Til forsvar for oktober

russian-revolution-H.jpegHer publiseres en norsk oversettelse av en berømt tale Trotsky holdt i København, 1932.

Ærede tilhørere:

Tillat meg straks fra begynnelsen å gi uttrykk for min oppriktige beklagelse for at jeg ikke har mulighet til å snakke dansk til et københavnsk publikum. La det så stå hen, om tilhørerne har noe å tape ved det. Hva foredragsholderen angår, så berøver det manglende kjennskap til det danske språket ham i hvertfall muligheten til å følge det skandinaviske liv og den skandinaviske litteratur umiddelbart på første hånd og i original. Og dette er et stort tap.

Det tyske språk, som jeg er tvunget her å søke tilflukt til, er mektig og rikt. Mitt tysk er imidlertid temmelig begrenset. Å gjøre rede for kompliserte spørsmål med den nødvendige friheten er man for øvrig kun i stand til på sitt eget språk. Jeg må derfor på forhånd anmode om publikums overbærenhet.

Jeg var for første gang i København under den internasjonale sosialistiske kongress[1]og tok med meg de beste erindringer fra byen deres. Men det er allerede nesten et kvart århundre siden. I Øresund og i fjordene har vannet siden da endret seg mange ganger. Men ikke bare vannet. Krigen har knekt ryggsøylen på det gamle europeiske kontinent. Europas floder og hav har tatt ikke så lite menneskeblod med seg. Menneskeheten, især dens europeiske del, har gjennomgått store prøvelser og er blitt mer dyster og brutal. Alle kampens former er blitt mer forbitrede. Verden har trådt inn i en epoke med store forandringer. Dens ekstreme uttrykk er krig og revolusjon.

Før jeg går over til temaet for mitt foredrag – revolusjonen – anser jeg det for min plikt å uttrykke min takk til arrangørene av møtet, de sosialdemokratiske studenters københavnske organisasjon. Jeg gjør dette som politisk motstander. Mitt foredrag forfølger ganske visst vitenskapelig-historiske oppgaver og ikke politiske. Jeg understreker dette straks fra begynnelsen. Det er imidlertid umulig å tale om en revolusjon, som sovjetrepublikken er sprunget ut av, uten å innta en politisk stilling. I min egenskap av foredragsholder står jeg under den samme fane, som jeg stod under som deltager i de revolusjonære begivenheter.

Inntil krigen tilhørte det bolsjevikiske parti det internasjonale sosialdemokrati. Den 4. august satte det tyske sosialdemokratis stemme for krigsbevilgningene én gang for alle punktum for denne forbindelse og innledet æraen med bolsjevismens uavbrutte og uforsonlige kamp mot sosialdemokratiet. Betyr dette, at arrangørene av dette møet har begått en feil ved å invitere meg som foredragsholder? Det blir publikummet først i stand til å bedømme etter mitt foredrag. For å rettferdiggjøre at jeg har mottatt denne vennlige innbydelsen til å fremlegge en redegjørelse for den russiske revolusjon, tillater jeg meg å henvise til, at den russiske revolusjons tema gjennom mitt politiske livs 35 år har utgjort den praktiske og teoretiske akse for mine interesser og mine handlinger. De fire år under oppholdet mitt i Tyrkia har hovedsaklig vært viet til den historiske bearbeidingen av den russiske revolusjons problemer. Kanskje gir dette meg en viss rett til å håpe, at det vil lykkes meg – i hvert fald delvis – å hjelpe ikke kun venner og meningsfeller, men også motstandere til bedre å forstå mange trekk ved revolusjonen, som tidligere har unngått deres oppmerksomhet. I hvert fall er oppgaven for foredraget å hjelpe til å forstå. Jeg har ikke til sinns å propagandere for revolusjonen eller å oppfordre til revolusjon. Jeg vil forklare den. Jeg vet ikke, om det på den skandinaviske Olymp fantes en egen gudinne for opprør. Neppe. I hvert fall vil vi i dag ikke anrope hennes gunst. Vi vil stille vårt foredrag under Snotras tegn, den gamle gudinnen for erkjennelse. Istedet for å se på revolusjonens lidenskapelige dramatikk som en levende begivenhet, vil vi bestrebe oss på å behandle den med en anatoms lidenskapsløshet. Hvis foredraget dermed blir mer tørt, kunne vel tilhørerne ta dette med i kjøpet.

Den materialistiske historieforståelsen

La oss begynne med noen elementære sosiologiske prinsipper, som utvilsomt er dere alle bekjente, men som vi ved tilnærmelsen til en så komplisert foreteelse som revolusjonen må gjenoppfriske i hukommelsen.

Det menneskelige samfunn er en kooperasjon, historisk oppstått i kampen for tilværelsen og sikringen av artens overlevelse. Samfunnets karakter bestemmes av dets økonomis karakter. Karakteren til økonomien bestemmes av arbeidsmidlene.

Enhver stor epoke i produksjonskreftenes utvikling svarer til et bestemt sosialt regime. Ethvert sosialt regime har hittil sikret den herskende klasse uhyre privilegier.

Av det allerede sagte fremgår det klart, at de sosiale regimene ikke er evige. De oppstår historisk, for så å bli en hemsko for fremskrittet. “Alt, som oppstår fortjener å forgå.”

Men ingen herskende klasse har frivillig og fredelig trukket seg tilbake. I spørsmål om liv og død har fornuftsargumenter aldri erstattet voldsargumenter. Det kan være bedrøvelig, det er nå engang sånn. Det er ikke oss som har skapt denne verden. Der er ikke annet å gjøre enn å ta den som den er.

Betydningen av revolusjon

Revolusjonen betyr følgelig et skifte i det sosiale regimet. Den overgir makten fra hendene på en klasse, som har overlevd seg selv, til hendene på den andre klassen, som er i ferd med å stige opp. Oppstanden danner det mest kritiske momentet i de to klassenes kamp om makten. Oppstanden kan kun føre til revolusjonens virkelige seier og til opprettelsen av et nytt regime, når den støtter seg til en progressiv klasse, som er i stand til å samle det overveldende flertall av folket med seg.

Til forskjell fra de naturhistoriske prosesser virkeliggjøres revolusjonen av mennesker og ved hjelp av mennesker. Men også i revolusjonen virker menneskene under innflytelse av sosiale betingelser, som de ikke fritt har valgt, men som er brakt med fra fortiden, og som innbydende viser dem veien. Nettopp derfor og kun derfor er revolusjonen lovmessig.

Den menneskelige bevissthet gjenspeiler imidlertid ikke passivt de objektive betingelser. Den har for vane å reagere aktivt på dem. I visse øyeblikk antar denne reaksjonen en anspent, lidenskapelig massekarakter. Rettens og maktens barrierer styrtes overende. Massenes aktive inngripen i begivenhetene utgjør nettopp det mest uomgjengelige element i revolusjonen.

Men selv den mest stormende aktivitet kan forbli på demonstrasjonens og opprørets stadie uten å reise seg opp til revolusjonens høyde. Massenes oppstand må føre til avslutningen av én klasses herredømme og opprettelsen av en annens herredømme. Først da har vi en fullendt revolusjon. Masseoppstanden er ikke noe isolert foretagende, som man kan trylle frem etter forgodtbefinnende. Den utgjør et objektivt betinget element i revolusjonens utvikling, akkurat som revolusjonen utgjør en objektivt betinget prosess i samfunnets utvikling. Er imidlertid betingelsene for oppstanden til stede, må man ikke vente passivt med åpen munn: også i menneskelige sagaer er det, som Shakespeare sier, flo og fjære: “There is a tide in the affairs of men which, taken at the flood, leads on to fortune”.

