Handelskrig er bra, Trump truer en skjør verdensøkonomi

De siste ukene har USAs president, Donald Trump annonsert planer om å innføre tariff på import av stål og aluminium. Han truer med å starte en farlig handelskrig med resten av verden. Dette kan dytte verdensøkonomien i en ny dyp krise.

Trumps kommentarer på Twitter innebærer ikke noe annet enn en krigserklæring– en handelskrig– av det mektigste økonomiske landet i verden.

Dette er ikke tomme trusler. De representerer særs alvorlige og farlige trusler mot verdensøkonomien. Denne krangelen kan fort eskalere og dytte hele den kapitalistiske verdenen i en stor depresjon, som på 1930-tallet. Investorer og regjeringer skjelver for å si det mildt.

Faktisk så var det ikke krasjet i Wall Street som forårsaket den store depresjonen, men “beggar thy neighbour” politikken og tariffer som ledet til handelskrig. Dette imidlertid forårsaket en usammenlignbar kollaps i verdenshandelen, som ble korrigert av andre verdenskrig.

Vi har flere ganger forklart at vi har gått inn i en ny periode av plutselige og store forandringer. Trumps utfordring er enda et eksempel på dette.

Leker med ild

Trump leker med ild, men det er ikke noe nytt. De nye 25 prosent tariffene på stål og 10 prosent på aluminium vil lokke fram en reaksjon fra andre land, inkludert, Kina og EU. Kanada, Brasil, Sør Korea og Mexiko vil bli hardest rammet.

Trudeau sa at dette trinnet er “helt uakseptabelt” og lovet gjengjeldelse. Wang Hejun, en embedsmann i Kinas handelsministerie sa at innføringen av tariffer på denne grunnen var hinsides:

Nasjonens sikkerhetsspekter er veldig bred og uten en klar definisjon kan den fort misbrukes. Hvis den siste bestemmelsen fra USA skader Kinas interesser, vil vi ganske sikkert ta nødvendige skritt til å forsvare våre legitime retter.

Trump svarte med å si at han ville innføre enda større tariffer.

Kina som utgjør halvparten av verdens stålproduskjon, er også påvirket av overproduksjon og overfloden av stål rundt i verden og har til hensikt å dumpe denne i verdensmarkedet til dumpingpriser. Dette merker USA. Noen i USA, ikke overraskende, unntas denne dumpingen; mens Europa allerede har innført dusinvis av antidumpings tiltak mot Kinas ståleksport.

Men implikasjonene av Trumps oppførsel er mye mer vidtrekkende. Trump truer med å ta ned hele verdenshandelssystemet byggd opp etter andre verdenskrig.

Det er ikke underlig at annonseringen sendte aksjemarkedene rundt i verden rett ned!

Beggar thy neighbour

Trumps utspill går mye lengre enn tariffer på vaskemaskiner og solpaneler, som foreslått i januar. Han har brukt nasjonal sikkerhet som begrunnelse for nye handelsbarrierer. Det virker som han mener alvor:

Dette var et valgkampsløfte for å forsvare amerikanske arbeidere og industri fra urettferdig utenlandsk konkurranse.

Reaksjonen var predikabel, Cecilia Malström, EUs handelskommisær, sa at blokken ikke vil ha noen andre valg enn å utfordre tariffen og innføre sine egne tariffer og andre gjengeldende tiltak.

Hun sa at “vi risikerer en farlig dominoeffekt”.

“Jeg liker ikke å bruke ord som handelskrig, men jeg kan ikke se hvordan [USA sitt steg] ikke er en krigsliknende handling”, sa Jean Claude Juncker, presidenten i den europeiske kommisjonen.  Han foreslo at de kunne innføre tariff på amerikanske produkter som Harley-Davidson motorsykler, bourbon og olabukser.

EU-byråkrater vil komme opp med en liste på 2.8 milliarder euro på mer enn 100 amerikanske varer blinket ut for gjengjeldelse, som vil inkludere amerikansk stål, jordbruksprodukter som ris, mais, appelsinjuice og tranbær. Disse tiltakene vil bli iverksatt innen 90 virkedager etter implementeringen av amerikanske tariffer.

Roberto Azevêdo, WTOs generaldirektør, advarte mot at verden var i risiko for å falle inn i en handelskrig. “Potensialet for eskalering er reell”, sa han. “En handelskrig er ikke i noens interesser.”

“Men la oss være klare– ingen vil vinne en handelskrig”, forklarte Ben Inker fra GMO.

Skade, inflasjon og usikkerhet

IMF gikk fort ut og manet til ro, IMF talsmannen Gerry Rice sa at “importrestriksjonene Trump annonserte er trolige til å ikke bare skade økonomier utenfor USA, men også USAs økonomi selv” der produksjons- og konstruksjonssektoren ble fremhevet ettersom de er store brukere av aluminium og stål.

