Bekjemp kvinneundertrykking, Bekjemp kapitalisme

philosophicaltrends.pngDen Internasjonale Marxistiske Tendens sitt standpunkt for 8. mars

Over hele verden er kvinneundertrykking på agendaen. Idag– den internasjonale kvinnedagen– kalles det ut til streiker i mange land, i enda flere holdes det demonstrasjoner og møter.

I løpet av de siste årene har vi sett en rekke store bevegelser for kvinners rettigheter, som under Trumps innsettelse, i Polen imot strengere abortlover, bevegelsen mot kvinnemishandling i Argentina og Mexico blant andre. Vi har også sett at retten til likekjønnede ekteskap seiret over den katolske kirkes reaksjonære ideér i Irland. Disse er alle tegn på en generell radikalisering i samfunnet. Arbeidere, spesielt ungdommen, har startet å handle for å endre samfunnet, mot enhver form for undertrykking og diskriminering.

Krisen kapitalismen undergår har hatt en stor påvirkning på kvinners levekår. I omtrent alle land har regjeringer kuttet i sosiale goder, som barnepass, barnehager, osv, og dermed økt byrden på kvinner som til vanlig er de som bærer ansvaret med å passe barn, stelle gamle og svake. Lønna, som fra før er lavere enn for menn, blir kuttet i. I tillegg medfører nedbemanninger, større usikkerhet arbeidsmarkedet osv. en lavere levestandard og større usikkerhet for arbeidere, som vanlig påvirkes kvinner mer. Dette gjør det vanskeligere for kvinner å oppnå økonomisk uavhengighet, og vanskeligere å komme seg unna voldelige forhold.

Problemene kvinner møter er ikke bare et spørsmål av materiell karakter, undertrykking er innprentet i juridiske system, kvinner står overfor diskriminerende lover mot abort, og spesielt der kvinner og andre undertrykte grupper ikke behandles som likeverdige.

Kvinneundertrykkelsen forsterkes av de ledende klassene gjennom ideologi, massemedia, skolesystemet osv.

Vold og seksuell krenkelse av kvinner er et annet onde som er på dagsorden. I Pakistan voldtas jenter og kvinner utsettes for æresdrap. I USA så utsettes 1 av 6 kvinner for voldtekt i løpet av livet, 99% av overgriperne går fri.

Dette er saker kvinner står overfor og kjemper imot. Overalt i verden så tar menn og kvinner til gatene for å sloss mot undertrykking, intoleranse og sexisme. Dette er veldig positivt og reflekterer en gryende oppvåkning og radikalisering. Dette reiser spørsmålet: hvordan er det best å slåss mot undertrykking og ulikhet?

IMT støtter alle krav for likhet. Vi kjemper mot kvinneundertrykking, og mot undertrykkelse av andre grupper. For oss så kan ikke kampen for kvinnefrigjøringen separeres fra kampen mot kapitalismen, for undertrykking er en inneboende del av klassesamfunnet og kan derfor bare bli bekjempet som en del av generelle klassekampen.

Det var den sosialistiske internasjonale som erklærte 8. mars som den internasjonale kvinnedagen i 1910– en dag for kvinnelige arbeideres krav. Da var stemmeretten en av de viktigste kravene. Kvinnene fra overklassen, og småborgerskapet, som ledet kvinnebevegelsen på den tiden, så på kampen for stemmeretten som en ende i seg selv, mens arbeiderbevegelsen så på det som et middel til å kjempe for en reell likhet og frigjørelse for alle kvinner. Dette er grunnen til at grunnleggerne av kvinnedagen understreket at det var de arbeidende kvinners dag.

For kvinnene i de øvre klassene så har kampen for likhet vært en kamp for å ta del i privilegiene til mennene i samme klasse: Retten til å bli advokater, lege, statsminister, og leder. Selvsagt støtter vi kvinners rett til å bli alle disse tingene, men på samme tid så vet vi at for den store majoriteten av kvinner så forandrer ikke dette på noen ting. Thatcher i Storbritannia og Angela Merkel i Tyskland har ikke gjort det bedre for kvinner– mer det motsatte. Akkurat som at Hillary Clinton om hun hadde blittt valgt president i USA ikke hadde forandret noe til det bedre for kvinner i USA, eller for den saks skyld, for kvinner i land utsatt for USA’s imperialistiske intervensjoner.