For å feie det utlevde regimet av veien, må den progressive klasse forstå, at dens time er kommet, og ta erobring av makten som oppgave. Her åpnes plassen for den bevisste revolusjonære aksjon, hvor forutseenhet og beregning forbindes med vilje og heltemot. Med andre ord: her åpnes partiets aksjonsfelt.

 

Statsovertagelsen

Det revolusjonære parti forener i seg det beste av den progressive klassen. Uten et parti, som er i stand til å orientere seg i omgivelsene, å avveie begivenhetenes gang og rytme og i rette tid erobre massenes tillit, er den proletariske revolusjons seier umulig. Sådan er vekselvirkningen mellom de objektive og subjektive faktorene i revolusjon og oppstand.

I diskusjoner bruker, som De vet, motstanderne – særlig i teologien – hyppig å diskreditere den vitenskapelige sannhet ved å drive den ut i det absurde. Denne metoden heter nettopp i logikken: reductio ad absurdum. Vi vil forsøke å gå den motsatte vei, dvs. vi vil ta en absurditet som utgangspunkt, for desto sikrere å nærme oss sannheten. Når det dreier seg om revolusjonen, kan man i hvert fall ikke klage over mangel på absurditeter. La os ta en av de ferskeste og mest krasse.

Den italienske skribenten Malaparte, som er noe i retning av en fascistisk teoretiker – slike finnes også –, har nylig skrevet en bok om statskuppets teknikk. Forfatteren helliger selvfølgelig et ikke ubetraktelig antall sider av sin “forskning” til Oktoberomveltningen. Til forskjell fra Lenins “strategi”, som forbindes med de sosiale og politiske forhold i 1917’s Russland, “er Trotskijs taktikk”, med Malapartes ord, “omvendt ikke forbundet med landets almene betingelser”. Dette er verkets hovedidé! Malaparte tvinger Lenin og Trotskij til på sidene i sin bok å føre tallrike dialoger, der samtalens to parter tilsammen legger så mange dypsindigheter for dagen, som naturen har stillet til rådighet for Malaparte alene. Til Lenins overveielser om de sosiale og politiske forutsetninger for omstyrtningen pålegger Malaparte bokstavelig den imaginære Trotskij å svare følgende: “Deres strategi krever alt for mange gunstige betingelser: oppstanden behøver ingen, den er nok i seg selv.” Hør: “Oppstanden trenger ingenting!” Det er nettopp, ærede tilhørere, den absurditet, som skal hjelpe oss til å komme nærmere sannheten. Forfatteren gjentar hardnakket, at det i oktober ikke var Lenins strategi, men Trotskijs taktikk, som seiret. Denne taktikken truer ifølge ham også nå de europeiske staters ro. “Lenins strategi”, jeg siterer ordrett, “utgjør ikke noen umiddelbar fare for Europas regjeringer. Trotskijs taktikk utgjør for dem en aktuell og samtidig permanent fare.” Enda mer konkret: “Sett Poincaré i Kerenskijs sted og det bolsjevikiske statskupp fra oktober 1917 ville hatt like stor suksess.” Det er vanskelig å tro, at en sådan bok blir oversatt til forskjellige språk og tas alvorlig.

Forgjeves er søken etter Lenins nødvendige historiske betingelser, hvis “Trotskijs taktikk” kan løse samme oppgave i enhver situasjon. Og hvorfor er vellykkede revolusjoner så sjeldne, når noen tekniske oppskrifter er tilstrekkelig for å lykkes?

Dialogen mellom Lenin og Trotskij er i sitt innhold såvel som i sin form en smakløs oppdiktning – fra A til Å. Den slags oppdiktning er det ikke så få av i verden. For eksempel akkurat nå trykkes en bok i Madrid under mitt navn, “La Vida del Lenin” (“Lenins liv”), som jeg er like ansvarlig for som Malapartes taktiske oppskrifter. Ukebladet “Estampa” i Madrid har foruten utgitt hele kapitler fra denne boken skrevet av Trotskij om Lenin, som inneholder avskyelige krenkelser om minnet til det mennesket, som jeg verdsatte og stadig verdsetter uforlignelig høyere enn noen annen blant mine samtidige.

Men la oss overlate falsknerne til sine skjebner. Den gamle Wilhelm Liebknecht, faren til den uforglemmelige kjemper og helt Karl Liebknecht, sa gjerne: Den revolusjonære politikeren må lage seg selv en tykk hud. Doktor Stockmann [2] anbefalte enda mer uttrykksfullt at enhver, som har til hensikt å handle imot samfunnets mening, ikke å gå i nye bukser. Vi vil ta disse to gode råd til etterretning og gå over til dagsordenen.

Oktoberrevolusjonens problemstilling

Hvilke spørsmål gir Oktoberrevolusjonen til et tenkende menneske? 1. Hvorfor og hvordan kom denne revolusjonen igang? Mer konkret: hvorfor seiret den proletariske revolusjon i et av de mest tilbakestående land i Europa? 2. Hva har Oktoberrevolusjonen utrettet? Og endelig: 3. Har den rettferdiggjort seg selv?

Det første spørsmål – om årsakene – kan man allerede nå besvare mer eller mindre uttømmende. Jeg har forsøkt å gjøre dette i min revolusjonshistorie. Her kan jeg kun formulere de viktigste konklusjoner.

Loven om ujevn utvikling

Den kjensgjerningen, at proletariatet kom først til makten i et så tilbakestående land som det tidligere tsaristiske Russland, synes ved første øyekast hemmelighetsfullt: i virkeligheten er den fullkomment lovmessig. Det kunne forutses og det ble forutsett. Videre: det var på denne kjensgjerningen strategien til de revolusjonære marxister baserte seg på lenge før disse avgjørende begivenhetene.

Den første og mest almene forklaringen er: Russland er et tilbakestående land, men en del av verdensøkonomien, et element i det kapitalistiske verdensystem. I overensstemmelse med dette løste Lenin den russiske revolusjons gåte med en kort og fyndig formel: kjedet ryker i sitt svakeste ledd.

En klar illustrasjon: den store krigen, sprang ut av verdensimperialismens motsetninger, og trakk land på forskjellige utviklingsstadier inn i malstrømmen, og stilte samme krav til alle deltagere. Det er klart, at krigsbyrden måtte være uutholdelig for de mer tilbakestående landene. Russland var det første som ble tvunget til å forlate slagmarken. Men for å løsrive seg fra krigen måtte det russiske folk styrte de herskende klasser. Sådan røk krigskjedet i sitt svakeste ledd.

Krigen er imidlertid ikke en katastrofe, som kommer utenfra som et jordskjelv, men en fortsettelse av politikken med andre midler. I denne krigen ytret de imperialistiske systems hovedtendenser seg mer brutalt enn under “freds”-tiden. Jo større verdens produktivkrefter er, jo mer anspennes verdenskonkurransen, jo skarpere blir motsetningene, jo mer rasende blir rustningskappløpet og desto vanskeligere blir det for svakere deltagere. Nettopp derfor inntar de tilbakestående landene de første plassene i sammenbruddets rekker. Verdenskapitalismens kjede har hele tiden en tendens til å ryke i sitt svakeste ledd.

Skulle den russiske kapitalisme som følge av usedvanlige eller ekstraordinære ugunstige betingelser – la oss si en militær seier, en intervensjon utenfra eller ved uopprettelige feil begått av sovjetregjeringen selv – gjenoppstå på sovjetterritoriumet, så vil samtidig med den også dens historiske utilstrekkelighet uunngåelig gjenoppstå, og selv vil den snart på ny bli offer for de samme motsetningene, som fikk den til å eksplodere i 1917. Ingen taktiske oppskrifter kunne ha hjulpet Oktoberrevolusjonen til verden, om ikke Russland hadde båret den i sitt skjød. Det revolusjonære parti kan i siste instans kun påberope seg rollen som en fødselshjelper som er tvunget til å ty til keisersnitt.

