Hvorfor sosialisme?

Sosialismens idealer om fravær av fattigdom, nød og krig gjennom felleseie og demokrati for alle er aktuelt som aldri før. Kapitalismens indre motsetninger fører ikke bare til økonomiske kriser, men truer også alt liv på kloden. Havet er forsøplet av plast og nesten tømt for fisk. Ingen løsninger på klimakrisen er å se i siktet. Med all den kunnskap og teknologi menneskeheten besitter idag ligger det ingenting i veien for at alle får nok mat. Allikevel dør millioner av sult og helbredelige sykdommer hvert eneste år. Istedenfor å bruke ny teknologi til å øke produksjonen og lette arbeidet for alle, økes både pensjonsalder og arbeidstid.

Det er nødvendig å spre budskapet om en demokratisk sosialisme for å kunne føre samfunnsutviklingen i en mer rasjonell retning, der produksjon og konsum planlegges i en demokratisk prosess istedetfor anarkiet som råder under kapitalismen. Revolusjon (IMT) publiserer derfor denne historiske teksten skrevet av den verdenskjente og ikoniske fysikeren Albert Einstein om nødvendigheten av sosialisme.

Er det tilrådelig for en som ikke er ekspert på økonomiske og sosiale problemer å uttrykke sitt syn på sosialismen? Jeg tror det er det av en rekke grunner.

La oss først vurdere spørsmålet fra et vitenskapelig perspektiv. Det kan tyde på at det ikke er noen vesentlige metodiske forskjeller mellom astronomi og økonomi: Forskere på begge felt forsøker å oppdage generelt akseptable lover for en gruppe fenomener for å gjøre sammenkoblingen av disse fenomenene så klart forståelig som mulig. Men i virkeligheten eksisterer det metodiske forskjeller. Oppdagelsen av generelle lover innen økonomi er vanskeliggjort ved forholdet av at observerte økonomiske fenomener ofte påvirkes av mange faktorer som er svært vanskelig å evaluere separat. I tillegg har erfaringen – akkumulert siden begynnelsen av den såkalte siviliserte perioden av menneskelig historie – blitt, som det er kjent, blitt ganske påvirket og begrenset av årsaker som ikke utelukkende er av økonomisk art. For eksempel kom de fleste av historiens store stater til på bakgrunn av erobringer. De erobrende folkene etablerte seg som den privilegerte klassen i det erobrede landet. De tok monopol på eierskap av land og jord, og utpekte et prestedømme fra sine egne rekker. Prestene, som kontrollerte utdanningen, gjorde samfunnets klassedeling til en fast institusjon og opprettet et verdisystem som folkene fremover, i stor grad ubevisst, styrte sin sosiale oppførsel etter.

Men historisk tradisjon er, så å si, av gårsdagen; ingen steder har vi virkelig overkommet hva Thorstein Veblen kalte “rovdyrsfasen” av menneskelig utvikling. De observerbare økonomiske fakta tilhører den fasen, og selv slike lover som vi kan utlede fra dem, gjelder ikke for andre faser. Siden den virkelige hensikten med sosialisme nettopp er å overvinne og gå videre utover den rovdyrlige fasen av menneskelig utvikling, kan økonomisk vitenskap i sin nåværende tilstand kaste lite lys på fremtidens sosialistiske samfunn.

For det andre er sosialismen rettet mot en sosialetisk endestasjon. Vitenskapen kan imidlertid ikke skape endestasjoner og, enda mindre, programmere dem inn i mennesker; Vitenskapen, på sitt beste, kan kun gi oss midler til å oppnå bestemte mål. Men endestasjonene selv blir unnfanget av personligheter med høye etiske idealer, og hvis disse endestasjonene ikke er dødfødte, men vitale og kraftige, blir de vedtatt og videreført av de mange menneskene som, halvt ubevisst, bestemmer samfunnets sakte evolusjon.

Av disse grunner bør vi være på vakt for ikke å overvurdere vitenskap og vitenskapelige metoder når det er et spørsmål om menneskelige problemer; og vi bør ikke anta at eksperter er de eneste som har rett til å uttrykke seg på spørsmål som påvirker organiseringen av samfunnet.

Tallrike stemmer har hevdet i en stund nå at det menneskelige samfunn går gjennom en krise, at stabiliteten har blitt alvorlig knust. Det er karakteristisk for en slik situasjon at individer føler seg likegyldige eller til og med fiendtlige mot gruppen, både liten og stor, som de tilhører. For å illustrere mitt synspunkt, la meg her fortelle om en personlig opplevelse. Jeg har nylig diskutert med en intelligent og velfungerende mann om trusselen vedrørende en ny krig, som etter min mening vil utgjøre en alvorlig fare for menneskeheten, og jeg bemerket at bare en overnasjonal organisasjon ville kunne gi beskyttelse mot en slik fare. Deretter sa min besøkende, veldig rolig og avslappet, til meg: “Hvorfor er du så dypt imot menneskehetens utslettelse?”