“Dette kan bli en stor sak”, sa  Brad McMillan, investeringssjef i “Commonwealth Financial Network”. “Nettoeffekten av tariffene… vil være økonomisk skade, høyere inflasjon og større geopolitisk usikkerhet.”

Europas største komponentprodusent Electrolux sa at den nå hadde satt en 250 millioner dollar investering i en fabrikk i Tennessee på vent. Vi er bekymret for virkningene tariffene vil ha for konkurransedyktigheten til våre amerikanske operasjoner, fortalte det svenske selskapet.

Ivan Scalfaratto i det italienske ministeriet for økonomisk utvikling sa “at det er helt uforsvarlig… og det skader den globale økonomien”, der han pekte på de 4.8 milliardene euro Italia eksporterte i verdi til USA i 2017, sammen med 1 milliard euro i bare aluminium. “Våre produsenter er ikke fornøyde og de har ingen grunn til det. Men dette er ikke bare for å forsvare våre nasjonale interesser, det er for å beskytte reglene.”

Det amerikanske jern og stål instituttet sa seg fornøyde med annonseringen om tariff. Aluminiumforeningen sa at “vi er takknemlige for presidentens satsing på å hjelpe industrien.

Amerika Først

Men Trump er ikke bekymret for effektene andre steder. For han er det bare de amerikanske interessene som er av bekymring. Hans motto er “Amerca First”, og til helvete med resten av verden. Som han sa: “Handelskrig er bra.”

På sin første dag på kontoret nedsatte han veto mot TPP, den største handelsavtalen på en hel generasjon, og han vil revidere NAFTA, som han kaller den “værste avtalen i historien”.

I juni 1930 innførte Hoover tariff på importerte varer. Canada og Europa ga motsvar med sine proteksjonisttariffer, noe som førte verden i en dypere depresjon ettersom verdenshandelen kollapset.

 

Herbert Hoover Image public domain
Herbert Hoover’s proteksjonisme førte Depresjonen inn i en  handelskrise / Bilde: public domain

Det er klart at gitt intensiveringen av verdenshandelen siden da, så er konsekvensene av en handelskrig mye verre i dag enn i 1930. Alle land er lenket sammen i en kjede av den verdensomspennende kapitalismen. Alle land er underlagt verdensmarkedet.

Trump ble valgt på løftet om å “sprenge systemet”, og han kan være på god vei til å gjøre det. Hvis han blir ufordret i WTO, kan Trump fort bestemme seg for å ignorere det. Dette vil isåfall underminere hele grunnen til internasjonal handel.

USA administrasjonen sa at 2018 ville være året der den sendte handelstropper til skansene. Dette er alvorlig.

Nedgangstider

“Dette er en god dag for Amerika” sa Peter Navarro forfatteren av boka “Død av Kina” fungerende handelsrådgiver for Trump.

Uttalelsen er også koblet til en intern krig om handel innad i det Hvite huset, der isolasjonister har fått en befestet posisjon.

Vi vil sikkert oppleve en videre oppskalering av globale spenninger. Vi har entret et territorie der det blinkes med røde lys. Blendet av sitt eget geni, så stuper Trump inn i en handelskrig vi ikke har sett maken til siden tredveårene.

Disse gjerningene kan fort virke som en katalysator for nedgang. Det har nå gått ti år siden starten på nedgangen i 2008. Den største nedgangen siden 30-tallet, som fortsatt påvirker oss idag.

Vi forventer en ny nedgang, et eksakt tidspunkt er omtrent umulig å forutsi, ettersom det er så mange faktorer involvert. På toppen av dette så har kapitalismen nådd grensene sine og har helt klart utgått seg selv. Den nåværende forbedringen er historiens svakeste, et symptom på kapitalismens terminale fall.

Overproduksjon

Det kapitalistiske systemet har vært utsatt for periodiske kriser av overproduksjon, da massenes begrensede kjøpekraft kommer i kollisjon med de stadig økende produktivkrefter.

Kapitalistene overvinner denne motsetningen ved å investere overskuddet de får fra det ubetalte arbeidet til arbeiderklassen. Dette utvider markedet. Men de økte investeringene resulterer bare i økt produksjonskapasitet og en økende varemengde. Ettersom kapitalismen er motivert av å maksimere profitten, vil fallende salg resultere i fallende fortjeneste, som igjen fører til lavkonjunktur.

Som Marx forklarte i Kapitalen (3. Bind):

Den siste årsaken til alle reelle kriser grunner alltid i massenes fattigdom og restriktive forbruk i forhold til den kapitalistiske produksjons tendens til å utvikle produktivkreftene på en slik måte at bare samfunnets absolutte forbruksmakt  utgjør grensen.”

