Den danske stat ønsker å utføre en lockout mot 400,000 offentlige ansatte: Begynnelsen på slutten for klassesamarbeidet

Den 4. april vil arbeidstakere fra offentlig sektor i Danmark bli rammet av nye og strengere tiltak som følge av forhandlinger om en ny kollektiv avtale. Regjeringen har reagert ved å true 440 000 offentlige arbeidstakere (totalt 825 000) med lockout, som kan tre i kraft fra og med 10. april. Dette kan resultere i den største klassekonflikten på 20 år. Den truende konfrontasjonen har stor historisk betydning, fordi den markerer begynnelsen på slutten av “klassefreden” og “sosialt partnerskap” i Danmark.

mars møttes over 10.000 butikkeiere fra offentlig sektor i Fredericia for sitt største møte i dansk historie. Sykepleiere, barnehagelærere, ufaglærte arbeidere, militærpersonell i uniformer og lærere av alle slags satt side ved side, diskuterer trinnene de må ta mot statens angrep på arbeidstakere av Danmark. Det var en stor kampånd blant folket som var samlet, og det er klart at regjeringen ikke vil ha en lett tid foran seg for å håndtere de organiserte arbeidstakere i offentlig sektor.

 

Danish public sector lockouts 3 Image public domain
Hundrede tusener av offentlig ansatte arbeidere kommer til å streike mot den planlagte lockouten i regi av regjering / Bilde: offentlig eie

 

Forhandlingene startet i november / desember 2017 i en usunn atmosfære. I flere tiår har den offentlige sektoren møtt kutt etter kutt. Spesielt etter krisen i 2008 har frekvensen og intensiteten av kuttene økt kraftig. Sinnet til arbeiderne ble våknet. Snakker man med noen av dem det rammes så vil frustrasjonen over regjeringen, og usikkerheten for fremtiden deres skinne gjennom. Til tross for høykvalitets utdanning, dyp kunnskap om sitt yrke og et sterkt ønske om å utføre arbeidet på sykehus, i skoler og andre steder, gjør de konstante kuttene på sektoren det umulig. Nesten alle er brent ut, og de som kan vurderer å finne arbeid andre steder. Den offentlige sektoren holder på å nå brytepunktet sitt i Danmark.

Aggressive krav fra sjefene

Det er mot denne bakgrunnen av frustrasjon at arbeidsgiverne (staten, til slutt) har presentert sine ekstremt aggressive krav til den nye kollektive forhandlingsavtalen. Deres krav dekker et bredt spekter av problemer for ulike sektorer, men det er tre hovedpunkter:

  1. I det siste halve århundre har arbeidstakere i offentlig sektor hatt en betalt 29 minutters lunsjpause. I virkeligheten er det ikke en pause, siden de ofte fortsetter å arbeide over lunsj. Men like før forhandlingene startet, meldte statsgiveren Moderniseringsstyrelsen, som ble ledet av innovasjonsminister Sofie Løhde, at de fra nå av ikke vil betrakte den betalte lunsjen som en rett i den kollektive forhandlingsavtalen, men heller et frynsegode som kan fjernes av lokale statlige arbeidsgivere på noen få ukers varsel. Å fjerne denne retten vil si at arbeidsuken vil forlenges med to og en halv time uten kompensasjon: en reduksjon på 7,25 prosent i absolutte tall. Fagforeningene nekter å akseptere dette, og vil kreve at den betalte lunsjpausen skal være et nødvendig punkt i den nye kollektive forhandlingsavtalen.
  2. Regjeringen hevder at offentlige arbeidstakere skylder penger til staten. Dette er en teknisk karakter, men poenget er at i 2008 vant den offentlige sektoren lønnsøkning etter noen bitter streik, noe som satte lønnsveksten på nivå med privat sektor. For å hente privat sektor var veksten i offentlig sektor høyere i ett eller to år. Nå bruker regjeringen 2008 (lavpunktet rett før offentlig lønnsvekst fanget opp) som basisår for å beregne den relative veksten. Fra denne beregningen hevder de at offentlig sektor skylder 1,6 prosent, eller 33 milliarder kroner, som skal trekkes fra lønnsveksten i neste kollektive forhandlingsavtale. Men dersom man ser på lønnsveksten som forventes for bare noen få år lenger, vil perspektivet for offentlig og privat sektor være synkron. Offentlige arbeidstakere enkelt krever samme lønnsvekst som i privat sektor.
  3. Lærerne krever at deres arbeidstider og regler for leksjonsplanlegging er en del av den kollektive forhandlingsavtalen og ikke diktert av loven, slik det har vært tilfelle siden en brutal regjering av lærerforeningen i 2013. I virkeligheten krever de at de samme forholdene gjelder for andre arbeidstakere i offentlig sektor.

