Kirke og klassekamp

marx-lenin-fresco.jpg

Denne teksten er skrevet av en religiøs kamerat. Vi kan si oss enig i hovedbudskapet, men ikke nødvendigvis i hver eneste setning.

Utbytting

Det finnes mange skriftsteder i Bibelen som referer til rettferdighet. Selv om Bibelen ikke kan brukes som en politisk oppslagsbok, ser vi allikevel at det finnes sosial-etiske linjer og perspektiver så vel i Det gamle testamentet, så vel som i Det nye testamente. Tallrike profetiske utsagn og Jesu-ord danner et helhetsinntrykk som må utfordre kristne mennesker til å stille uhyre kritisk til de bestående klassemotsetninger i det kapitalistiske samfunn. Å hylle status quo eller ensidig legge vekt på en ”moralsk og åndelig” fornyelse av Vestens kultur, ligger i alle fall fjernt fra de grensesprengende sosiale og økonomiske imperativer som møter oss i det etisk-eskatologiske perspektiv fra profeten Amos til Lukas-evangeliene. Her foreligger det enhetlig linje som for alltid vil stå som en voldsom anklage mot dem som tror at økonomisk makt for noen få i et samfunn kan kombineres med kristen nestekjærlighet. Verken Amos eller Jesus mente at ble bare de rike og herskende ”bedre og mer moralske” mennesker, ville også de fattige få tildelt full rettferdighet og samfunnslivet totalt forandres. Naturligvis ikke! I tillegg til kravet om en radikal omvendelse til Gud, kom et like sterkt krav om en radikal omvendelse til samfunn og medmennesker, og en rettferdig fordeling av godene. Dersom ikke dette gjennomføres konsekvent, vil de rike for alltid miste sin sjanse og avdømmes sin eiendomsrett og makt. Da skal de fattige bli rike og makten tildeles de undertrykte masser.

Profeten Amos uttrykker det slik: ”Derfor, fordi I treder på den fattige og tar avgift i korn av ham, så skal I ikke få bo i de hus av huggen sten som I selv har bygget, for jeg vet at eders overtredelser er mange og eders synder tallrike: I forfølger den uskyldige, tar imot løsepenger og bøyer retten for de fattige.” (Kap.5) – Her er dommen så radikal og blodig over de herskende klasser, som ærer Gud med sine lepper, men i virkeligheten er som kalkede graver, – som bruker templet og religionen i sin egeninteresse for å dempe gemyttene hos de misfornøyde masser at det faktisk ser ut til å kunne rettferdige kristne menneskers deltakelse i revolusjon og aktiv kamp for å bryte ned enhver samfunnsoppbygning som holder fast på urettferdige klassemotsetninger.

Kampen

En kristen nestekjærlighet som ikke er villig til å rydde bort årsakene til urett og utbytting, vil i siste instans måtte forsvare status quo, både for urett og utbytting, og distansere seg fra alle politiske partier og grupperinger som aktivt vil forandre samfunnsstrukturen med radikale midler. Men Jesus forkynte ikke velgjørenhet og milde reformer. Hadde han holdt seg til den allment godtatte brede vei, hadde han ikke blitt korsfestet sammen med forbrytere. Det er nok derfor heller neppe noen tilfeldighet at episoden der Jesus med makt drev handelsfolk ut av templet, fant sted like før han ble pågrepet etter initiativ fra de øverste prester (yppersteprestene) og de skriftlærde, og overlatt til den imperialistiske okkupasjonsmakten. Det står nemlig skrevet at både prestearistokratiet, fariseerne og de skriftlærde ”fryktet folket”, for det holdt seg nær den foraktelige autodidakt fra provinsen og hørte på ham som han skulle være en profet. Og profeter hadde tidligere i Israels historie beveget massene til kamp mot de herskende i samfunnet. Det var derfor best å kvitte seg med ham som sa han ville tjene folket og bringe det Guds rike og dets rettferdighet. Slike løfter måtte vekke politiske assosiasjoner og fortone seg som revolusjonært sprengstoff på et tidspunkt da titusener var samlet i Jerusalem for å feire påskehøytiden. Jesus visste dette meget godt, men han visste også at han ville bli henrettet, og at hans rike ikke var av denne verden. Det forhindret midlertidig ikke at han til siste stund talte de undertryktes og elendiges sak. Nettopp fordi han måtte dø, var det viktig å gjøre det tindrende klart at andre måtte kjempe videre.

