Vesten holder med Tyrkia i kampen mot Afrin

Søndag den 18. mars tok den tyrkiske krigsmaskinen, støttet av såkalte syriske opprørere, kontroll over den kurdiske byen Afrin nordøst i Syria. Mens vestlige massemedier var opptatte av å fordømme Assads regimets offensiv mot jihadister i Ghouta, en Damaskus forstad, ble det brutale angrepet på kurderne oversett.

Den tyrkiske presidenten Recep Tayyib Erdogan sa i en tale etter at Afrin falt: “Symbolene for fred og sikkerhet vaier nå i Afrins senter, ikke terroristenes. Terroristene flyktet med halen mellom beina. Våre spesialstyrker og medlemmer av den frie syriske hær tar seg av  fellene  og styrkene som står igjen. ”

Timene og dagene etter Afrins fall har vist at det ikke er noe fredelig med okkupasjonsstyrkene som har tatt over byen. Bilder som kommer fra Afrin etter tilbaketrekningen av kurdiske styrker, viser soldater med tyrkiske flagg fra bygninger og opprørere som river ned en statue av den mytiske kurdiske revolusjonære helten Kawa Haddad. Men enda viktigere enn ødeleggelsen av symbolene på kurdernes kamp som har vært i fokus for de fleste av de vestlige media, er at terroren er sluppet løs mot sivilbefolkningen.

Sivile arresteres, det rapporteres at kvinner uten hijab utsettes for angrep. Flere videoer har sirkulert på sosiale medier av tyrkisk støttede styrker som slår ned sivile og kaller dem “griser” eller verre. Lignende videoer av militser som slår og lemlester lik av kurdiske soldater mens de roper nedverdigende ting og skriker ‘Allahu Akbar’ spres også. Etter Afrins fall har det dukket opp utallige bilder av tyrkiskstøttede leiesoldater som bryter seg inn i butikker og hus de plyndrer for mat, utstyr, tepper og alt annet de klarer å plukke opp, mens de stolt poserer foran kameraene med jihadistfingeren. Det at disse jihadist krigerne var fremsatt som frihetselskende opprørere sier alt om den profesjonelle standarden til den «frie» vestlige pressen.

Faktum er at den frie syriske hæren bare har vært et tynt slør som dekket over et helt berg av reaksjonære, islamistiske militser. Leiesoldatene som nå sloss for Tyrkia, er ikke annerledes. De består av flere Jihadist-elementer, blant annet ISIS og al Qaida veteraner som har fungert som et rekrutteringsmål til den tyrkiske proxy-hæren. Selvfølgelig støttes de av tyrkiske stridsvogner, krigere, helikoptre og semi-fascistiske nasjonalistiske brigader som rekrutteres fra Tyrkia. Denne “fredelige” banden av brødre har bombardert (med napalm) forsvarsløse kurdiske sivile: deres hjem, deres veier, til og med nødbrigader med mat og medisiner.

Ikke desto mindre reproduserte den vestlige pressen trofast den tyrkiske fortellingen, bare med noen få meningsløse reservasjoner. Handlingene til de vestlige maktene står i sterk kontrast til ropene og fordømmelsen av Assad regimets offensiv mot Ghouta, en Damaskus forstad, kontrollert av reaksjonære islamiststyrker som jevnlig og udiskriminert bombet Damaskus.

Spurt om Afrin-offensiven, var alt det en høytstående amerikansk byråkrat kunne si:

“Vi håper operasjonen i Afrin ender raskt, og vi har sagt at vi vet at Tyrkia gjør sitt ytterste for å begrense sivile tap. Vi har ingen tvil angående den innsatsen.”

Det vil si at USA håper på en rask seier for Tyrkia, ikke for kurderne, som de angivelig er alliert med. Gjennom offensiven har amerikanske tjenestemenn kynisk gjort det klart at de ikke ville støtte kurderne i Afrin, da Afrin ikke er av strategisk interesse for USA. Den britiske utenriksministeren Boris Johnson har gått så langt som å insistere på at “Tyrkia har rett til å holde grensene sikre”. I mellomtiden har Tyskland fortsatt med våpeneksporten til Tyrkia. Mens enkelte i vest gråter krokodilletårer for plyndringen de islamistiske barbarene utøver, er det ingen tvil om at vestlig imperialisme fullt ut støttet den tyrkiske aggresjonen.

Til tross for alt snakk om å beseire islamsk fundamentalisme, har vestlige krefter sammen med deres allierte i Gulfen vært av jihadistenes største støttespillere, og fortsatt støtter de denne mobben av leiesoldater bestående av tidligere ISIS og Al Qaeda-styrker mot styrken som har vært mest effektiv i kampen mot ISIS.