Disse kravene er blitt enige av alle offentlige fagforeninger, som for første gang i historien står for enighet. Hittil har regjeringen ikke vært villig til å engasjere seg i meningsfulle forhandlinger. De fortsetter å gjenta sine opprinnelige krav. Offentlige arbeidstakere står overfor en rent defensiv kamp. Men regjeringen søker en konfrontasjon, som det fremgår av lockout-advarselen. Så de konkrete kravene er bare en del av problemet. Enda viktigere er denne kampen et forsvar for retten til å organisere og inngå kollektive forhandlinger.

Danish public sector lockouts 2 Image public domain
Det er 750.000 organiserte arbeidstakere i dansk offentlig sektor / Bilde: offentlig eie

På grunn av omfanget av den danske offentlige sektoren vil streiken og utelukkelsen føre til at det danske samfunnet slår seg av. Alt tyder på at høyreregjeringen ønsker å knuse fagforeningene og arbeidstakere i offentlig sektor. Det er liten motstand i parlamentet fra sosialdemokratiet, som har stemt for løsningen sammen med høyrefløyen. Formålet med regjeringen er å hyklersk i den form av å ville bruke det kaos som oppstår som følge av den totale lockouten for å rettferdiggjøre et direkte inngrep; nemlig å bruke domstolene til å pålegge arbeiderne sin vilje og rette på kravene i loven, og fjerne forhandlinger med fagforeningene.

Fagforeningsbyrået, som har vært en medreisende av den herskende eliten og staten siden 1930-årene, er nå tvunget til å kjempe for å opprettholde sin egen posisjon. Hele det institusjonaliserte klassesamarbeidssystemet som bygger på innflytelsen fra fagforeningene, arbeidsgiverne og staten, nærmer seg slutten.

Den lange klassefreden

Offentlig sektor i Danmark er stor. Med 750.000 organisert arbeidskraft ut av Danmarks samlede befolkning på 5,6m, er staten og kommunene samlet sett den største arbeidsgiveren i landet. Arbeiderne er fordelt på skoler, barnehager, universiteter, offentlig transport og helsevesenet. De er grunnlaget for den sosialdemokratiske velferdsstaten som ble bygget. Etterkrigsboomen, som i Danmark var fra 1956 til 1973, gjorde dansk kapitalisme velstående og den styrende klassen var i stand til å gi innrømmelser til de danske arbeidstakere og dermed kjøpe seg en relativ klassefred.

Innrømmelsene ble vunnet gjennom kamp, ​​men gevinsten ble forhandlet gjennom staten, der sosialdemokratiet og fagforeningsbyrået, som representerte 60-80 prosent av arbeiderne, forhandlet på vegne av arbeiderklassen. Staten ble involvert i alt, gjennom dette samarbeidet mellom kapitalistene, arbeidernes bevegelse og statsbyråkrati. Klassefreden førte til at den danske velferdsmodellen førte til at arbeidere fikk en av verdens høyeste levestandarder, med fri utdanning, gratis helsetjenester og relativt anstendig pensjon for alle. Men denne form for sosialdemokratisk, sivilisert kapitalisme har vært under press i mange år. Den kommende kampen avslører at den er i oppbrudd.