Man kan hittil innvende: Deres almene overveielser forklarer muligvis tilstrekkelig, hvorfor det gamle Russland måtte lide skipbrudd, dette land, hvor en tilbakestående kapitalisme med en forarmet bondeklasse var kronet av en snyltende adel og et råttent monarki. Men i lignelsen med kjedet og det svakeste ledd mangler stadig nøkkelen til den egentlige gåten: Hvordan kunne den sosialistiske revolusjon seire der i et tilbakestående land? Historien kjenner jo ikke til så få eksempler på lands og kulturers forfall samtidig med gamle klassers sammenbrudd, uten at en ny progressiv arvtager har tatt over. Det gamle Russlands sammenbrudd skulle ved første øyekast heller ha forvandlet landet til en kapitalistisk koloni enn en sosialistisk stat.

Denne innvendingen er meget interessant. Den fører oss direkte til hele problemets kjerne. Og allikevel er denne innvendingen feilaktig, jeg kan godt si: den mangler en intern symmetri. På en side har den en overdreven forestilling over Russlands tilbakeståenhet, på den anden siden har den en feil teoretisk forestilling gjeldende fenomenet historisk tilbakeståenhet.

Levende vesener, mennesket også naturligvis, gjennomgår parallelle utviklingsstadier tilsvarende alderen. Hos et normalt femårig barn finnes det et bestemt forhold mellom vekten, livvidden og indre organer. Men det er helt anderledes med menneskets bevissthet. I motsetning til anatomien og fysiologien skiller psykologien, den individuelle såvel som den kollektive, seg ved en usedvanlig tilpasningsevne, smidighet og elastisitet: deri ligger nettopp menneskets aristokratiske fortrinn fremfor dets nærmeste zoologiske slektning, apen. Den tilpasningsdyktige og smidige psyken tildeler de såkalte «sosiale organismene» en eksepsjonell variert intern struktur som danner de nødvendige betingelsene for historiske fremskritt til forskjell fra de reelle «biologiske organismene». I nasjonenes og statenes, især de kapitalistiskes, utvikling er det hverken ensartethet eller jevnhet. Forskjellige sivilisasjonstrinn, endog de mest forskjelligartede, nærmer seg hverandre og sammenblandes i et og samme lands liv.

Loven om sammensatt utvikling

La oss ikke glemme, ærede tilhørere, at historisk tilbakeståenhet er et relativt begrep. Finnes det tilbakestående og fremskredne land, så finnes det også en vekselvirkning mellom dem: de fremskredne landene presser de tilbakelente til å hente inn de fremskredne, til å låne deres teknologi og vitenskap, osv. Således oppstår en sammensatt type utvikling: trekk av tilbakeståenhet kombineres med verdensteknikkens og verdenstenkningens siste ord. Endelig er tilbakestående land ofte tvunget til å ile forbi andre for å komme seg ut av tilbakeståenheten.

I den forstand kan man si, at Oktoberrevolusjonen for Russlands folk var et heroisk middel for å overvinne deres eget økonomiske og kulturelle barbari.

Men la oss nå fra disse historisk-filosofiske, kanskje lovlig abstrakte generaliseringer gå over til å stille de samme spørsmål i konkret form, dvs. i de levende økonomiske faktaenes språk. Russlands tilbakeståenhet i begynnelsen av det tyvende århundre ytret seg tydeligst i at industrien i landet okkuperte en liten plass sammenlignet med landbruket, byen sammenlignet med landsbyen, proletariatet sammenlignet med bondeklassen. Samlet innebar dette at det nasjonale arbeidet hadde en lav produktivitet. Det er tilsteækkelig å si, at ved krigens utbrudd, da det tsaristiske Russland hadde nådd høydepunktet i sin velstand, var nasjonalinntekten 8 til 10 gange lavere en i de Forente Stater. Dette uttrykker tilbakeståenhetens størrelse i tall, hvis ordet “størrelse” overhodet kan anvendes i forbindelse med tilbakeståenhet.

Men samtidig ytrer loven om kombinert utvikling seg på det økonomiske området på hvert eneste trinn, både i de mest enkle og i de mest kompliserte fenomener. Nesten uten landeveier så Russland seg nødt til å bygge jernbaner. Uten å ha opplevd et europeisk håndverksvesen eller manufaktur, gikk Russland direkte over til mekaniserte bedrifter. Det å hoppe over mellomtrinn er de tilbakestående landenes skjebne.

Mens bondeiordbruket ble stående på et 17. århundretalls nivå, stod Russlands industri – ikke med hensyn til omfang, men med hensyn til type – på de fremskredne lands nivå og i mange henseender forut for dem. Det er tilstrekkelig å si, at kjempeforetakene, med over tusen arbeidere i de Forente Stater beskjeftiget mindre enn 18% av alle industriarbeidere, i Russland derimot over 41%. Denne kjennsgjerningen lar seg dårlig forene med den banale forestilling om Russlands økonomiske tilbakeståenhet. Den motbeviser dog ikke tilbakeståenheten, men supplerer denne dialektisk.

Landets klassestruktur hadde den samme motsetningsfylte karakteren. Europas finanskapital industrialiserte den russiske økonomien i et forsert tempo. Det industrielle bourgeoisi antok straks en storkapitalistisk og folkefiendtlig karakter. De utenlandske aksjeeierne levde for øvrig utenfor landet. Arbeiderne derimot var selvfølgelig russere. Overfor et tallmessig svakt russisk bourgeoisi, uten noen nasjonale røtter, stod således et forholdsmessig sterkt proletariat med sterke røtter i folkets dybder.

Til proletariatets revolusjonære karakter bidro den kjensgjerningen, at Russland nettopp som et tilbakestående land, tvunget til å innhente motstanderne, ikke hadde rukket å utarbeide en egen konservatisme, hverken en sosial eller politisk. Som det mest konservative land i Europa, ja i hele verden, regnes med rette det eldste kapitalistiske land: England. Det land i Europa der var mest fri for konservatisme ville i all sannsynlighet være Russland.

Russlands unge, friske, besluttsomme proletariat utgjorde dog kun et forsvinnende mindretall i nasjonen. Reservene til dets revolusjonære makt lå uten for proletariatet selv: i en bondeklasse i halvveis livegenskap og i de undertrykte nasjonalitetene.

Bondeklassen

Grunnlaget for revolusjonen ble utgjort av agrarspørsmålet. Den gamle stender-monarkistiske formen ble dobbelt uutholdelig under betingelsene til den kapitalistiske utbytningen. Bøndenes fellesjord utgjorde ca. 140 millioner. desjatiner [3]. Men tredve tusen storgodseiere, som hver gjennomsnittlig eide over 2000 desjatiner, hadde tilsammen 70 mill. desjatiner, dvs. like mye som på ca. 10 mill. Bondefamilier. Denne grunneiendomsstatistikken utgjorde et ferdig program for bondeoppstand.

Den adelige Boborkin skrev i 1917 til kammerherre Rodshanko, formannen i den siste bydumaen: “Jeg er godseier, og jeg kan ikke få inn i hodet, at jeg kommer til å mists jorda mi og for et lite trolig mål, for et eksperiment med den sosialistiske læren.” Men revolusjoner har nettopp til oppgave å gjennomføre det, som de herskende klasser ikke kan få inn i sine hoder.

I høsten 1917 var det bondeoppstander i nesten hele landets territorium. av 624 kretset i det gamle Russland var 482, dvs. 77%, grepet av bevegelsen. Gjenskjæret fra landsbybrannene opplyste scenen for oppstandelsene i byene.