Karrieren til kvinnelige politikere og ledere baseres på den lave lønna til kvinner som vasker, lager mat, og oppdrar barna for dem. Kvinnene tilhørende eliten er for all likhet, helt til du legger fram kravet for økt lønn og forbedring av de lavtlønte kvinnelige arbeideres kår, som gjør deres karrierer mulige.

Mange fremskritt er gjort siden den første kvinnedagen i 1910. I mange land så har kvinner rett til å stemme, rett til utdannelse, det finnes lovgivninger som forbyr vold mot kvinner, og mange land har lover om likelønn. Og allikevel har vi ikke generell likhet. Selv i land med full likhet i henhold til loven, så eksisterer det fortsatt vold og undertrykking, kvinner betales fortsatt generelt mindre enn menn. Formell likhet går ikke til roten av problemet og vil i seg selv ikke løse det. Undertrykking har røtter i klassesamfunnet, som mishandling, vold, sexisme og intoleranse.

Kapitalisme er et system basert på utbytting av arbeiderklassen. En liten del på toppen av samfunnet blir rike av andres ubetalte arbeid. Den eneste måten de kan beholde makten på, er via en splittelse og hersk politikk: De splitter arbeidere på nasjonalitet, religion, seksuell orientering, kjønn og alt annet de kan finne. Gjennom media så gjør de hva de kan for å så hat og sjåvinisme. Den eneste måten å bekjempe dette er gjennom arbeiderklasseenhet og arbeiderklassemetoder, streik, og massemobiliseringer.

Kapitalismen befinner seg i en blindvei. Den viser ingen vei videre for arbeidere og unge. Idag så er halve verdens verdier konsentrert i hendene på bare åtte personer. Problemet er ikke at alle disse åtte superrike personene er menn– problemet er systemet som konsentrerer verdien i færre og færre hender, mens livet til majoriteten forverres.

Samfunnets blindgate produserer en vidspredd sinne og frustrasjon. I land etter land ser vi unge og arbeidere ta til gatene. Men disse protestene har tatt til seg en annen karakter enn tidligere. Under boomen etter krigen så kunne systemet ta seg råd til reformer. Idag så er positive reformer i kapitalistsystemet ute av agendaen.

Dette begynner folk å ta til seg, ikke på en klar og formulert måte, men ved en generell følelese av å ikke lenger være i stand til å leve innunder dagens samfunns begrensninger. Protestene reiser ikke bare krav om konkrete saker, men også for retten til verdighet og respekt– som vi så under den arabiske våren, der kvinner spilte en viktig rolle i kampen for å styrte Mubarak, og i den kampen ble også forholdet mellom menn og kvinner forandret.

Det er et sikkert tegn at ting forandrer seg når de mest undertrykte lagene, som kvinner starter å bevege seg og komme i fronten av kampen. Krisen i kapitalismen undergraver den gamle stabiliteten; samfunnet detter sammen og med det så degraderes kulturen. Den herskende klassen, desperat etter å beholde makten, støtter seg i en økende grad på sexisme, rasisme og andre former for splittende gift. Men kapitalismen forsvinner ikke av seg selv. Den må styrtes gjennom en sosialistisk revolusjon.

En sosialistisk revolusjon vil innføre en demokratisk planøkonomi som vil berede den materielle grunnen til å fjerne ulikhet og undertrykking. I en planøkonomi vil grunnen beredes for å ende ulikhet og korrupsjon. I en planøkonomi så vil produserte verdier være til gagns for majoriteten og ikke de få. Arbeidstiden vil automatisk bli satt ned og gi alle mennesker tid til å delta i planleggingen av samfunnet. De nødvendige ressursene vil allokeres til velferd, forskning og ressurser vil allokeres til å fjerne byrden ved husarbeid, som å tilby barnehager, helse, utdanning, billige høykvalitets fellesmåltider, vasking, osv.

Dette vil legge den materielle grunnen til at menn og kvinner for alvor kan sette igang med å fullgjøre sitt potensial som menneskelige vesener uten noen materielle byrder. Når den materielle basisen for ulikhet, og undertrykking er borte, vil sjåvinismens og sexismens grunn starte å vitre bort og til slutt ende.

Kampen for kvinneretter, kampen for likhet, er en kamp for hele menneskehetens frigjørelse, en kamp for sosialistisk revolusjon.