Samarbeidet mellom velferdsstatens tre søyler, statsbyråkratiet, fagforeningsbyråkratiet og arbeidsgiverorganisasjonene har en lang historie. Dette systemet heter “Den danske modellen”. Denne “modellen” sporer sine røtter tilbake til 1899 og reformen fra de danske sosialdemokrater, som til og med på den tiden var blant de høyeste i den andre internasjonale. Gjennom mange generasjoner, og forræderi fra arbeiderklassen, har den danske modellen blitt utnevnt til å bli et av de smidigste og mest effektive systemene til å herske over arbeiderklassen i Europa.

Fagforeningsbyråkratene, politikerne og kapitalistene pleide å være en nokså sammensveiset gruppe. De delte de samme levekårene, hvorved (for eksempel) lederen av sykepleierforeningen tjener 532 000 euro hvert år (pluss fordeler). Derimot tjener en ordinær sykepleier rundt 47 000 euro i året. I generasjoner var de øverste nivåene av unionslederringen verdifulle partnere av den herskende klassen, og leverte klassefred ved å holde tilbake arbeiderklassen.

I de siste årtier har fagforeningene blitt helt passive og har ikke ført noen kamp. I stedet har de beveget seg skarpt til høyre, som også har falt en gradvis nedgang i medlemskapet. Forbundsapparatene er fortsatt enorme, men de ligner mer og mer en invertert pyramide. Samtidig har velferdsstatens økonomiske grunnlag (etterkrigsboomen) lenge opphørt å eksistere. Regjeringer over hele verden, og også i Danmark, vender seg til åndsforanstaltninger, som fagforeningene er et hinder for. Disse to faktorene – den kapitalistiske krisen og svakheten i fagforeningene – har ført til at regjeringsklassen og regjeringen sin konkluderte med at det er enklere og mindre kostbart å presse det parasitske byrået på en side og i stedet diktere lønninger og arbeidsforhold direkte via Domstolene.

Fagforeningenes svakhet

I 1985 førte denne dynamikken til en pre-revolusjonær situasjon som utviklet seg i Danmark, da kollektive forhandlinger ble utviklet til landsdekkende streik, som beveget seg mot en generalstreik. Den gang gikk arbeiderklassen til økonomisk kamp for en 35-timers uke til en offensiv mot den danske Thatcherismens representant: Den konservative Schluter-regjeringen. Dette regimet forsøkte å pålegge sine krav ved å tvinge dem gjennom et statlig inngrep. Denne kampen var toppen av den danske fagforeningsbevegelsen i etterkrigstiden. Til tross for den enorme energien og viljen til å ofre på en del av arbeiderne, lyktes det Stalinistiske ‘Danske Kommunistpartiet’ og unionstoppene å spore bevegelsen, noe som førte til nederlaget.

Poul Schluter Image Lennart Perlenhem
En konfrontasjon mellom fagforeningene og den konservative Schluter-regjeringen resulterte i en prerevolusjonær situasjon I 1985 / Bilde: Lennart Perlenhem

Demoralisering og generelt dårlige tider for klassekampen på 1990-tallet styrket høyrefløyens grep over fagforeningene og dermed deres generelle høydedrift. Siden da har fagforeningene for det meste levert nederlag og råtne kompromisser med staten og den kapitalistiske klassen. Alt snakk om klassekamp har blitt behandlet med forakt og de har isteden insistert på at lønn og arbeidsforhold kun kan løses gjennom fredelige forhandlinger med sine venner og kollegaer, kapitalistene.

Fra å være klassekampens organer, har fagforeningene i økende grad blitt til glorifiserte forsikringsselskaper, som bare håndterer arbeidsledighetstrender og rettssaker til arbeidstakere. Som en konsekvens har de mistet mange av sine tidligere medlemmer til gule fagforeninger. Men nå har arbeidsgiverens angrep tvunget dem til å kjempe, fordi kapitalistene og staten har bestemt seg for at det ikke lenger kan opprettholdes noen vennlig relasjon med fagforeningene.