Men bondekrigen mod godseierne – vil dere sikkert innvende – er et av de klassiske elementene i den borgerlige revolusjonen og ingenlunde i den proletariske revolusjon.

Fullstendig riktig svarer jeg, – sådan var det i fortiden. Men nettopp her kom jo det kapitalistiske samfunns manglende overlevelsesevne i et historisk tilbakestående land til uttrykk, at bondeoppstanden ikke drev Russlands borgerlige klasser fremad, men tvertimot enegyldig kastet dem tilbake inn i reaksjonens leir. Om bondestanden ikke ville gå til grunde, var det ikke annet bondeklassen kunne gjøre, enn å slutte seg til det industrielle proletariatet. Denne revolusjonære sammenslutningen av de to undertrykte klassene forutså Lenin genialt og forberedte den lang tid i forveien.

Om agrarspørsmålet hadde vært løst av bourgeoisiet, så hadde ikke proletariatet i Russland under noen omstendigheter kommet til makten. Kommet for sent og bukket for tidlig under av alderdomssvekkelse turde ikke det eiesyke og feige russiske bourgeoisi å løfte hånden mot den feudale eiendommen. Dermed delte den ut makten til proletariatet og samtidig retten til å disponere over det borgerlige samfunns skjebne.

For at sovjetstaten kunne virkeliggjøres var følgelig et samvirke mellom to faktorer av forskjellig historisk natur nødvendig: bondekrigen, dvs. en bevegelse, karakteristisk for den borgerlige utviklings morgengrøde, og den proletariske oppstand, dvs. en bevegelse, som bebuder den borgerlige bevegelses undergang. Heri består nettopp den russiske revolusjonens sammensatte karakter.

Hvis den først for alvor stiller seg på bakpotene, blir bondebjørnen fryktelig i sitt raseri. Imidlertid er den ikke i stand til at gi sin harme et bevisst uttrykk. Den trenger en leder. For første gang i verdenshistorien har den revolterende bondeklasse i proletariatets skikkelse funnet en lojal leder.

Firemillioner. industri- og transportarbeidere ledet hundremillioner av bønder. Dette er den naturlige og uunngåelige vekselvirkningen mellom proletariatet og bondeklassen i revolusjonen.

Det nasjonale spørsmål

Proletariatets andre revolusjonære reserve ble utgjort av de undertrykte nasjoner – som forresten også overveiende bestod av bønder. Tett knyttet til landets historiske tilbakeståenhet er den ekstensive karakteren til statens utvikling, den spres som en fettflekk fra sentrum i Moskva til periferien. Østpå underkastet den seg enda mer tilbakestående folkeslag, den støttet seg på dem for å kvele de mer utviklede nasjonalitetene vestpå. Av de 70 millionene storrussere, som utgjorde hovedmassen av befolkningen, var det i tillegg 90 millioner “av annen avstamning”.

Således oppstod imperiet, med en sammensetning der den herskende nasjonaliteten kun utgjorde 43% av befolkningen, mens de øvrige 57% omfattet nasjonaliteter med forskjellig kultur og styresett. Den nasjonale undertrykkelsen var i Russland uten sammenligning mer rå enn i nabostatene, og ikke kun mere enn på den anden side av vestgrensen, men også på den anden siden av østgrensen. Dette ga det nasjonale problem en uhyrlig eksplosjonskraft.

Det russiske liberale bourgeoisi ville såvel i det nasjonale spørsmål som i agrarspørsmålet ikke gå videre enn til visse lettelser i undertrykkelses- og voldsregimet. Miljukovs og Kerenskijs “demokratiske” regjeringer, som gjenspeilte det storrussiske bourgeoisis og byråkratis interesser, var raske med innprente på de utilfredse nasjonalitetene, i løpet av de åtte månedene sin eksistens: «Dere vil få hva dere kan ta med vold.»

Det uunngåelige i utviklingen av den sentrifugale nasjonale bevegelsen hadde Lenin ganske hurtig tatt i betraktning. Det bolsjevikiske parti hadde kjempet i årevis hardnakket for nasjonenes selvbestemmelsesrett, dvs. for retten til fult statlig adskillelse. Der var kun gjennom dette modige standpunktet i det nasjonale spørsmålet at det russiske proletariatet litt etter litt fikk de undertrykte folkeslags tillit. Både den nasjonale frihetsbevegelsen og agrarbevegelsen vendte seg av nødvendighet imot det offisielle demokratiet, styrket proletariatet og endte i Oktoberomveltningens leir.

 

Den permanente revolusjon

Således løses gåten om den proletariske omveltningen i et tilbakestående land litt etter litt.

De marxistiske revolusjonære forutså lenge forut for begivenhetene revolusjonens gang og det unge russiske proletariatets historiske rolle. Det vil kanskje være meg tillatt, her å gjengi et utdrag av et av mine egne arbeider fra 1905 [4]:

“Det er mulig, at proletariatet i et økonomisk tilbakestående land kommer til makten før enn i et kapitalistisk fremskredent land…

Etter vår oppfattelse vil den russiske revolusjonen skape betingelser, der makten kan gå over til proletariatets hender (og i tilfelle revolusjonen seirer den gjøre det), før den borgerlige liberalismes politikere får mulighet til fullt ut å utfolde deres statsmannsgenialitet.

Bøndenes mest elementære revolusjonære interessers skjebne … (er) knyttet til hele revolusjonens skjebne, dvs. til proletariatets skjebne. Det proletariat, som befinner seg ved makten, vil tre frem for bøndene som den klasse, som befrier dem…

Proletariatet vil tre inn i regjeringen som nasjonens revolusjonære representant, som den anerkjente folkefører i kampen mot absolutismen og livegenskapets barbari…

Det proletariske regimet må allerede i den aller første tid ta fatt på løsningen av agrarspørsmålet, der Russlands store befolkningsmassers skjebne er knyttet.”

Jeg har tillatt meg å føre dette sitat som bevis på, at teorien om Oktoberomveltningen jeg presenterte idag ikke er noen tilfeldig improvisasjon, og at den ikke ble konstruert etter eller av begivenhetenes trykk. Nei, den ble formulert som en politisk prognose lenge før Oktoberomveltningen. Dere vil sikkert være enige med meg. om, at en teori kun har verdi, dersom den kan hjelpe til å forutse utviklingens gang og å innvirke hensiktsmessig på den. Deri består nettopp generelt sagt marxismens uvurderlige betydning som et våpen til samfunnsmessig og historisk orientering. Jeg beklager, at foredragets snevre rammer ikke tillater meg å utvide det anførte sitatet betydeligere. Jeg nøyer meg derfor med et kort sammendrag av hele teksten fra 1905.

«Ifølge sin umiddelbare oppgave er den russiske revolusjonen en borgerlig revolusjon. Men det russiske borgerskapet er kontrarevolusjonært. Revolusjonens seier er derfor kun mulig som proletariatets seier. Det seierrike proletariatet kan imidlertid ikke bli stående ved programmet for et borgerlige demokrati, men gå over til programmet for sosialisme. Den russiske revolusjonen blir den første etappen i den sosialistiske verdensrevolusjonen

Dette var teorien om den permanente revolusjon oppstilt av meg i 1905 og siden utsatt for den skarpeste kritikk under navnet “trotskisme”.

Mere korrekt er dette kun en del av denne teori. Den andre, nå særlig aktuelle del lyder:

«De nåværende produktivkreftene er for lengst vokst ut over nasjonale skranker. Det sosialistiske samfunn er umulig å gjennomføre innenfor nasjonale grenser. Hvor enn betydelige en isolert arbeiderstats økonomiske suksesser er, så er programmet for “sosialisme i et land” en småborgerlig utopi. Kun en europeisk og dernest en verdensføderasjon av sosialistiske republikker kan danne den virkelige skueplassen for et harmonisk sosialistisk samfunn

I dag, etter at den er gjennomprøvd av begivenhetene, ser jeg mindre grunn enn noensinne til å frasi mig denne teorien.