Derfor, er den endelige analysen, at årsaken til kapitalistiske kriser  skyldes overproduksjon og massens begrensede kjøpekraft.

Selvfølgelig, eksisterer det mange andre motsetninger i det kapitalistiske systemet, men tendensen til overproduksjon er den viktigste.

Hauger med kontanter

En av de viktigste konsekvensene etter nedgangen i 2008 var at staten så seg nødt til å redde kapitalismen. Denne redningen medførte også til at nedskjæringer ble implementert overalt. Men kutt i arbeiderklassens levestandard førte også til en nedskjæring i markedet for kapitalistene.

Den ‘manglende etterspørselen’ resulterte store investeringskutt . Hvorfor investere når du ikke kan bruke den kapasiteten du allerede har?

Derfor, til tross for historisk lave renter og en enorm mengde med billige penger, har ikke det ført til noen økt investering av storindustrien. I Storbritannia, sitter multinasjonale selskaper på et berg av kontanter, til en verdi av 700 milliarder pund. Det de bruker penger på, er ved uproduktive gevinster. Selskaper har vært veldig opptatt av å kjøpe egne aksjer for å presse prisene. Aksjonærene blir rikere, uten å ha gjort noe samfunnsnyttig.

Monopol Bilde Flickr David Muir Monopolkapitalismen har ført samfunnet inn i en blindgate / Image: Flickr, David Muir

Kapitalistene har blitt til en parasittisk klasse av rentenister. De ønsker å tjener penger på en uproduktiv måte, gjennom ren spekulasjon. Lønnsomme investeringer i produksjonen har tørket opp ettersom ‘overkapasiteten’ har blitt mer utbredt. Hvorfor bry seg med å produsere, når en kan tjene mer penger ved å holde risikable finansielle verdier?

Forvaltere opererer som kapitalismenns gribber, der de tar over selskaper, stripper dem for verdier, og sender arbeiderne på trygd. Sentraliseringen og konsentrasjonen av kapitalen fortsetter i raskt tempo ettersom overtakelsene utvikler seg som en epidemi.

En liten elite flytter kapitalen rundt i verden etter milliardærklassens innfall, som gir prosessen en enda mer krampaktig og uforutsigbar karakter. Monopolkapitalismen, der en håndfull av gigantiske selskaper dominerer verdensøkonomien, har ført samfunnet inn i en blindgate.

Drukner i gjeld

Myndigheter og banker skulle redusere gjeldsnivået, som hadde blitt faretruende høyt. Men med lave renter og billige penger har gjeldsnivået fortsatt å øke.

Den totale beholdningen av OECD-landenes statsgjeld har økt fra 25 billioner dollar i 2008 til mer enn 45 billioner dollar i år. Gjelden i forhold til BNP for OECD var gjennomsnittlig på 73 prosent i fjor, og dens medlemmer ventes å låne 10.5 billioner pund fra markedene i år. Siden mye av gjelden tatt opp i kjølvannet av finanskrisen og må tilbakebetales i de kommende årene, vil utviklede land måtte refinansiere 40 prosent av deres totale gjeld i løpet av de neste tre årene, sier OECD. Dette vil føre til turbulens.

William White, leder av OECDs økonomi og utviklingskommite skrev at:

Den globale pengepolitikken har vært ‘ultra-lett’ i mange år. Likevel er det klart den er fanget i sin egen gjeldsfelle.”

Å bare krysse fingrene og be om at ‘det ikke skal skje’ synes uklok, for å si det mildt.

Å fortsette på dagens monetære bane er ineffektiv og blir farligere. Men en reversering innebærer også stor risiko. Det følger at oddsen for at en ny krise skal blåse opp fortsette å øke.”

Selv noen av kapitalens strateger er klar over at en ny krise vil komme. Men de har ingen vei ut. Hva enn de gjør vil være galt. Å øke renten, som noen gjør, vil gjøre gjeldsbyrden uutholdelig. Bedrifter avhengige av billig kreditt vil gå under. Dette i seg selv kan utløse en ny lavkonjunktur.

“Dette behovet for forberedende tiltak forsterkes, våre muligheter til å reagere med en motsyklisk makroøkonomisk politikk er nå begrenset,” fortsetter White. “Denne politikken kan være gnisten til urolighetene vi ønsker å unngå. Det er langt bedre å forberede seg på det verste, selv om vi håper på det beste.”( Financial Times , 18/2/18)

Fiktiv kapital

“Håpet springer evig i menneskets bryst,” uttalte Alexander Pope. Kapitalistene klamrer seg fast til falske forhåpninger ettersom det ikke finnes noen måte å unngå motsetningene i det kapitalistiske systemet. Men en bedre sammenlikningn er at det alltid tilstedeværende gjenferdet av Banquo i Macbeth hjemsøker dem.