Slutten på sosialt partnerskap

Under virkningen av kapitalismens krise og svakheten i fagforeningsbyråkratiet, deles den danske regjeringen i to leire: den gamle og nye skolen av kapitalister. Gammelskoleseksjonen ønsker å fortsette samarbeidet med fagforeningen, fordi de har lært av historien at de reformistiske lederne av arbeidernes bevegelse er deres største allierte mot arbeiderklassens uro og revolusjonære glød. Men dette kommer til en høy pris. Forpliktelsen til de kollektive forhandlingsavtalen fortsetter å vokse og bli mer kompleks, og koster derfor tid og krefter og reduserer arbeidskraftens fleksibilitet.

Den nye rasen av kapitalister ser til Storbritannia, der fagforeningene har blitt alvorlig undergravd siden 80-tallet. Hvorfor skal de respektere eller inkludere en svak fagforeningsledelse som frykter å mobilisere arbeiderne? Hvilken makt representerer dette fagforeningsstyret? Disse menneskene føler at det er på tide å frigjøre seg fra den danske modellen og de lange og plagsomme forhandlinger og vennlige middager med fagforeningsbyråkratene, som arbeidsgiverne med rette anser å være parasitter.

Strekker strikken

De første skuddene mot den danske modellen ble sparket i 2013. Målet var grunnskolelærere. De skulle tjene som en prøveplass for dagens angrep mot alle offentlige arbeidstakere. Siden begynnelsen av 90-tallet hadde innflytelsen fra offentlige fagforeninger vært en torn i siden av statsbyråkratiet. Men forskjellige regjeringer, både sosialdemokratiske og liberale, nektet å ta på de offentlige fagforeningene og fryktet konsekvensene av kamp. Men med den sosialdemokratiske regjeringen som kommer til makten under Helle Thorning-Schmidt (gift med en bestemt Stephen Kinnock) i 2011, fant de en villig dukke.

I månedene som ledde fram til de kollektive forhandlinger i 2013, tok sosialdemokratiske regjeringen en ond smørkampanje mot lærerne, sa de var lat og så videre. Ved de kollektive forhandlingsforhandlinger nektet statlige og kommunale arbeidsgivere å gjøre noen innrømmelser i det hele tatt. Det var deres vei eller motorveien! Dette var svært uvanlig. Fagforeningslederne var helt overrasket. Hvorfor ville ikke arbeidsgiverne høre etter?

Årsaken var at regjeringen bevisst satte seg fore et forhandlingssammenbrudd av og en konflikt, noe som ville gjøre dem i stand til å gå inn og diktere arbeidsvilkårene gjennom lov snarere enn kollektive forhandlinger.

Helle Thorning Schmidt Image Flickr World Economic Forum
Den sosialdemokratiske regjeringen ved Helle Thorning Schmidt knuste lærernes streik i 2013 / Bilde: Flickr, Verdens Økonomiske Forum

Så alle grunnskolelærerne som var medlemmer av foreningen (det store flertallet) ble låst ute i fire uker før den sosialdemokratiske regjeringen gikk inn for å “gjenopprette ro og orden” gjennom direkte inngrep. Denne “vellykkede” (sosialdemokratiske) operasjonen er nå det som er blitt selve malen for hvordan hanskes med vanskeligheter i hele den offentlige sektoren.

Men grunnskolelærernes tap ble en betydningsfull faktor for at den sosialdemokratiske regjeringen ble upopulær og støtten til partiet kollapset blant lærerne. I valgene i 2015 kom høyresidens mindretallsregjering til makten i Danmark. Og denne regjeringen vet at i den kommende kampen mot nesten en million arbeidstakere i offentlig sektor kan den regne med sosialdemokratenes lojale støtte i opposisjonen.

Leker med ild

Konsekvensene av et nederlag for de offentlige arbeidstakere vil være vidtgående. Hvis de offentlige ansatte blir beseiret, vil arbeidsgiverne i privat sektor bli oppmuntret til å følge samme fremgangsmåte ved en senere anledning. Den danske arbeiderklassen blir tvunget til å kjempe for å opprettholde sine semi-siviliserte levekår eller lide samme skjebne som arbeidstakere i Storbritannia og Tyskland, som har sett deres levestandard synke betydelig de siste 20 årene.

 

Brytningen mellom de tre delene i den danske velferdsstaten er en begivenhet av historisk betydning. Og den store størrelsen på lockouten er utrolig. Det blir den største lockouten i dansk historie.