Bolsjevismen

Er det etter alt det sagte, stadig verdt å tenke tilbake på den fascistiske skribenten Malaparte, som tilskriver meg en taktikk, som skal være uavhengig av strategien, og som utgjør noen oppkskrifter for oppstand, som kan anvendes på alle breddegrader og til enhver tid? Det er i det minste godt, at den ulykksalige statskuppteoretikers navn gjør det mulig uten vanskeligheter å skjelne ham fra den seierrike statskuppspraktiker: ingen risikerer således å forveksle Malaparte med Bonaparte.

Uten den bevæpnede oppstanden den 7. november 1917 så ville ikke sovjetstaten eksistert. Oppstanden selv falt imidlertid ikke ned fra himmelen. For Oktoberrevolusjonen var en rekke historiske forutsetninger nødvendige.

1. De gamle herskende klasser, adelens, monarkiets og byråkratiets forråtnelse.

2. Den politiske svakhet hos et bourgeoisi, uten røtter i folkemassene.

3. Bondespørsmålets revolusjonære karakter.

4. Den revolusjonære karakteren til de undertrykte nasjonalitetenes problem.

5. Proletariatets betydelige sosiale vekt.

Til disse organiske forutsetninger må man føye til høyst viktige konjunkturelle betingelser.

6. revolusjonen i 1905 var den store skole, eller med Lenins uttrykk, “generalprøven” for revolusjonen i 1917. Det er tilstrekkelig å si, at sovjeter som en uerstattelig organisasjonsform for den proletariske enhetsfront i revolusjonen ble dannet for første gang i 1905.

7. Den imperialistiske krig skjerpet alle motsetninger, rev de tilbakestående masser ut av immobiliteten og forberedte katastrofens storslåtte omfang.

Men alle disse betingelsene, som var fullt ut tilstrekkelige for revolusjonens utbrudd, var utilstrekkelige til å sikre proletariatets seier i revolusjonen. For denne seieren var enda en betingelse nødvendig:

8. Det bolsjevikiske parti.

Når jeg tar med denne betingelse som den siste i rekken, så er det kun fordi dette motsvarer den logiske konsekvens, og ikke fordi jeg med hensyn til betydning tildeler partiet sisteplassen.

Nei, en sådan tanke står meg fjernt. Det liberale bourgeoisi, ja, det kan gripe makten og har allerede grepet den mer enn en gang som resultat av kamper, det ikke tok del i: det besitter til dette formål også praktfullt utviklede gripeorganer. De arbeidende masser befinner sig imidlertid i en annen situasjon: man har vennet dem til å gi, og ikke til å ta. De arbeider og holder ut så lenge det går, håper, mister tålmodigheten, reiser seg, kjemper, dør, bringer de andre seieren, blir bedratt, faller i motløshet, igjen bøyer de nakken, igjen arbeider de. Dette er folkemassenes historie under alle regimer. For fast og sikkert å ta makten i hendene behøver proletariatet et parti, som langt overgår de øvrige partier med hensyn på klar tankegang og revolusjonær besluttsomhet.

Bolsjevikpartiet, som mer enn en gang og med god rett er blitt betegnet som det mest revolusjonære parti i menneskehetens historie, var en levende konsentrasjon av Russlands nyere historie, av alt det i den, som var dynamisk. Til og med fant de revolusjonære tendenser i Europas og verdens utvikling for en tid deres mest fullendte uttrykk i den russiske bolsjevismen. Lenge i forveien var tsarismens omstyrtelse blitt forutsetningen for utviklingen av økonomi og kultur. Men for løsningen til denne opgave manglede det krefter. Bourgeoisiet fryktet revolusjonen. Intelligensiaen forsøkte å bringe bondeklassen på benene. Muzjikene ute av stand til å generalisere sin egen ulykke og mål, lot muzjiken denne appellen være ubesvart. Intelligensiaen bevæpnet seg med dynamitt. En hel generasjon brant opp i denne kampen.

Den 1. mars 1887 utførte Aleksander Uljanov det siste av de store terroristiske attentatene. Attentatforsøket mot Aleksander den Tredje mislyktes. Uljanov og de øvrige deltagerne ble hengt. Forsøket på å erstatte den revolusjonære klassen med et kjemisk preparat hadde lidd skipbrudd. Selv den mest heltemodige intelligens er intet uten massene. Under det umiddelbare inntrykk av disse kjensgjerningene og de slutningene, man måtte ta av dem, vokste opp og utdannet Uljanovs yngre bror, Vladimir, senere Lenin, den største skikkelse i russisk historie seg. Allerede i sin tidlige ungdom stilte han seg på marxismens grunnlag og vendte ansiktet mot proletariatet. Uten et øyeblikk å miste landsbyen av syne, søkte han veien til bøndene gjennom arbeiderne. Idet han fra sine revolusjonære forgjengere hadde arvet besluttsomheten, oppoffringsevnen og beredskapet til å fortsette til det siste, ble Lenin i sine unge år en oppdrager for intelligensiaen og de avanserte arbeidernes nye generasjon. I streiker og gatekamper, i fengsler og i forvisning ervervet arbeiderne denne nødvendige herdningen. De hadde bruk for marxismens projektor til å lyse opp deres historiske vei i selvherskerdømmets mørke.

I 1883 oppstod i emigrasjon den første marxistiske gruppen. I 1898 ble grunnleggelsen av det Russiske sosialdemokratiske Arbeiderparti (i de tider kalte vi oss alle sosialdemokrater) i en hemmelig kongress . I 1903 oppstod splittelsen mellom bolsjeviker og mensjeviker. I 1912 ble den bolsjevikiske fraksjonen enegyldig til et selvstendig parti.

Den lærte å kjenne igjen samfunnets klassemekanikk fra kampene og de storslåtte begivenhetene gjennom 12 år (1905-1917) . Det oppdro kadrer like kapable til å ta initiativer og å underordne seg. Disiplinen i dens revolusjonære handling var baser på doktrinens enhet, på tradisjonene fra felles kamper og på tilliten til den testede ledelsen.

Slik var partiet i 1917. Mens det var foraktet av den offisielle “offentlige mening” og den intellektuelle presses papirtordnere, innrettet det seg etter massenes bevegelse. Det holdt et fast grep om virksomheter og regimenter. Bondemassene nærmet seg det stadig mer. Hvis man ved nasjon ikke regner med de privilegerte spissene, men flertallet av folket, dvs. arbeiderne og bøndene, så ble bolsjevismen i løpet av 1917 til et virkelig nasjonalt russisk parti.

I september 1917 ga Lenin, som var tvunget til å holde seg skjult, signalet: “Krisen er moden, tidspunktet for oppstanden er rykket nærmere.” Han hadde rett. De herskende klasser var kommet til en blindvei i deres møte med problemene rundt krigen, jordfordelingen og den nasjonale befrielsen. Bourgeoisiet tapte enegyldig hodet. De demokratiske partier, mensjevikene og de sosialrevolusjonære, forspilte sin siste rest av massenes tillit da de ga støtte til den imperialistiske krigen, ved sin kraftløse kompromisspolitikk og innrømmelsene til de borgerlige og feudale eiendomsbesittere. Den oppvåknende hæren ville ikke lenger kjempe for de fremmedes imperialistiske mål uten å ta hensyn til demokratiske råd, røkte bøndene godseierne ut av sine eiendommer. De undertrykte nasjonalitetene i rikets periferi reiste sig mod byråkratiet i Petrograd. I de viktigste arbeider- og soldatrådene dominerte bolsjevikene. Arbeiderne og soldatene krevde handling. Byllen var blitt moden. Den trengte et stikk med en skalpell.