Recep Tayyip Erdoğan Image Flickr rterdogan
Vesten har implisitt (eller snarere eksplisitt) støttet opp om tyrkisk aggresjon / Bilde: Flickr, rterdogan

I mellomtiden opptrer Russland på samme måte som de vestlige imperialistene og var med på å forberede offensiven da de fjernet sine fredsbevarende styrker fra Afrin og åpnet opp det syriske luftrommet for Tyrkia, mens Iran og Assad-regimet motvillig aksepterte offensiven. På den ene siden spiller Russland Tyrkia opp mot USA, men Russland vil heller ikke tillate Iran i å bli for sterke i Syria. Russland forsøker å sette maktene opp mot hverandre, så Russland kan manøvrere seg rundt og følge sine egne interesser.

Erdogan and Vladimir Putin Image KremlinRU
Russland spiller ulike sider opp mot hverandre for å bevare sine egne interesser / Bilde: KremlinRU

De iransk støttede styrkene sendte en symbolsk styrke bestående av noen få hundre Shia-militser til Afrin for å kjempe sammen med kurderne, men samtidig som at Iran vil hindre en tyrkisk ekspansjon i Syria, anser de en kurdisk uavhengighet som en trussel som ved et senere punkt kan gi inspirasjon til iranske kurdere. Iran og Tyrkia spiller et spill for å dominere Vest-Syria. Det er ikke rom for et uavhengig Kurdistan i deres beregninger.

Når det gjelder Assad, er han på dette stadiet fanget av sine allierte og har ikke mye å si. Likevel er han glad for å se en svekket kurdisk bevegelse, som da kan bli tvunget til å utsette uavhengigheten til fordel for et forent Syria. Mens han tillot noen kurdiske krigere å gå over fra østlige områder til Afrin, ble dette tett kontrollert og gitt med betingelsen av at kurderne overga et stort kurdisk kontrollert nabolag i Aleppo til regimet.

Bashar al Assad
Assad er en fange av sine allierte, men ønsker gjerne å se kurderne knust / Bilde: offentlig eie

I siste omgang, hvor enn disse kreftene kjemper mot hverandre, har de en felles interesse i å knuse den kurdiske bevegelsen, sammen med dens demokratiske prinsipper, som undergraver deres ønsker om å herske i regionen. Å bruke de mest reaksjonære jihadist-elementene er selvfølgelig ikke et problem (gjelder begge sider), så lenge de herskende klassers smale interesser opprettholdes.

Erdogan skjuler ikke at han ønsker å knuse de kurdisk dominerte områdene i Syria. Han ser enhver kurdisk uavhengighet som en trussel som kan spre seg til kurdiske områder i Tyrkia, der det bor millioner av undertrykte kurdere. Den kurdiske bevegelsen, Det demokratiske folkepartiet (HDP), ble også et sentralt fokuspunkt for de første stadiene i Tyrkias gryende klassekamp. Hjulpet av den patetiske, lojale motstanden til det republikanske partiet (CHP), klarte Erdogan å piske opp ekstreme nasjonalistiske og anti-kurdiske følelser og fikk dermed de mest reaksjonære lagene i det tyrkiske samfunnet bak seg. I denne sammenhengen, og med en avtagende støtte til Erdogan i sine tradisjonelle valgkretser, virker Afrin-offensiven som et nøkkelelement i å sikre Erdogans AKP en seier i det kommende valget.

Koblet til alt dette er Afrin-offensiven en del av Erdogans plan for å sikre de nordlige delene av Syria som en inngangsport til å spre tyrkisk innflytelse dypere inn i Midtøsten. Når den militære klareringen av Afrin har funnet sted, er det ingen tvil om at Tyrkia, tro til sine osmanske tradisjoner, vil forsøke å flytte tusenvis av arabiske flyktninger til Afrin, rense rense den for kurdere og skape et sunni-arabisk protektorat som kan spre tyrkisk innflytelse i Syria og utover.

Etter Afrin er Erdogans umiddelbare mål å ta byen Manbij, noe USA har sagt seg villig til å samarbeide om – ifølge tyrkerne. Lenger nedover linjen krystalliserer en tilsvarende plan seg for kurdiske områder øst for elven Eufrat, samt fjellet Sinjar i Nord-Iran. Alt dette vil fungere som et springbrett for AKPs nyosmanske drømmer om å dominere byene Aleppo, Mosul, Erbil og Kirkuk i fremtiden.

