prosent til 14 prosent samtidig som realinntekten for de lavest lønte i praksis har stått stille fra 2012 til 2015.

Arbeidsledigheten for unge mellom 15 og 24 år utgjør 11 prosent, mens den for arbeidsstyrken som helhet utgjør i overkant av 4 prosent. Jobbene de unge får er lavtlønnede som butikkjobber og det er vanskelig for dem å få faste stillinger.

Samtidig plages flere og flere unge av stress og angstplager, stresssymptomer er den største psykiske helseplagen blant norske ungdomsskoleelever. De siste 30 årene har psykiske plager blant unge økt, det er særlig unge kvinner som er mest utsatt. I 2015 rapporterte 53 prosent av jentene på 10. trinn i ungdomsskolen i Ung Oslo at de er «ganske mye» eller «veldig mye» plaget av psykiske helseplager mot 26 prosent av guttene. Samme rapport viser at elevene preges av en frykt for fremtiden, flere frykter arbeidsledighet og færre tror de vil leve et godt og lykkelig liv.

Valgdeltakelsen for unge har alltid vært lavere enn for resten av samfunnet, som en ung kvinne forteller til NRK, «jeg bryr meg veldig om samfunnet, selv om jeg ikke stemte ved forrige valg. Jeg tror det handler om at man mister troen på at én stemme kan gjøre store forandringer.» I 2017 var valgdeltakelsen på 78,2 prosent, men for unge mellom 20 og 24 år var den bare på 64,3 prosent.

Bydeler og Skoler i Oslo har blitt mer og mer segregerte, på enkelte østkantskoler har omtrent 100 prosent av elevene minoritetsbakgrunn. Regjeringspolitikere skriver twittermeldinger med klare rasistiske undertoner og gir næring til frykten for islam. Unge muslimer mistenkeliggjøres og faller ut av samfunnet.

Alt dette er symptomer på et samfunn i endring, de unge er ikke like tilfredse med status quo. Selv om valgdeltakelsen er lav innebærer ikke det at de unge er politisk apatiske. Globaliseringen har knyttet de unge nærmere unge andre steder og de påvirkes av hendelser som i Midtøsten og Hellas, der det kan trekkes revolusjonære slutninger. Det er et stort potensiale i å rekruttere unge revolusjonære, spesielt unge med annen etnisk bakgrunn som i tillegg føler seg utrygge på grunn av rasismen og islamofobien enkelte politikere spyr ut.

Som det skrives i en rapport fra antirasistisk senter så er de unge ekstra utsatt for rasisme i «det offentlige rom– i kollektivtrafikken, av vektere og politi.

Det utføres tilfeldige kontroller på mørkhudede uten noen som helst mistanke, i februar i år ble to unge mørkhudede ransaket uten noen grunn av politiet, mens de spiste på en McDonalds restaurant på Grorud, et arbeiderstrøk i Oslo.

Boligmarkedet

På åttitallet hadde mye av profitten og investeringene tørket opp, og som et mottiltak ble boligmarkedet fullstendig liberalisert, etter å ha vært regulert siden krigen, førte dereguleringen til en enorm prisutvikling. Fra 1985 til 1988 steg boligprisene for hele landet med nesten seksti prosent, i Oslo steg de med 40 prosent, i Bergen med 76 prosent og i Kristiansand med 90 prosent. Men etter en storstilt spekulasjon i norsk valuta i 1988 begynte boligprisene å falle og renten å stige. Familier mistet husene sine til bankene, da de ikke lenger klarte å betjene huslånene. I 1993 nådde prisene bunnen, etter å ha falt 30 prosent siden 1988 (justert for inflasjon), hjulpet av en voksende verdensøkonomi og at regjeringen nasjonaliserte bankene og oppga den faste valutakursen. Det tok 12 år før prisene var oppe på samme nivå igjen.

Siden 1993 har har boligprisene steget uavbrutt bortsett fra en nedgang på 18 prosent under finanskrisen i 2008 og 2009, da hadde boligprisene økt med 388 prosent siden 1993. Fra 2010 har de  fortsatt med å øke. Etter oljeprisfallet i 2014 ble investeringsnedgangen i oljesektoren kompensert med økte boliginvesteringer i søket etter billig profitt. Dette har ført til store prisoppganger, i 2016 er de inflasjonsjusterte boligprisene 21 prosent større enn i 2014 og de ligger 66 prosent høyere enn i 2008.