Det var bare under disse sosiale og politiske betingelsene at oppstanden var mulig. Og således ble den også uunngåelig. Men med en oppstand skal man ikke spøke. Den kirurg, som ikke er påpasselig med skalpellen. Oppstanden er en kunst. Den har sine lover og regler.

Partiet gjennomførte Oktoberoppstanden med kald beregning og flammende besluttsomhet. Takket være dette, seiret den nesten uten ofre. Gjennom de seierrike sovjetene stilte bolsjevikene seg i spissen for landet, som omfatter en sjettedel av jordens overflate.

Det må antas, at flertallet av mine tilhørere her i dag slettes ikke beskjeftiget seg med politikk i 1917. Desto bedre. Den unge generasjonen står utvilsomt overfor mange interessante ting, om enn ikke alltid lette. Men de i denne sal, som representerer den eldre generasjonen, husker sikkert ganske godt, hvordan bolsjevikenes makterobring ble motatt; som et kuriosum, som en misforståelse, som en skandale, hyppigst som et mareritt, som måtte forsvinne med den første morgenstrålen. Bolsjevikene ville holde stand i 24 timer, en uke, en måned, et år. Man måtte hele tiden utsette tidsfristene… De herskende i hele verden rustet seg mot den første arbeiderstaten: opprustningen til borgerkrigen, intervensjon på intervensjon. Blokade. Således gikk år etter år. Historien har imidlertid måttet notere 15 år med sovjetmaktens eksistens.

Kan oktober forsvares?

Ja, noen motstandere vil si: Oktobereventyret har vist seg langt mer stabilt, enn hva mange av oss hadde trodd. Kanskje det ikke bare var et “eventyr”. Ikke desto mindre bevarer dette spørsmål sin styrke: hva er oppnådd gjennom denne høye innsats? Er kanskje de strålende oppgavene blitt virkeliggjort, de som ble proklamert av bolsjevikene forut for omveltningen? Før vi svarer den formodede motstander, vil vi bemerke, at spørsmålet i seg selv ikke er nytt. Tvertimot har det fulgt Oktoberrevolusjonen i hælene helt fra dens fødsel.

Den franske journalisten Claude Anet, som oppholdt seg i Petrograd under revolusjonen, skrev allerede den 27. oktober 1917:

“Maximalistene (således kalte franskmennene bolsjevikene i de dager) har tatt makten, og den store dag er kommet. Endelig, sier jeg meg selv, skal jeg se virkeliggjørelsen av det sosialistiske paradis, som man i så mange år har lovet oss… Et beundringsverdig eventyr: En privilegert stilling:”

Og så videre, og så videre. Hvilket oppriktig hat ligger bak disse ironiske hilsenene: Allerede dagen etter inntakelsen av Vinterpalasset ilte den reaksjonære journalisten seg avsted for å bestille adgangsbilletten til paradis. Femten år er svundet hen siden omveltningen. Med desto større mangel på seremoni blottlegger motstanderne deres skadefryd over, at sovjetlandet også i dag fortsatt ligner ganske lite et rike med alminnelig velstand. Hvorfor revolusjonen og hvorfor alle ofrene?

Ærede tilhørere! – Jeg tillater meg å tro, at sovjetregimets motsetninger, vanskeligheter, feil og nød ikke er meg mindre bekjent enn noen annen. Jeg personlig har aldri lagt skjul på dem, hverken i tale eller i skrift. Jeg mente og mener, at den revolusjonære politikk til forskjell fra den konservative ikke kan bygges på maskering. “Å nevne tingene ved rette navn” må være arbeiderstatens største prinsipp.

Både i kritikken og i den skapende aktivitet er perspektivet nødvendig. Subjektivismen er en dårlig rådgiver, især i store spørsmål. Tidsfristene må være tilpasset oppgavene og ikke individuell lune. Femten år, hvor mye er ikke det i at enkelt liv! Innenfor dette tidsrommet har ikke så få av vår generasjon blitt lagt i graven. På de som har blitt igjen har grå hår formert seg tallrikt. Men de samme femten årene: er ubetydelige i et helt folks liv! Kun et minutt på historiens ur.

Kapitalismen trengte århundrer for å hevde seg i kampen mot middelalderen, å øke vitenskap og teknologi, bygge jernbaner og utspenne elektriske kabler. Og så? Så ble menneskeheten styrt av kapitalismen ut i krigenes og krisenes helvete. Men sosialismen får bare et halvannet tiår på å skape paradis på jord av kapitalismens tilhengere. Nei, sådanne forpliktelser har vi ikke påtatt oss. Sådanne tidsfrister har vi ikke oppstilt. Store forvandlingsprosesser må man måle med målestokk som passer dem. Jeg vet ikke, om det sosialistiske samfunnet vil ligne det bibelske paradis. Jeg tviler meget på det. Men i Sovjetunionen finnes det enda ingen sosialisme. Der hersker det en overgangstilstand full av motsigelser, belastet med fortidens tunge arv og til og med utsatt for kapitalistiske staters fiendtlige trykk. Oktoberrevolusjonen har proklamert det nye samfunns prinsipp. Sovjetregjeringen har kun vist det første stadium av dets virkeliggjørelse. Den første Edison-lampen var ganske dårlig. Vi må lære hvordan man kan å skimte fremtiden.

Men hva med den overlast, som rammer levende mennesker? Rettferdiggjør kanskje revolusjonens resultater de ofre den har forårsaket? Et fruktesløst og helt igjennom retorisk spørsmål: som om de historiske prosesser tillater bokholderi! Med den samme rett kunne man overfor den menneskelige tilværelses vanskeligheter og spørre: Kan det overhodet lønne seg å komme til verden? Til det skrev Heine: “og en når venter på svar…” Disse melankolske grubleriene har ikke hindret mennesket i å føde og å bli født. Selvmordene utgjør heldigvis selv i disse dager med en eksempelløs verdenskrise en ubetydelig prosentdel. Befolkninger pleier imidlertid ikke å ty til selvmord. Når byrden er uutholdelig søker de en utvei gjennom revolusjon.

Hvem er det for øvrig, som forarges over ofrene for den sosialistiske omveltningen? Som oftest de, som har forberedt og forherliget ofrene for den imperialistiske krigen eller i hvert fall som ganske lett har avfunnet seg med dem. Nå er det vår tur til å spørre: Har krigen rettferdiggjort seg selv? Hva har den gitt? Hva har den lært?

Den reaksjonære historikeren Hippolyte Taine skildrer i sin elleve-binds pamflett mot den store franske revolusjonen ikke uten skadefryd det franske folks kvaler i årene under og etter Jakobinerdiktaturet. Værst gikk det utover byenes nederste lag, plebeiene, sansculottene [5] som hadde gitt sitt beste for revolusjonen. De eller deres koner stod nå i lange kalde netter i kø for tidlig om morgenen å vende tilbake til familiens utslukte arnested med tomme hender. I revolusjonens tiende år var Paris fattigere enn før dens utbrudd.

Omhyggelig utvalgte, kunstig sammenplukkede kjensgjerninger bruker Taine som begrunnelse for sin tilintetgjørende dom over revolusjonen. Se, plebeiene ville være diktatorer og har styrt seg selv til elendighet. Det er vanskelig å forestille seg en mer platt moralisering! For det første: hvis revolusjonen hadde styrt landet ut i elendighet, lå skylden fremfor alt tilbake på de herskende klasser, som hadde presset folket til revolusjon. For det andre: den store franske revolusjonen uttømte ikke seg selv i hungerkøer foran bakerbutikkene. Hele det moderne Frankrike, i mange henseender hele den moderne sivilisasjon er utgått av den franske revolusjonens bad.