Alt tyder på en massiv nedgang. Akkurat som før 1929 krasjet eller fallet i 2008, ser vi nå et «bull marked». Markedet har gått gjennom taket og er ikke i samsvarer med den økonomiske realiteten.

American union bank Bilde 1929 krasj Paralleller med 1929 før krasjet er unektelig / Image: public domain

Ifølge Robert Shiller sin syklisk korrigerte pris / inntjenings forhold, så er verdivurderingen av det amerikanske aksjemarkedet like stor som i 1929. “Dette bør være en bekymring, ikke en rose”, skrev Martin Wolf i Financial Times . (30/1/18)

Aksjemarkedet er i stor grad basert på fiktiv kapital, verdier som ikke understøttes av reelle verdier. Det er drevet utelukkende av spekulasjoner, som tidligere. CDO og andre finansielle masseødeleggelsesvåpen “fra den forrige krisen har gjenoppstått, denne gangen pakket med enda flere eksplosiver.

Gjelden er stigende, mens reallønnen er enten stillestående eller fallende. Bedriftens fortjeneste er sunn, men lønningene er presset og produksjon  flat. De har gjort alt de kan for å skvise ut de siste dråpene av profitten fra det ubetalte arbeidet til arbeiderklassen. Investeringer i industrien er stillestående. ‘Bedringen’ har nå vart i ni år, og har ikke så mye lenger igjen å kjøre.

På en knivsegg

Alt kan utløse et fall. Og når det kommer vil det være smittsomt. Det vil være en verdensbegivenhet. Globalisering vil enkelt være forstått som globalisert krise. Alle de fiktive verdiene bygget opp det siste tiåret vil bli ødelagt av aksjemarkedenes kollaps. Dette vil utløse en dominoeffekt i realøkonomien, produksjon vil stoppe opp og kreditt tørke opp.

Når USA introduserte Smoot-Hawley Akten i 1930, hovedsakelig for å beskytte amerikansk landbruk, hadde nedgangen allerede kommet. Men restriksjonene på landbruket hadde ødeleggende resultater for Sentral-Europa. Disse økonomiene hadde lånt mye fra franske og britiske banker. Når de ble misligholdte provoserte det fram en bankkrise som forårsaket konkurser i USA.

Da tariffer ble innført av andre land spant det hele ut av kontroll. Regjeringer drev med en konkurrerende devaluering for å opprettholde sin andel i det minskende markedet. Nedgangen hadde ført til rivalisering overalt. Det var dette som forvandlet nedgangen til en kollaps i verdenshandelen og til slutt den store depresjonen.

Systemet er brutt

Alt dette gjenspeiler at det kapitalistiske systemet er ført inn i en blindgate. Den private eiendomsretten til produksjonsmidlene, sammen med nasjonalstaten, har blitt massive barrierer for økonomisk utvikling.

Den siste nedgangen i 2008 representerte et fundamental vendepunkt. Det innledet en epoke av krise, turbulens og omveltning. Den introduserte innstramminger og massive angrep på arbeiderklassen. Dette er betydningen av kapitalistiske kriser. Systemet kan ikke lenger ta seg råd til fortidens reformer. Kontrareformer er på orden.

Dette har resultert i et tilbakeslag mot kapitalismen. Det er en økende sinne og bitterhet i samfunnet rettet mot de rike og medlemmer av etablissementet. Dette forklarer den massive polariseringen langs klasseskillene i samfunnet. Den gamle orden smuldrer opp og kapitalistpartiene er i krise.

Geoff Dexter studenter på megafon Det er en økende sinne i samfunnet rettet mot etablissementet / Image: eget arbeid

Dette forklarer støtten til Labour og Corbyn, som ser ut til å tilby et alternativ. Marx forklarte at revolusjonens gamle muldyr vil grave bort grunnen og til slutt brase til overflaten.

En ny kapitalistisk nedgang, og en mulig depresjon, vil ha ødeleggende effekter, mye mer brutale enn ved forrige periode. Millioner vil snu seg mot politikken i det de leter etter en vei ut av krisen.

Alle forsøk på å endre på det kapitalistiske systemet vil være fortapte. For arbeiderklassen finnes det ingen vei ut av av krisen på kapitalismens grunn.

Bare en sosialistisk planøkonomi, der arbeiderklassen har en demokratisk kontroll, kan gi vei fremover. Der er bare om vi avskaffer profittmotivet og ‘markedsøkonomiens’ tyranni at kan vi bruke talentene og ressursene i samfunnet til alles velferd.

Trumps trusler sammenfatter krisen i systemet. Hvis han fullfører truslene sine om å innføre store tariffer, stenger oddsen. Akkurat som i 1930, vil det kapitalistiske systemet bli slynget ut i en katastrofal nedadgående spiral. Bare en sosialistisk omforming av samfunnet kan redde menneskeheten fra en slik katastrofe.