I slutten av desember 2017 gikk økonomer fra kredittrating selskapet Moody’s gjennom husprisene og utleieprisene i flere land. Økonomene går ut fra at det det er dynamisk likevekt mellom boligprisene og hva som defineres som likevekten i markedet, dersom økende boligpriser ikke trigger en bevegelse i utleiemarkedet, så tyder det på at husholdningene har urealistiske forventninger til ytterligere prisstigninger. Sagt med andre ord, tegn på en boble i boligmarkedet. De land der husprisene og leieprisene er ute av balanse og justeres sakte befinner seg i en stor risiko i forhold til skadelige økonomiske virkninger fra høye boligpriser.

Moody’s analyser viser at Norge er det landet med de mest overprisede boligene, og at det er det mest sårbare av alle analyserte land.

Ikke alle norske økonomer deler Moody’s og OECDs bekymringer, Fondsfinans anslår at boligprisene i 2018 vil avta med rundt 5 % i landsgjennomsnitt og med 10 % i Oslo, der de understreker at norsk økonomi er såpass robust at lånetagere og finansvesenet vil klare det.

Det er ikke nødvendigvis en korrekt tanke. Kjetil Melvik, leder for institusjonelle kunder i Holberg Fondene, har sammenliknet reallønnsutviklingen i Norge med prisutviklingen på leiligheter i Oslo. Han viser til at leilighetsprisene har økt med 162 prosent siden 2003, mens reallønnsutviklingen har vært nesten flat. Samtidig har lave renter og skattefordeler gjort det gunstig å kjøpe framfor å leie bolig, slik at Norge er det landet der flest eier egen bolig, rundt 80 prosent av husholdningene. Det har gjort de norske husholdningene til den mest begjeldede i verden. Husholdningenes gjeldsrate er 2,4 ganger større enn inntektene og er ekstremt sårbare for en økende rente.

De siste årene er boligene i ferd med å konsentreres i færre hender, i 2013 registrerte skattedirektoratet 291 896 sekundærboliger– boliger som er eid av personer som bor i en annen bolig fra før (primærbolig). En økning på 3,4 prosent eller 10 000 siden 2012, og fra 2015 til 2016 økte antallet med 22 711. Andelen sekundærboliger gikk opp fra 14 prosent til 15 prosent, men de er også skjevt fordelt, i Frogner bydel i Oslo er 38,5 prosent av alle boliger, skattedirektoratet har registrert, sekundærboliger.

En stor del av krisen i boligmarkedet skyldes at det bygges for få boliger, siden 2005 har det vært et akkumulert underskudd på 45 000 boliger i Norge som helhet og 23 000 i Oslo.

Samtidig som Statens Pensjonsfond Utland, populært kalt oljefondet, har nådd astronomiske verdier, har vi ikke bare en kraftig forgjeldet befolkning, men kommunene er også forgjeldede, og har tatt opp mer og mer lån. I snitt så var kommunenes gjeld per innbygger i 2016 på 62 074 kroner. Alle disse motsetningene ligger og venter på å dukke opp til overflaten.

Borgerskapet og dets budbringer massemediene har spredd inntrykket av at alle har felles interesser i «AS Norge» og det er store illusjoner og tiltro til at «Oljefondet» vil komme til unnsetning ved en krisesituasjon.

Velferdsstaten

Den økonomiske oppgangen etter krigen sammen med den stalinistiske «trusselen» i øst ga grunnlaget til den moderne norske velferdsstaten. For å hindre stans i produksjon og tapt profitt samtidig som man ville forsikre seg om at arbeiderklassen ikke skulle se på Sovjetunionen som et eksempel lot borgerskapet arbeiderklassen få en del goder og velferdsstaten ble til. I 1956 ble syketrygd og arbeidsløshetstrygden utvidet og omfattet tre fjerdedeler av alle arbeidstakere og i 1963 gjorde Arbeiderpartiet alderspensjonen universell.