Under borgerkrigen i de Forente Stater i 1860årene falt 50.000 menn. Kan disse ofrene rettferdiggjøres?

Ut fra den amerikanske slaveeiers standpunkt og ut fra Storbritannias herskende klasser, som marsjerte med ham – nei! ut fra de svarte eller den britiske arbeiders standpunkt – fullstendig! Og ut fra menneskehetens utviklings standpunkt som helhet – herske det heller ingen tvil. Ut av borgerkrigen på 60-tallet oppstod våre dagers USA med deres ubundede praktiske initiativer, dens rasjonaliserende teknikk og dens økonomiske skaperkraft. På disse resultater oppnådd av amerikanismen vil menneskeheten bygge det nye samfunn.

Oktoberrevolusjonen gikk dypere inn i samfunnets aller helligste – i eiendomsforholdene, enn alle de forutgående. Desto større tidsfrister er nødvendige for å åpenbare alle de skapende følgene av revolusjonen, på alle livets områder. Men omveltningens generelle retning er allerede nå klar: overfor sine kapitalistiske anklagere har sovjetrepublikken under ingen omstendigheter grunn til å henge med hodet og tale et unnskyldende språk.

For å vurdere det nye regimet ut fra den menneskelige utviklings standpunkt, må man først besvare spørsmålet: Hvordan viser det sosiale fremskritt seg, og hvordan kan det måles?

Oktobers vektstang

Det mest objektive, mest grunnleggende og mest indiskutable kriterium for fremskrittet er veksten i samfunnets arbeidsproduktivitet. Verdien av Oktoberrevolusjonen er ut fra denne synsvinkel allerede gitt av erfaring. Det sosialistiske organisasjonsprinsippet har for første gang i historien vist sine evner ved på kort tid å oppvise aldri før sette produksjonsresultater. Russlands industrielle utviklingskurve uttrykt i grove indekstall er følgende. La oss sette indeksen til 1913, det siste førkrigsåret til 100. Året 1920, borgerkrigens høydepunkt, er samtidig industriens lavpunkt: kun 25, dvs. en fjerdedel av førkrigsproduksjonen; 1925 en stigning til 75, dvs. tre fjerdedele av førkrigsproduksjonen; 1929 ca. 200; 1932 – 300, dvs. tre ganger så mye som ved krigsutbruddet.

Bildet blir enda tydeligere i lyset av internasjonale indekstall. Fra 1925 til 1932 er Tysklands industrielle produksjon falt med nesten 1.5, i Amerika med nesten 2; i Sovjetunionen er den steget til mer enn det firedobbelte. Disse tallene taler for seg selv.

Jeg har ikke til hensikt å benekte eller hemmeligholde skyggesidene ved sovjetøkonomien. Industriindeksens resultater rammes ekstraordinært av landbrukets ugunstige utvikling, dvs. det område, som i sitt vesen enda ikke er løftet opp til sosialistiske metoder, men som samtidig er ført inn på kollektiviseringens vei uten tilstrekkelig forberedelse, snarere byråkratisk enn teknisk og økonomisk. Dette er et omfattende spørsmål som dog går ut over rammene for mitt foredrag.

De siterte indekstall krever enda et vesentlig forbehold. Sovjetindustrialiseringens ubestridelige og på sine vis strålende suksesser krever en ytterligere økonomisk etterprøvning ut fra de gjensidige tilpasningene til de forskjellige elementene i økonomien, deres dynamiske likevekt og følgelig deres ytelsesevne. Her er enda store vanskeligheter og endog tilbakeslag uunngåelige. Sosialismen vokser ikke i fullendt skikkelse ut av femårsplanen, som Minerva steg ut av Jupiters hode eller Venus opp av havets skum. Det står enda årtier med hardt arbeide, med feil, forbedringer og ombygning foran oss. La oss dessuten ikke glemme, at den sosialistiske oppbygning ifølge sitt vesen kun kan fullendes på den internasjonale arena.

Men selv den mest ugunstige økonomiske status over de hittil oppnådde resultater avdekker bare uriktige beregninger, dårlige planer og ledelsens misgrep, men motbeviser ikke den empirisk konstaterbare kjensgjerningen: muligheten, ved hjelp av sosialistiske metoder, å heve produktiviteten til det kollektive arbeide til et aldri før sett nivå. Denne erobringen, som er av verdenshistorisk betydning, vil ingen og intet kunne berøve oss.

Etter hva som er sagt, er det knapt verdt å bruke tid på klagene over, at Oktoberrevolusjonen har ført Russland inn i en kulturell tilbakegang. Det er stemmen fra de forurolige herskapshus og salonger. Det føydale borgerskapets sivilisasjon, styrtet av den proletariske omveltningen var bare et sminket barbari. Mens den forble utilgjengelig for det russiske folk, bragte den lite nytt til menneskehetens skattkammer.

Men også med hensyn til denne kulturen, som de hvite emigrantene sørger over, må man presisere spørsmålet: I hvilken forstand er den ødelagt? I den ene at et lite mindretalls monopol på kulturgodene er tilintetgjort. Men alt hva virkelig var kulturelt i den gamle russiske kultur er forblitt urørt. Bolsjevikenes hunnere [6]har hverken ødelagt tenkningens erobringer eller kunstens kreasjoner. Tvertimot har de omhyggelig samlet minnesmerkene til den menneskelige kreativitet og bragt dem i en forbilledlig orden. Monarkiets, adelens og bourgeoisiets kultur er nå blitt de historiske museers kultur.

Folket besøker ivrig disse museene. Men det lever ikke i dem. Det lærer. Det bygger. Bare det at Oktoberrevolusjonen har lært det russiske folk og dusinvis av det tsaristiske Russlands folk å lese og skrive, gjør at den står umåtelig høyere enn hele den tidligere hote russiske kultur.

Oktoberrevolusjonen har beredt grunnen for en ny kultur, som ikke er bare for utvalgte, men for alle. Det føler massene i hele verden. Derav kommer deres sympati for Sovjetunionen, som er like glødende som deres tidligere hat mot det tsaristiske Russland.

Ærede tilhørere, – Dere vet, at det menneskelige språk utgjør et uerstattelig verktøy ikke kun til nedskrivning av hendelser, men også til vurderingen av dem. Idet det utskiller det tilfeldige, episodiske og kunstige, suger det det vesentlige, karakteristiske av full vekt til seg. Bemerk, med hvilken finfølelse de siviliserte nasjoners språk har adskilt to epoker i Russlands utvikling. Den adelige kultur satte sådanne barbarismer i verden som tsar, kosak, pogrom, nagajka [7]. Dere kjenner disse ordene og vet, hva de betyr. Oktober innførte i verdensspråket sådanne ord som bolsjevik, sovjet, kolkhos, Gosplan og pjatiletka [8]. Her nedsetter den praktiske lingvistikker sin historiske høyesterett.

Enhver stor revolusjons dypeste, men umiddelbart vanskeligst målelige betydning består i, at den former og herder folkekarakteren. Forestillingen om det russiske folk som langsomt, passivt, tungsindig-mystisk er vidt utbredt og ikke tilfeldig. Den har sine røtter i fortiden. Men i vesten er de dyptgående endringer, som revolusjonen har innført i folkekarakteren, enda ikke blitt tatt tilstrekkelig i betraktning. Kunne det også være anderledes?