Den nåværende høyreregjeringen er svak og upopulær. De har blitt oppmuntret av det patetiske byråkratiet, men de leker med ild. Hittil har de fulgt samme tankesett siden 2013, noe som betyr at de sannsynligvis vil la kampen bryte ut og bruke det påfølgende kaoset til å rettferdiggjøre regjeringens direkte innflytelse, der de vil diktere lønn og forhold. Regjeringen føler seg trygg siden de er sikre på at sosialdemokratene vil støtte dem. Men en regjerings innblanding i en fagforeningskamp av denne størrelsen kan komme tilbake. Sosialdemokratene har allerede mistet over 5 prosentpoeng siden januar, noe som da gir dem 25 prosent støtte.

År med angrep og forræderi av alle partier og ledere har etterlatt en misnøye i arbeiderklassen. Det er ingen garanti for at arbeidstakere vil respektere et offentlig inngrep, som umiddelbart ville erklært en rettferdig kamp for anstendig lønn og vilkår for “ulovlig”. De kan ikke godta at regjeringen diktering arbeiderne til å komme tilbake til arbeid. Fagforeningen kan lett miste kontroll over arbeiderne, noe som kan resultere i en massiv “ulovlig” streikebølge.

Politikerne er det mest hatede folket i Danmark, og har vært det lenge. Regjeringen er veldig svak og står med skandaler opp til halsen. Det kan bare være i kraft av at det ikke er noen reell opposisjon i parlamentet, bortsett fra det relativt lite venstrepartiet Enhedslisten (med støtte på rundt 9 prosent). En alvorlig kamp på vegne av arbeiderklassen kan realistisk sett utløse en krise, tippe regjeringen og åpne opp en hel periode med politisk ustabilitet.

 

Den danske delen av IMT, Revolusjonære Sosialister, som er ganske ung i samarbeid, og sitt studentnettverk, Marxistiske Studerende, har tatt initiativ til å starte et bredt solidaritetsnettverk (SNAS) for å skape enighet mellom studenter og offentlige arbeidstakere. De har jobbet spesielt flittig på universitetene, for å bringe elevene til frontlinjen for den kommende kampen, sammen med arbeiderne.

SNAS 2 Image SNAS
Våre danske kamerater har lansert et bredt solidaritetsnettverk (SNAS) for å binde bånd mellom studenter og arbeidere / Bilde: SNAS

Gitt den utbredte antietablissement-stemningen blant ungdommen mot den forræderiske passiviteten til de tradisjonelle politiske partiene og studentorganisasjonene, har denne kampanjen vokst raskt. Innen litt mer enn to uker med aktivitet har SNAS facebook-siden nådd mer enn 1000 likes, og gruppene har over 500 medlemmer fra grasrota. SNAS-gruppene har blitt dannet i tre fakulteter i Københavns Universitet, Roskilde Universitet, Syddansk Universitet og Aarhus Universitet. Dette representerer alle utenom ett av de store universitetene i Danmark, og andre grupper har blitt lansert på videregående skoler. SNAS fungerer tydelig i et stort vakuum og flere grupper av studenter forventes å bli med i neste periode. Alt dette er med en forventning om eksplosive hendelser i tiden fremover.

Perspektivene for klassekampen i Danmark har blitt vendt opp og ned i løpet av få uker. Den reaksjonære regjeringen ser ut å ha til hensikt å frigjøre de danske arbeidernes voksende raseri, som har holdt hodene lave i 10 år. Den kommende kampen bekrefter hva IMT har gjentatt ved mange anledninger: skarpe og plutselige endringer er implisitte i den nåværende situasjonen – i alle land – til og med fredelige, til og med ved tilsynelatende sosialdemokratiske “paradis” som Danmark.

SNAS 1 Image SNAS
IMT sin solidaritetskampanje er aktiv ved nær alle de større danske universitetene / Bilde: SNAS

(Oversatt fra https://www.marxist.com/danish-state-to-lock-out-400-000-public-sector-workers-the-beginning-of-the-end-for-class-peace.htm)