Velferdsstaten har en så stor popularitet at selv de borgerlige partiene så seg nødt til å fortsette på velferdsreformene Arbeiderpartiet hadde satt i gang rett etter krigen. I 1961 mistet Arbeiderpartiet det rene flertallet i Stortinget og de borgerlige partiene gikk inn i regjeringen, men var presset til å fortsette på den store velferdsreformen Arbeiderpartiet hadde startet for ikke å bli utradert ved senere valg. De siste årene har det foregått en slags ideologisk kamp mellom reformistene og borgerskapets representanter over hvem som var med på å videreutvikle den.

Det er sant, de borgerlige partiene var nødt til å følge opp reformene Ap hadde vedtatt i regjeringsposisjonen i 1961. De ville ha mistet all støtte om de hadde stanset Ap’s reformer, på sekstitallet overbød partiene på hverandre når det gjaldt utbyggingen av velferd.

Da hadde staten og kapitalistene råd til det, og borgerskapet godtok det for at det ikke skulle komme til konflikter som ville ha stanset tilførselen av profitt. På en kapitalistisk basis bygges velferdsstaten opp av skatter som spiser av borgerskapets profitt, det er greit så lenge kapitalismen befinner seg i en periode med oppsving. Da kapitalistene ser en endeløs vekst av merverdi og profitt.

Den norske velferdsstaten er dyr og det er kapitalistenes profitt som bestemmer under kapitalismen. For å motvirke uttørking av profitten har flere og flere offentlige virksomheter blitt privatisert, ikke bare i Norge, men i hele den kapitalistiske verdenen. Dette har selvfølgelig medført at det offentlige får mindre inntekter, og Civita, Norges borgerskaps ideologiske plattform har i en rapport fra 2012 beregnet at fra rundt 2020 så vil ikke de offentlige inntektene lenger dekke utgiftene, og at avstanden mellom de statlige inntektene og utgiftene vil øke utover det neste tiåret og de kommende.

For å opprettholde den samme standarden på velferden i dag som i 2060 vil det ifølge Civita utgjøre et inndekningsbehov på 9 prosent av fastlands BNP, og utgjøre et kutt i budsjettet på rundt 180 mrd kroner. Det tilsvarer mer enn folketrygdens alderspensjon i 2012, mer enn hele helse og omsorgsdepartementets budsjett i 2012 på 138 mrd. kroner, eller syv ganger mer enn det som brukes på offentlig høyere utdanning (25 mrd. kr.).

Om helse og omsorgssektoren sin kvalitet øker med 1 % per år frem til 2060 og alt annet fast stiger inndekningsbehovet til 310 mrd. kroner. Dersom den historiske utviklingen til velferdsstaten tas til grunn vil inndekningsbehovet være på 390 mrd. 2012 kroner, og dilemmaet kapitalismen står overfor er hvem som skal ta regningen. Borgerskapet vil ikke og kan ikke for da stopper investeringene opp og kapitalismen faller sammen, det er arbeiderklassen som må betale.

Civita sier rett ut– som et retorisk spørsmål at «det kan reises spørsmål om velferdsstaten slik vi er vant til at den utvikler seg, er bærekraftig. I en Civita artikkel fra 2013 slås det fast at:

«Med et høyt kostnadsnivå, må vi opprettholde en svært høy produktivitet for å hevde oss i konkurransen. Derfor er reformer nødvendig. At verden har forandret seg siden basisen for velferdsstaten ble lagt, slik at vi er blitt et mer mangfoldig land, både på grunn av innvandring og fordi vi alle har mulighet til å velge annerledes enn før, gjør også at den bør tilpasses en ny virkelighet. Vi ønsker nok å arbeide litt mindre og å prioritere familie og fritid høyere. Det er færre ”enkle” jobber og flere som krever mer. Vi har bedre råd og større krav. Da må også velferdsstaten endres.»

En av endringene som fremheves er å reformere sykelønnsordningen slik at man bare får 70 prosent av lønna ved sykdom, en annen er å behovsprøve flere velferdsordninger som støtte til barnefamilier i tillegg til å øke arbeidstiden.

Civita kommer ganske nær den korrekte teorien om at arbeidet er kilden til verdi, da de stadfester at arbeidet er grunnlaget for vår velstand og at om forsørgerbyrden skal holdes på samme nivå som idag må vi arbeide lengre dager og til vi blir eldre.