Jeg er sikker på at for så lite som et århundre siden hadde ingen kunne kommet ut med en uttalelse av denne typen så lett. Det er uttalelsen til en mann som forgjeves har forsøkt å oppnå en likevekt i seg selv og har mer eller mindre tapt håpet om å lykkes. Det er uttrykket til en smertefull ensomhet og isolasjon, hvorav mange mennesker lider i disse dager. Hva er årsaken? Er det en vei ut?

Det er enkelt å ta opp slike spørsmål, men det er vanskelig å svare på dem med noen grad av sikkerhet. Jeg må imidlertid prøve så godt jeg kan, selv om jeg er veldig bevisst på at våre følelser og bestrebelser ofte er motstridende og uklare, og at de ikke kan uttrykkes i enkle formler.

Mennesket er på en og samme tid både et ensomt vesen, men også et sosialt vesen. Som et ensomt vesen forsøker han å beskytte sin egen eksistens og de som er nærmest ham selv, for å tilfredsstille sine personlige ønsker og å utvikle sine medfødte evner. Som et sosialt vesen søker han å få anerkjennelse og hengivenhet fra sine medmennesker, å ta del i deres glede, å trøste dem i deres sorger og forbedre deres livsbetingelser. Bare eksistensen av disse varierte, ofte motstridende kampene tegner seg for en manns spesielle karakter, og deres spesifikke kombinasjon bestemmer i hvilken grad en person kan oppnå indre likevekt og kan bidra til samfunnets velvære. Det er ganske mulig at den relative styrken til disse to driftene er genetisk betinget. Men personligheten som til slutt kommer fram, dannes i stor grad av det miljø der man tilfeldigvis befinner seg under sin utvikling, av strukturen i samfunnet der han vokser opp, etter tradisjonen i samfunnet og dets moralske vurderinger av bestemte typer av oppførsel. Det abstrakte begrepet “samfunn” innebærer for det enkelte mennesket summen av hans direkte og indirekte forhold til sine samtidige og til alle de tidligere generasjoners folk. Den enkelte er av seg selv i stand til å tenke, føle, streve og arbeide; men man er så avhengig av samfunnet – i sin fysiske, intellektuelle og følelsesmessige eksistens – at det er umulig å tenke på ham, eller å forstå ham, utenfor rammen av det samfunn han lever i. Det er “samfunnet” som gir mennesket mat, klær, et hjem, verktøyene til arbeid, språk, tankegangene og det meste av tankenes innhold; hans liv er gjort mulig gjennom arbeidet og prestasjonene til de mange millioner mennesker som befinner seg i fortiden og nåtiden, som alle er skjult bak det lille ordet “samfunnet”.

Det er derfor tydelig at individets avhengighet i samfunnet er et naturfaktum som ikke kan avskaffes – akkurat slik tilfellet er for maur og bier. Imidlertid, mens hele livsprosessen til maur og bier er fastlagt ned til den minste detalj av arvelige instinkter, er det sosiale mønsteret og samspillet mellom mennesker svært variabelt og mottakelig for endring. Hukommelse, evnen til å lage nye kombinasjoner, gaven til muntlig kommunikasjon har gjort mulige utviklinger blant mennesket som ikke dikteres av biologiske nødvendigheter. Slike utviklinger manifesterer seg i tradisjoner, institusjoner og organisasjoner; i litteraturen; i vitenskapelige og tekniske prestasjoner; i kunstverk. Dette forklarer hvordan det skjer at mennesket i en viss forstand kan påvirke sitt liv gjennom sin egen oppførsel, og at i denne prosessen kan bevisst tenkning og ønsker å spille en rolle.

Mennesket kjøper ved fødselen, gjennom arvelig betingelse, en biologisk grunnlov som vi må vurdere fast og uforanderlig, inkludert de naturlige drømmer som er karakteristiske for den menneskelige arten. I tillegg kjøper han i løpet av sin levetid en kulturell grunnlov som han vedtar fra samfunnet gjennom kommunikasjon og gjennom mange andre typer innflytelser. Det er denne kulturelle grunnloven som med tiden er underlagt forandringer, og som i stor grad bestemmer forholdet mellom individ og samfunn. Moderne antropologi har lært oss, gjennom komparativ undersøkelser av såkalte «primitive kulturer», at menneskers sosiale oppførsel kan variere sterkt, avhengig av rådende kulturmønstre og de typer organisasjoner som dominerer i samfunnet. Det er på denne siden at de som strever for å forbedre mange mennesker, kan forme deres håp: Menneskene er ikke dømt til, på grunn av deres biologiske sammensetning, å tilintetgjøre hverandre eller å være i nåde av en grusom selvødeleggelse.