USA er i prinsippet ikke imot Tyrkias planer. Den amerikanske imperialismen bruker de kurdiske styrkene som en brikke de kan forhandle om i fremtiden slik at de kan opprettholde sin dominerende stilling i Midtøsten. Den amerikanske administrasjonen har gått ut og forklart at alliansen med kurderne bare er midlertidig. Til syvende og sist er Tyrkia, med sin nøkkelposisjon i NATO og den største industrielle makten i Midtøsten, langt viktigere for amerikansk kapitalisme enn kurdernes skjebne. Det at noen vestlige medier nå plutselig har våknet opp av «opprørernes» grusomheter i Afrin, er det ingenting annet enn deres kyniske måte å bruke kurderne på som et middel til å tvinge frem konsesjoner fra Tyrkia.

Donald Trump Photo White House
Amerika bruker kurderne lik i en byttehandel for å kunne fortsette med å bevare sine interesser I Midt-Østen / Bilde: Det Hvite Hus

Av å være omkranset fra alle sider, og av at ingen kom til unnsetning, bestemte de kurdiske lederne seg for å trekke seg ut av Afrin. De har annonsert et nytt stadium med geriljakrigføring mot okkupasjonsmakten. Fra et rent militært synspunkt virker dette som deres eneste alternativ. Det er utvilsomt at kurderne ikke kan stole på imperialistmaktene som befinner seg i regionen. Som vi har påpekt ved mange anledninger, så utgjør ikke “små” nasjoner noen særlig forandring i spillet mellom stormaktene. Når de er ferdig med å bruke dem, har de ingen betenkeligheter med å knuse dem eller å la andre gjøre det.

På den annen side har kurderne allierte i alle undertrykte arbeidere og unge i regionen. Rojava-revolusjonen oppstod sammen med den første syriske revolusjonen, og den lyktes kun på grunn av dens revolusjonære og demokratiske metoder, som appellerte til store lag av arbeidere og fattige. Den viser veien videre for den kurdiske frigjøringskampen.

I Iran, der massene så smått har begynt å bevege seg på en revolusjonær sti, er veien åpen for den kurdiske bevegelsen til å danne en forent front med de iranske massene mot mullahregimet. På samme måte er det i Irak et stort potensial for en radikal venstrebevegelse med program for frigjøringen av de kurdiske massene til å utvikle og å spre seg. Først blant kurderne selv, som avskyr det forræderske Barzanis og Talebanis semistammesamfunn nesten like mye som staten Irak selv. Og for det andre, også blant irakiske arbeidere og unge, som ikke ser en fremtid i det sekteriske rotet og de korrupte gangsterne som har makten i Bagdad.

I Tyrkia vokste den kurdiske bevegelsen seg stor ved å vise seg som en radikal kraft mot etablissementet, ikke som et kurdisk parti, men som et klasseparti på tvers av nasjonale grenser. Med nedgangen i den tyrkiske økonomien, en intensivering av klassekampen og en fortsatt erosjon av Erdogans styre, vil neste periode se flere muligheter for den tyrkiske arbeiderklassen til å reise seg mot sine egne undertrykkere.

Mens geriljataktikk kan være nødvendig ved noen omstendigheter, kan det bare utgjøre en hjelpemetode for klassekampen. Pillaren i Erdogans styre på dette tidspunkt er hans evne til å nøre opp et nasjonalistisk hysteri. Hjulpet av den såkalte opposisjonen i Tyrkia, skjærer han gjennom klassekampen og samler en del av den tyrkiske arbeiderklassen bak ham. Oppgaven til alle revolusjonære som kjemper mot Tyrkias herskende klasse er å bryte denne kunstige alliansen, som ikke bare har til hensikt å undertrykke kurdere, men også den tyrkiske arbeiderklassen, som i den nasjonale sikkerhets og “enhets” navn ser sin egne forhold undergraves av tyrkiske kapitalister.

Vi støtter helhjertet det kurdiske folks kamp for retten til å leve fritt i henhold til egne ønsker og å ha sitt eget hjemland. Deres kamp er den samme som alle arbeideres og unges kamp mot den kapitalistiske klassen, verden over. De samme menneskene som innfører innstramninger og angriper levestandarden til det store flertallet, samler samtidig enorme rikdommer for seg selv, er medsammensvorne i ødeleggelsen av det siviliserte liv i Midtøsten og i angrepet på kurdernes rettmessige krav til å bestemme over egen skjebne. Den eneste løsningen er å ta opp kampen mot den herskende klasse og det kapitalistiske systemet det representerer.

(Oversatt fra https://www.marxist.com/international-community-unites-behind-turkey-to-crush-the-kurds-in-afrin.htm)