I år ble pensjonsreformen, vedtatt under den rødgrønne regjeringen (Ap, SP og SV i samarbeid med LO) implementert. Den innebærer at vi må jobbe lenger for å oppnå samme pensjon som tidligere generasjoner. Ifølge Ole Christian Lien, seksjonssjef i Nav regner man med at hvert tiende årskull vil måtte jobbe et år lenger enn generasjonen ti år før for å få full pensjon. Generasjonen fra 1960 vil måtte jobbe til fylte 69 år, generasjonen fra 1970 vil således være nødt til å jobbe til fylte 70 år, de i 1980 til fylte 71 år, osv.

Dette er ikke nok og ytterligere reformer vil komme og med det vil klassekampen tilspisses, om ledelsen i LO fortsetter å gå med på reformene eller stiller seg like passive som under kampen mot reformen av arbeidsmiljøloven vil de i første omgang bli utsatt for et enormt press fra medlemsmassen og eventuelt byttes ut.

Levestandarden for massene i Norge idag er historisk høyt, høyest i verden. Flesteparten er fornøyd med tilværelsen. Men forskjellene har økt mye de to siste tiårene, problemene med sykehjemsplasser for eldre er enda ikke løst, man planlegger å sende nye mødre hjem på mindre enn 24 timer etter fødsel, man nekter å innføre nye effektive medisiner på grunn av kostnadene,medisisnen  spinraza mot muskelsykdommen Spinal muskelatrofi vil ikke gis til personer over 18 år. Protonterapi, en effektiv strålebehandling for kompliserte krefttilfeller ble avslått av Stortinget på grunn av kostnadene.

Alt dette er med på å forme bevisstheten til arbeiderklassen og spesielt de unges. Noe Civita klager over i en artikkel fra juni, 2017;

«Unge mennesker tror nemlig ofte at velferd er noe man får, ikke noe man må arbeide for å skape. Mange tror også at næringslivet styrer Norge og skaper verdier til «griske rikinger,» ikke at de bryr seg om sine ansatte, tar ansvar og skaper verdier for felles velferd gjennom produksjon av varer og tjenester og skattebetaling.»

Arbeiderklassens organisasjoner

Alt ligger til rette for en økt oppslutning om venstrepartiene, men hovedpartiene på venstresiden er passive, og viser ikke mange tegn til å ville lede. Etter arbeiderpartiets totale kapitulasjon overfor kapitalismen i etterkrigstiden, stalinismens forbrytelser og undergang, og av industri nedleggelsen utover åtti- og nittitallet er arbeiderklassens bevissthet kastet langt tilbake. Det er mange som ikke engang regner seg som arbeidere, to av tre definerte seg i middelklassen i 2009 mot 28 prosent som definerte seg som arbeiderklasse. Selv blant ufaglærte arbeidere definerte flere seg i middelklassen enn arbeiderklassen.

Det var under arbeiderpartiet Norge gikk inn i Nato, og utover nittitallet stod de for mange av privatiseringene. De har blitt mer og mer uadskillelig fra Høyre. Det var en arbeiderpartiregjering som delprivatiserte Telenor i 2000 og Statoil i 2001.

Historien har tidligere vist at økonomisk oppgang styrker arbeiderklassens reformistiske elementer og skyver revolusjonære idéer til siden. Alle partier på venstresiden er overtatt av reformistiske ideologier, Arbeiderpartiets høyredreining er gått så langt at det for øyeblikket ikke kan anses som et venstrereformistisk parti. Det har en mangemillionær, kapitalist og tidligere medlem av Høyre som partileder, den forhenværende lederen, er nåværende generalsekretær i Nato, den største reaksjonære kraften i verden av i dag.

Etter nesten åtte år med borgerlige mindretallsregjeringer fra slutten av nittitallet, inngikk Arbeiderpartiet for første gang i et regjeringssamarbeid med andre partier siden samlingsregjeringen i 1945, sammen med SV og SP. Allerede fra starten av ble det klart at SV måtte gå bort fra sine mer radikale idéer, motstanden mot Nato måtte vike for regjeringsposisjoner. Istedet for å bruke regjeringsposisjonen til å utvide velferdstilbudet som å innføre gratis skolemat (et av SVs hovedsaker), var den rødgrønne regjeringen i samarbeid med LO og NHO arkitektene bak pensjonsreformen.