Hvis vi spør oss om hvordan samfunnets struktur og menneskets kulturelle holdning bør endres for å gjøre menneskelivet så tilfredsstillende som mulig, bør vi hele tiden være bevisste på at det er visse forhold som vi ikke kan endre. Som nevnt tidligere er menneskets biologiske natur for alle praktiske formål ikke gjenstand for endring. Videre har den teknologiske og demografiske utviklingen de siste århundrene skapt forhold som er her for å bli. I relativt tett bosatte befolkninger med de produktene som er uunnværlige for deres fortsatte eksistens, er det ekstremt nødvendig med en ekstrem arbeidsdeling og et svært sentralisert produktivt apparat. Tiden – som vi synes virker så idyllisk – er borte for alltid når enkeltpersoner eller relativt små grupper kan være helt selvforsynte. Det er bare en liten overdrivelse å si at menneskeheten utgjør selv nå et planetarisk samfunn av produksjon og forbruk.

Jeg har nå nådd det punktet hvor jeg kort kan angi hva som for meg er essensen av krisen vår tid. Det handler om individets forhold til samfunnet. Den enkelte har blitt mer bevisst enn noensinne over hans avhengighet til samfunnet. Men han opplever ikke denne avhengigheten som en positiv ressurs, som et organisk slips, som en beskyttende kraft, men snarere som en trussel mot hans naturlige rettigheter, eller til og med den økonomiske eksistensen. Dessuten er hans posisjon i samfunnet slik at de egoistiske driftene blir stadig understreket, mens hans sosiale drifter, som i seg selv er svakere, gradvis forverres. Alle mennesker, uansett posisjon i samfunnet, lider av denne forverringsprosessen. Uvitende er de fanger av egen egoisme – de føler seg usikre, ensomme og fratatt den naive, enkle og usofistikerte livsnytelsen. Man kan kun finne mening i livet, kort og farlig som det er, ved å hengi seg selv til samfunnet.

Det kapitalistiske samfunnets økonomiske anarki som eksisterer i dag er, etter min mening, den virkelige kilde til det onde. Vi ser at vi i dag har et stort samfunn av produsenter som uavlatelig forsøker å frata hverandre fruktene av deres kollektive arbeidskraft – ikke med makt, men i trofast samsvar med lovfestede regler. I denne forbindelse er det viktig å innse at produksjonsmidlene, det vil si hele produktiviteten som er nødvendig for produksjon av forbruksvarer samt tilleggsgoder, fullt lovlig er enkeltpersoners privateiendom.

For enkelhets skyld, i den diskusjonen som følger, skal jeg kalle alle dem som ikke deler eierskapet til produksjonsmidlene for “arbeidere” – selv om dette ikke helt stemmer overens med den vanlige bruk av begrepet. Eieren av produksjonsmidler er i stand til å kjøpe arbeiderens arbeidskraft. Ved å bruke produksjonsmidler produserer arbeideren nye varer som blir kapitalistens eiendom. Det viktigste punktet i denne prosessen er forholdet mellom hva arbeideren produserer og hva han er betalt, både målt i form av reell verdi. Forutsatt at arbeidskontrakten er “fri”, mottar arbeideren ikke den virkelige verdien av varene han produserer, men av hans minimumsbehov og av kapitalistenes krav til arbeidskraft i forhold til antall arbeidstakere som konkurrerer om arbeidsplasser. Det er viktig å forstå at selv i teorien er betalingen av arbeideren ikke bestemt av verdien av hans produkt.

Privat kapital har en tendens til å bli konsentrert i få hender, delvis på grunn av konkurranse blant kapitalistene, og dels fordi den teknologiske utviklingen og den økende arbeidsfordelingen oppmuntrer til dannelsen av større produksjonsenheter på bekostning av mindre. Resultatet av denne utviklingen er et oligarki av privat kapital, hvis enorme styrke ikke effektivt kan kontrolleres av et demokratisk organisert politisk samfunn. Dette er sant siden medlemmer av lovgivende organer blir utvalgt av politiske partier, i stor grad finansiert eller på annen måte er påvirket av private kapitalister som, for alle praktiske formål, skiller velgerne fra lovgiveren. Konsekvensen er at folks representanter ikke tilstrekkelig beskytter interessene til de underprivilegerte delene av befolkningen. Videre styrer private kapitalister under ulike forhold, direkte eller indirekte, de viktigste kildene til informasjon (presse, radio, utdanning). Det er således ekstremt vanskelig, og i verste fall ganske umulig, for den enkelte borger å komme til objektive konklusjoner og å gjøre intelligent bruk av sine politiske rettigheter.