Jesus – en revolusjonær

Ut fra den aktuelle historiske og geografiske situasjon som Jesus opptrådte i, kan vi slutte at hans oppfatning av de sosiale og økonomiske forhold i samfunnslivet var revolusjonær, men at han hovedsakelig praktiserte en pasifistisk linje, fordi han skulle lide og dø for menneskenes synder. Det er derfor bare i lys av Guds soningsverk i Jesus Kristus vi kan forstå den tilsynelatende motsetning at Jesus på ett sted befaler disiplene ”å stikke sverdet i skjeden”, og på et annet roper ut at han ”ikke er kommet for å sende fred, men sverd” (Matteus 26,52 og 10,34). Ingen av skriftstedene må tolkes symbolsk, men konkret – ut fra det dialektiske spenningsforhold som de forskjellige evangeliske situasjonsanalyser står i. At ikke Jesus kunne akseptere mot-vold under arrestasjonen sier seg selv, ut fra hans primære frelsesoppgave. Men dette innebærer ikke at han prinsipielt avviste enhver kamp med voldelige midler og framhevde pasifisme som idealistisk norm for sin etikk. Det er mer enn bemerkelsesverdig at det av alle steder nettopp er i selve utsendelsestalen i Matteus 10, der Jesus rettleder de tolv utvalgte for deres ferd, at han bruker de sterke ordene: ”I må ikke tro at jeg er kommet for å sende fred på jorden; jeg er ikke kommet for å sende fred, men sverd.” Det gjentas til og med med ettertrykk at han ikke er kommet for å sende fred, for å gjøre saken klar. I denne viktige talen heter det videre: ”For jeg er kommet for å sette splid mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en svigerdatter og hennes svigermor, – og en manns husfolk (tjenere) skal bli hans fiender. – Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd., – og den som ikke tar sitt kors og følger meg, er meg ikke verd.” (I Lukas 14,26 er tonen enda skarpere: ”Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.”) – Harde ord, men virkelig nok i en verden full av motsetninger. At ikke hatet og konfliktene her dreier seg om generasjonsproblemer, eller sogar patologiske reaksjoner, presiseres ettertrykkelig ved at Kristus og hans rettferdighet stilles i sentrum. Alle private hensyn må falle når kampen for Guds rike begynner.

Samtidig som Jesu forkynnelse av Guds rikes komme inneholder trøst og forhåpning for ”alle dem som har tungt å bære”, inneholder det også en kraftig som over de bestående maktforhold i et samfunn der folk undertrykkes og holdes nede. ”Her skal ikke levnes sten på sten som ikke skal brytes ned,” sier Jesus i Matteus 24, som en advarsel mot å stole på et tempel som kollaborerte med de herskende, og glemte de fattige og arbeidsløse masser. – I denne Matteus-apokalypse sies det videre: ”Se til at ikke noen fører eder vill! – For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være hunger og jordskjelv både her og der. – Og fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kold hos de fleste.”

Kristi etterfølger

Når urettferdigheten tar overhånd, er det nettopp viktig for dem som vil være Kristi
etterfølgere å vise absolutt nestekjærlighet og offervilje for andre mennesker. Det er dette som i Bibelen kalles Guds vilje, – et uttrykk som kun kan forstås rett i relasjon til rettferdigheten, – som i profetisk og evangelisk etikk innebærer at undertrykte, utstøtte og fattige får sin rett og undertrykkerne sin dom. – På denne bakgrunn er det også lettere å begripe ordet om at ”ikke alle som sier Herre, Herre skal komme inn i himlenes rike, men dem som gjør min himmelske Faders vilje.”

Kilder

  • Foss, Ø. (1973). Kirke og klassekamp. Gjøvik: Gyldendal Norsk Forlag