I tillegg gikk SV god for den imperialistiske krigføringen i Afghanistan da de ikke hadde noen innvendinger mot deltakelse i ISAF styrkene, som fungerer som okkupasjonsstyrker i Afghanistan under dekke av et FN mandat. I 2011 godkjente partiledelsen den norske deltakelsen i bombingen av Libya.

Sammen med det som bakgrunn og at ingen av de virkelig store hjertesakene til SV ble iverksatt etter åtte år i regjering mistet den rødgrønne regjeringen oppslutning i valgene. SV gikk tilbake både  i 2009 og 2013 med henholdsvis 2,6 og 2,1 prosentpoeng. De tapte en del stemmer til Miljøpartiet og Rødt. Ved valget i 2013 gikk AP ned med 4,5 prosentpoeng og Fremskrittspartiet kunne gå inn i regjeringen for første gang i et samarbeid med Høyre.

Den nye borgerlige regjeringen klarte med en gang å provosere frem massedemonstrasjoner på gatene da de gikk inn for å stramme inn på abort. Mellom ti og femten tusen mennesker demonstrerte i 8. mars toget, et tog som vanligvis ikke samler mer enn rundt 500 deltakere.

Med angrepene på arbeidsmiljøloven og trygd viste meningsmålingene en større og større oppslutning for arbeiderpartiet. Det var snakk om at AP var et unikt parti i Europa, det eneste sosialdemokratiske partiet som gikk frem på meningsmålingene. Sosialdemokratiske parti fra Europa ble invitert for å lære av den norske suksessen.

I 2017 virket en majoritetsregjering med Arbeiderpartiet som det største partiet uunngåelig, men ettersom valgkampen utfoldet seg og hjulpet av at Jonas Gahr Støre ikke klarte å gi et bekreftende svar på APs syn på privatiseringen av velferds- og helsesektoren mistet AP mer og mer oppslutning ettersom valgdagen nærmet seg.

Etter at stemmene var talt viste det seg at AP hadde gjort sitt dårligste valg siden 1924 med en oppslutning på 27,4 prosent. Alt var duket for et lederskifte, like etter at resultatet var klart snakket Trond Giske om å evaluere ledelsen. For øyeblikket undergår arbeiderpartiet en krise, oppslutningen er på bunn nivå og viser ikke mange tegn på å ta seg opp. #metoo saken med Trond Giske har heller ikke hjulpet, oppslutningen om AP viser rundt 24 prosent på meningsmålinger og har mindre oppslutning enn høyre, noe som ikke har vært tilfelle ved valg etter krigen. Arbeiderpartiet løper fra en krise til den neste, i mars har ledelses kuppet i striden om ACER helt mer bensin på et bål som truer med å blusse opp på nytt.

LO og generalstreiken

Fagbevegelsens ledere er passive, omtrent ingenting ble gjort da barnehager ble privatisert av det borgerlige styret i Oslo, med virkningen at ansatte fikk dårligere lønn og pensjon. Arbeiderklassens passivitet oppildner og inviterer til flere angrep fra borgerskapet. Noe av det første FrP og Høyre regjeringen gjorde var å reformere arbeidsmiljøloven for å gjøre det lettere for bedrifter å bruke midlertidige ansatte i et forsøk på å øke utbyttingsgraden av norske arbeidere.

Dette førte til store protester og den første generalstreiken på 17 år. Det er den hittil største politiske streiken i Norges historie når vi regner antall deltakere, 1,5 millioner streiket i to timer. I Oslo var det en massiv demonstrasjon på 20 000 mennesker og kampviljen var stor, om det ikke hadde vært for LO ledelsens videre passivitet kunne kampen vært vunnet. Dessverre virket også arbeideklassens representanter på Stortinget passiviserende, istedet for å forklare at denne kampen bare kunne vinnes med fortsatte streiker og demonstrasjoner ga de lovnader om å reversere reformen om de fikk flertall ved neste valg.

Denne passiviteten kan ikke fortsette. Om regjeringen retter flere angrep på arbeiderklassen, kommer LO ledelsen til å bli utsatt for et større og større press for aksjon og klassebevisstheten vil før eller siden komme tilbake.