Situasjonen i en økonomi basert på privat eierskap av kapital er således preget av to hovedprinsipper. For det første er produksjonsmidler (kapital) privateide og eierne kan gjøre med dem etter egen forlystelse. For det andre er arbeidskontrakten gratis. Selvfølgelig er det ikke noe slikt som et rent kapitalistisk samfunn i denne forstand. Spesielt skal det bemerkes at arbeidstakere, gjennom lange og bitre politiske kamper, ​​har lykkes i å sikre en noe forbedret form av “fri arbeidskontrakt” for enkelte kategorier arbeidere. Men som en helhet, er dagens økonomi ikke mye forskjellig fra “ren” kapitalisme.

Produksjonen bæres for profitt, ikke for bruk. Det er ingen bestemmelse om at alle som er i stand til og villige til å arbeide, alltid vil være i stand til å finne arbeid. En “hær av arbeidsløse” eksisterer nesten alltid. Arbeidere er hele tiden i frykt for å miste jobben sin. Siden arbeidsledige og dårlige lønnede arbeidere ikke utgjør et lønnsomt marked, er produksjonen av forbruksvarer begrenset, og store vanskeligheter er konsekvensen. Teknologisk utvikling resulterer ofte i mer arbeidsledighet enn i en lettelse av arbeidsbyrden for alle. Profittmotivet, i forbindelse med konkurranse mellom kapitalister, er ansvarlig for en ustabilitet i akkumulering og utnyttelse av kapital som fører til stadig mer alvorlige økonomiske depresjoner. Ubegrenset konkurranse fører til en stor sløsing med arbeidskraft, og til det forbrytelsen av den sosiale bevisstheten til individet, lik jeg nevnte tidligere.

Denne forbrytelsen overfor enkeltpersoner anser jeg for kapitalismens verste ondskap. Hele vårt utdanningssystem lider av dette onde. En overdrevent konkurransedyktig holdning er indoktrinert i studenten, som er opplært til å tilbe en oppkjøpssuksess som forberedelse for sin fremtidige karriere.

Jeg er overbevist om at det kun er en måte å eliminere disse alvorlige ondskapene på, nemlig ved å etablere en sosialistisk økonomi, ledsaget av et utdaningssystem orientert mot sosiale mål. I en slik økonomi eies produksjonsmidlene av samfunnet selv og benyttes på en planlagt måte. En planlagt økonomi, som tilpasser produksjonen til samfunnets behov, vil distribuere arbeidet som skal gjøres blant alle som er i stand til å jobbe og vil garantere et levebrød til enhver mann, kvinne og barn. Utdanningen av individet, i tillegg til å fremme sine egne medfødte evner, ville vært et forsøk på å utvikle en følelse av ansvar for sine medmennesker i individet, i stedet for forkjærligheten for makt og suksess i vårt nåværende samfunn.

Likevel er det nødvendig å huske at en planlagt økonomi ikke uten videre er sosialisme. En planlagt økonomi kan som sådan være ledsaget av det totale slaveri for den enkelte. Oppnåelsen av sosialisme krever løsning av noen ekstremt vanskelige sosiopolitiske problemer: Hvordan er det, i lys av den vidtgående sentraliseringen av politisk og økonomisk makt, mulig å forhindre byråkratiet i å bli allmektig og overveldende? Hvordan kan individets rettigheter beskyttes og dermed sikres en demokratisk motvekt til byråkratiets kraft?

Klarhet om sosialismens mål og problemer er av største betydning i vår overgangsalder. Siden det under de nåværende omstendigheter, har fri og uhindret diskusjon av disse problemene kommet under et kraftig tabu. Jeg anser derfor grunnlaget for dette bladet (magasinet Monthly Review, red.) til å være av viktig offentlig nytte.

Teksten er oversatt til norsk av Revolusjon fra en artikkel i magasinet Monthly Review, skrevet av den verdenskjente fysikeren, Albert Einstein. Denne artikkelen ble originalt publisert i det første nummeret av Monthly Review (Mai 1949). Det er ingen restriksjoner med tanke på reproduksjon og distribusjon av denne oversatte teksten.