Rødt

Rødt opplevde sitt beste valg i 2017 og fikk for første gang en representant inn på tinget, dette er tegn på en gryende polarisering og at mange er misfornøyde med dagens situasjon, i Oslo mistet Arbeiderpartiet flest velgere til SV og Rødt, men i landet som helhet profitterer ikke Rødt noe særlig på Arbeiderpartiets frafall. Arbeiderpartiet mistet til sammen 300 000 velgere, av disse gikk 63 000 til SP og 40 000 til SV, mens 121 000 satte seg på gjerdet.

Rødt ble etablert i mars 2007 da Rød Valgallianse (RV) og Arbeidernes Kommunistiske Parti (AKP) gikk sammen og dannet Rødt. De fikk et gjennombrudd ved kommunevalgene i 2007 da Knut Henning Thygesen ble valgt til ordfører i Risør kommune.

Akkurat som andre partier på venstresiden har Rødt også gått i en reformistisk retning samtidig som SV har utviklet seg mer og mer som AP. Rødt har i de siste årene økt medlemsmassen og i de kommende årene med økende polarisering kan de også få økt oppslutning ved valgene, ved de siste meningsmålingene er Rødt over sperregrensen og større enn både V og KrF.

Fremskrittspartiet

Fremskrittspartiet har i lang tid hatt forgreninger til rasistiske og fascistiske organisasjoner. Anders Lange– grunnleggeren av Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter og avgifter (ALP)  i 1973 (forløperen til FrP)– var mellom 1930 og 1938 medlem av det halvfascistiske Fedrelandslaget som motarbeidet demonstrasjoner og bedrev streikebryteri. På grunn av sin fascistiske fortid hadde ikke ALP noen særlig appell blant arbeiderne og partiet befant seg lenge i utkanten av norsk politikk. Som navnet tilsier dreide hele partiet seg rundt Anders Langes person og det hadde ingen partistruktur før 1974 da partiet etablerte noen ufullstendige vedtekter. Det var ikke før etter Anders Langes død i 1974 at partiet fikk en formell struktur og i 1976 løsrev partiet seg fra Anders Langes person da partiet etter et initiativ fra Carl I Hagen skiftet navn til Fremskrittspartiet etter inspirasjon fra et dansk parti med samme navn.

Det første tiåret fortsatte Fremskrittspartiet å pleie god kontakt med rasistiske og fascistiske organisasjoner. Den 21. mai 1985 deltok Hagen på et møte i Stockholm sammen med den høyreekstreme organisasjonen World Anti Communist League med tilknytninger til fascistpartiet MSI i Italia og CEDADE i Spania. Denne perioden sammenfalt også med starten på innvandringen i Norge og politikken var derfor sterkt sentrert rundt dette, der medlemmer deltok i rasistiske markeringer og voldelige angrep.

FrP utviklet seg i en ganske byråkratisk retning, enhver som utfordret lederposisjonen til Carl I. Hagen risikerte å bli kastet ut. I 1994 kom det til et oppgjør med en liberalistisk fløy som hadde oppstått i og rundt ungdomspartiet. Medlemmer av den liberalistiske fløyen ble kastet ut med det påfølgende at ungdomspartiet, FpU, meldte seg ut i protest.

Med den liberalistiske fløyen ute av partiet og med rasistiske medlemmer som Hedstrøm som åpenlyst leflet med nazismen trakk de til seg de mest reaksjonære og primitive elementene i samfunnet, men det ga også større spillerom til å skifte fokus. FrP begynte å fremheve problemene i det norske velferdssystemet og viste til de kummerlige forholdene enkelte eldre og syke var utsatt for, i et forsøk på å tiltrekke seg deler av arbeiderklassen. I 1997 ble FrP det nest største partiet da det fikk større oppslutning enn både høyre og KrF og ble dermed også det største partiet på borgerlig side.

I 2001 ble mange av de løse kanonene og de mest ekstreme rasistiske elementene kastet ut av partiet for å gjøre dem mer spiselige for de andre borgerlige partiene. I 2005 gjorde FrP et brakvalg da de fikk over 20 prosent oppslutning og i 2009 befestet de sin posisjon som det største partiet på borgerlig side da de fikk 22,9 prosent av stemmene, i sitt hittil beste valg. Det ble klart at det var umulig for de andre borgerlige partiene å danne regjering uten å samarbeide med FrP.

Med Siv Jensen som partiformann etter at Carl I. Hagen trakk seg i 2006 fikk mange av de liberale idéene større fotfeste og flere av de utviste medlemmene fra 1994 kom tilbake. Dette var med på å danne grunnlaget for at Høyre kunne inngå i et regjeringssamarbeid i 2013.

Om de er rasistiske eller ikke, spiller ikke noen stor rolle for borgerskapet som under store deler av FrPs historie har bidratt med pengestøtte. FrP har mottatt penger fra næringsliv og enkeltkapitalister, blant andre Stein Erik Hagen som støttet FrP med to millioner kroner i 2007.

Et dilemma for FrP nå er at de sitter i en regjering som kutter i støtte til uføre, minstepensjonister og andre grupper FrP tradisjonelt har fått støtte fra. Allerede i 2013 før de gikk inn i regjeringen mistet de 6,6 prosentpoengs oppslutning og mistet også posisjonen som største borgerlige parti. De gikk ytterligere ett prosentpoeng ned i 2017. I forsøk på å motvirke tilbakegangen har sentrale FrPere kommet med rasistiske og provoserende utspill ala Listhaug sine twitter kommentarer. Dette er noe vi antakelig vil oppleve mer av, det kan også oppmuntre rasistiske organisasjoner som Nordfront og sian (stans islamiseringen av Norge) til å øke sin aktivitet. Det kan fort føre til motreaksjoner med demonstrasjoner og dannelser av antirasistiske bevegelser over hele landet.

Regjeringen

Et nytt stadie har begynt å utvikle seg i den økonomiske krisen– handelskrig. Trump med sitt maniske budskap Amerika først, innførte en tariff på import av stål og aluminium, for øyeblikket er EU unntatt, men ikke Norge. Kina har svart med å innføre tariff på amerikanske varer og EU har opprettet en liste med varer de kommer til å sanksjonere dersom EU også blir utsatt for tollmurer. Det er fortsatt usikkert hvorvidt Norge vil rammes av EUs tollbarrierer. Mest sannsynlig blir Norge unntatt, men en handelskrig vil uansett føre til en lavere etterspørsel etter norske varer. Som IMT har sagt tidligere fører proteksjonisme til at handelen stopper opp, og det var nettopp proteksjonistisk politikk som gjorde at børsfallet på Wall street utviklet seg til depresjon.

Med eller uten handelskrig, er ikke utsiktene de samme som før. Brexit vil få følger for britenes etterspørsel etter norske varer, den chilenske fiskeindustrien ser ut til å ha tatt seg opp igjen etter å ha ligget nede en lang tid med lakselus og andre sykdommer. Den chilenske laksen vil nok komme til å ta over noe av markedet til den norske sjømat eksporten.

Det viktigste for borgerskapet nå er å øke konkurranseevnen og det kan kun gjøres ved å kutte kostnadene. Derfor har regjeringen ingen andre alternativer enn å fortsette med kuttene og de hissige angrepene på arbeiderklassen de startet på i forrige regjeringsperiode. Regjeringen har programfestet at de vil fortsette prosessen med å reformere arbeidslovene, dvs gjøre det enklere å bruke midlertidige ansatte og med tiden også enklere å sparke arbeidere, som en del av prosessen med å redusere kostnadene til næringslivet.

I denne periodens første budsjett  har skattene for de mest velstående blitt kuttet samtidig som den laveste merverdiavgiftsatsen-en flat skatt som påvirker lavtlønte mest, økte med 2 prosentpoeng fra 10 til 12 prosent. Dette på varer og tjenester som kollektivtransport, overnatting, kino, museer, fornøyelsesparker, idrettsarrangement og NRK lisensen. Reglene for støtte til arbeidsledige blir strengere samtidig som kongehuset og kronprinsen har sett sin bevilgning øke, og regjeringen vil legge til rette for bruk av private aktører i større deler av helse og omsorgssektoren.

Høyre har igjen befestet seg som det største partiet på borgerlig side og er i flere av de siste meningsmålingene vært partiet med størst oppslutning, som ikke har skjedd ved valg siden 20-tallet. Men den en borgerlige mindretallsregjeringen er veldig ustabil, alle partiene på borgerlig side gikk tilbake under valget. Det eneste som reddet en fortsatt borgerlig regjering var det svake resultatet til AP. Regjeringen overlevde så vidt krisen med Listhaug og FrP risikerer å miste velgermasse og vil fortsette å komme med rasistiske og provoserende uttalelser for å skifte fokus fra kuttene i velferd. Dette kan skape problemer for alliansepartnerne i venstre og KrF som har sine velgere å tenke, der ikke alle er like tilfredse med FrP samarbeidet.

Det er en skjør oppslutning den borgerlige regjeringen har, noe som synliggjøres av språket de bruker, retorikken er endret fra en aggressiv og uforsonlig retorikk fra før krigen til å handle om velferdsstaten og fattigdomsbekjempelse. Med denne retorikken samtidig som klassebevisstheten har gått ned og lønn og levestandard økt, har borgerskapet klart å tiltrekke seg en del arbeidere til sine partier.

Denne oppslutningen kan bare være midlertidig, ettersom kuttene og innstrammingene blir mer og mer følt vil arbeidernes bevissthet komme tilbake.

Fremover

De norske massene ser Norge som et stabilt og trygt land i en verden av økende kaos, med borgerkrig i Syria, et EU i krise og Donald Trump som president i USA. Samtidig som presse og politikere hauser opp frykten for Putin og Russland, bygges motsetningene opp i Norge. Den økonomiske krisen vil før eller senere treffe Norge, og godene norske arbeidere opparbeidet seg etter andre verdenskrig kan fort bli borte. Tiltakene med ekspansiv pengepolitikk og lav rente er allerede brukt opp og i stedet vil nedskjæringer liknende de i Hellas være nødvendige.

Kriser og revolusjoner skjer ikke i en rettlinjet bevegelse, de preges av krappe svinger fra høyre til venstre. Venstresiden i Norge og Europa for øvrig har en tendens til å bare se nedgang, det ropes varsku om høyrepopulismens fremgang og sektene klager over pressen og de herskende klassers makt over massene. De vet ikke eller glemmer at de økonomiske realitetene ikke påvirker massene med en gang, men at bevisstheten kommer først etter erfaringene og ikke motsatt.

Det kan hende massene godtar nedskjæringene i første omgang, da de fort kan bli sett på som midlertidige tiltak. Den kontinuerlige oppgangen siden andre verdenskrig har satt sitt preg på arbeiderklassen og mange har fortsatt en tro på at en ny oppgang er på vei og at det da blir rom for nye reformer.  Det kan ta lang tid før realiteten siger inn i massenes bevissthet. Massene i Norge har stor tiltro, ikke bare til reformistene i Arbeiderpartiet, men også til borgerskapets partier.

Men under overflaten akkumuleres spenningene, det er en stor forbitrelse over pensjonsreformen og oppmykningen av arbeidsmiljøloven, vi har allerede vært vitne til en stor generalstreik. Det er allerede tegn til en polarisasjon i samfunnet, oppslutningen om Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har blitt mindre. I den siste opinionsmålingen for TV2 er sentrumspartiene KrF og V under sperregrensen.

Arbeiderklassens største problem er dens ledelse, de har ingen synlige forskjeller fra borgerskapet. De er enda mer bundet til borgerskapet og kapitalisme enn under mellomkrigstiden. Men akkurat som for hundre år siden i 1918, kan de norske massene dytte reformistene til side og innsette mer radikale ledere. I Norge eksisterte det ikke på den tiden noen sterk marxistisk tendens, de marxistiske gruppene som eksisterte på den tiden var teoretisk svake og den nye ledelsen gikk fort i en opportunistisk og reformistisk retning. Derfor er det viktig for oss å bygge opp Revolusjon, der kadrene har en sterk teoretisk basis som kan knyttes opp mot aktivisme.

Forutsetningene for en sosialistisk revolusjon har aldri vært større, kapitalismen har nådd alle verdenshjørner og vokst seg ut av nasjonale grenser. Arbeiderklassen har aldri vært større eller mektigere. En sosialistisk revolusjon vil fort spre seg fra et land til et annet.