Ethvert menneske med livserfaring kan i sin erindring fremkalle bildet av en eller annen som er ham bekjent – mottakelig, lyrisk, meget følsom – som senere en gang under innvirkning av et kraftig moralsk sjokk blitt sterkere, mer herdet og ikke til å gjenkjenne. I utviklingen av et land, så oppstår slike moralske forvandlinger fra revolusjon.

Februaroppstanden mot autokratiet, kampen mod adelen, mot den imperialistiske krigen, for fred, for jordfordeling, for nasjonal likeberettigelse, Oktoberoppstanden, kullkastingen av bourgeoisiet og de partier, som hadde strebet etter kompromisser med bourgeoisiet, tre års borgerkrig over en front på 8000 kilometer, årene med blokade, elendighet, sult og epidemier, årene med anspent økonomisk oppbygning, med nye vanskeligheter og avsavn, – det er en streng men god skole. En svær hammer knuser glass, men former stålet. Revolusjonens hammer former stålet i folkekarakteren.

“Hvem vil tro det,” skrev kort tid etter omveltningen en av tsarens generaler, Zalesskij harmfullt, “at en portner eller dørvakt med et blir rettsformann, en sykepasser – sykehusdirektør, en barberer – dignitar, en fenrik – øverstkommanderende, en dagarbeider – bykommisær, en låsesmed – fabrikkdirektør.”

“Hvem vil tro det?” Man måtte nå engang tro det. Man kunne ikke komme utenom å tro det, da fenrikkene slo generalene, da bykommisæren – tidligere dagarbeider knuste det gamle byråkratis motstand, vognsmøreren bragte transporten i orden og låsesmeden som direktør satte industrien i stand. “Hvem vil tro det?” Man kan bare prøve på ikke å tro det.

Som forklaring på den usedvanlige utholdenheten, folkemassene i Sovjetunionen oppviser i revolusjonsårene, påberoper mange utenlandske iakttagere seg etter gammel vane passiviteten i den russiske karakter. En grov anakronisme! De revolusjonære masser utholder tålmodig avsavnene, men ikke passivt. De skaper med egne hender en bedre fremtid, og de vil skape den for enhver pris. Klassefienden skulle bare prøve å påtvinge disse tålmodige massene sin vilje utenfra: Nei, han skulle heller latt være å prøve.

En økonomi underordnet fornuften

La oss til slutt forsøke å fastslå Oktoberrevolusjonens plass, ikke kun i Russlands historie, men i verdenshistorien.

I løpet av 1917 møtes, innenfor et tidsrom på 8 måneder, to historiske kurver. Februaromveltningen – dette forsinkede ekko av de store kampene, som i de forutgående århundrer utspilte seg på Hollands, Englands, Frankrikes territorier, nesten hele det kontinentale Europa – slutter seg til serien av borgerlige revolusjoner. Oktoberomveltningen proklamerte og innledet proletariatets herredømme. Det var verdenskapitalismen, som led sitt første store nederlag på Russlands territorium. Kjedet røk i sitt svakeste ledd. Men det var kjedet og ikke kun leddet, som røk.

Kapitalismen har som verdenssystem overlevd seg selv. Den har opphørt med å oppfylle sin vesentligste misjon: økningen av menneskelig makt og menneskelig rikdom. Menneskeheten kan ikke bli stående på det én gang nådde nivå. Kun en maktfull forøkelse av produktivkreftene og en riktig, planmessig, dvs. sosialistisk organisering av produksjon og fordeling kan sikre menneskene – alle mennesker – et verdig levestand og samtidig gi dem den dyrebare følelsen av frihet overfor egen økonomi. Av frihet i dobbelt betydning: for det første blir mennesket ikke lengre tvunget til å vie hovedparten av sitt liv til fysisk arbeid. For det andre blir det ikke lengre avhengig av markedslovene, dvs. av de blinde og mørke kreftene, som utfolder seg bak dets rygg. Det vil kunne bygge sin økonomi fritt, dvs. etter en plan, med passer i hånd. Det dreier seg her om å røntgenundersøke samfunnets anatomi på kryss og tvers, å avdekke alle dets hemmeligheter og å underkaste alle dets funksjoner det kollektive menneskets fornuft og vilje.

På denne måten vil sosialismen bli et nytt stadie i menneskehetens historiske avansement. For våre stamfedre, som bevæpnet seg med stenøks, fremsto hele naturen seg som en sammensvergelse av hemmelighetsfulle og fiendtlige makter… Naturvitenskapene har siden da hånd i hånd med den praktiske teknologi gjennomlyst naturen inn til dens hemmeligste kroker. Ved hjelp av elektrisk energi gjør fysikeren seg nå til dommer over atomkjernen. Den tid er ikke lengre fjern, da vitenskapen lett vil løse alkymiens gåte, å forvandle gjødsel til gull og gull til gjødsel. Der, hvor naturens demoner og raseri raste, hersker nå stadig dristigere menneskets industrielle vilje.

Mens det seierrikt sloss mot naturen, bygget mennesket blindt opp forholdene sine til andre mennesker, nesten som bien eller mauren. Med forsinkelse og største ubesluttsomhet nærmet det seg det menneskelige samfunns problemer. Det begynte med religion for så å gå over til politikken. Reformasjonen var den kritiske fornufts første suksess på et område, hvor død og tradisjon hadde hersket. Fra kirken grep den kritiske tenkning over til staten. Født i kampen mod absolutismen og middelalderens stender, vokste teorien om folkesuverenitet og menneske- og borgerrettigheter seg sterk. Således kom det parlamentariske system i stand. Den kritiske tenkning trengte inn på den statlige forvaltningens område. Demokratiets politiske rasjonalisme betegnet det revolusjonære bourgeoisis’ største erobring.

Men mellom natur og stat står økonomien. Teknologien befridde mennesket fra de gamle elementenes, jord, vann, ild og luftas tyranni, for deretter å underkaste det sitt eget tyranni. Mennesket opphørte å være naturens slave for å bli maskinenes slave, og hva verre er: slave av tilbud og etterspørsel. Den nåværende verdenskrise bevitner på særlig tragisk vis, i hvor stor grad mennesket, som dykker ned på havets bunn, stiger opp i stratosfæren og med usynlige bølger snakker med mennesker på den andre siden av jorden, i hvor stor grad denne stolte og modige naturhersker forblir slave av sin egen økonomi. Vår epokes historiske oppgave består i å erstatte markedets løsslupne spill med en fornuftig plan, å disiplinere produktivkreftene, å tvinge dem til å samarbeide i harmoni og å lydig tjene menneskenes behov. Kun på dette nye sosiale grunnlag vil mennesket kunne rette sin slitne rygg og– hver enkelt, ikke kun noen få utvalgte, og kunne bli en fullt ut berettiget borger i tankens rike.

Menneskets fremtid

Dette er dog ikke enden på veien. Nei, det er kun begynnelsen. Mennesket betegner seg som kronen på skaperverket. Det har den en viss adkomst til. Men hvem har sagt, at det nåværende menneske er den siste og den høyeste representant for arten homo sapiens? Nei, fysisk såvel som åndelig er det meget fjernt fra fullkomment, denne biologiske prematurt fødte, hvis tenkning er sykelig og som ikke har skapt seg noen ny organisk likevekt.

Ganske visst har menneskeheten mere enn en gang frembrakt giganter i tenkning og i gjerning, som rager høyere enn deres samtidige, som topper i en fjellkjede. Menneskeheten har rett til å være stolt over Aristoteles, Shakespeare, Darwin, Beethoven, Marx, Edison, Lenin. Men hvorfor er disse så sjeldne? Fremfor alt fordi de nesten uten unntakelse er utgått av de høyere og mellomste klasser. Bortsett fra sjeldne unntakelser er genialitetens gnister blitt kvalt i folkets undertrykte dybder, innen de kunne blusse opp. Men også fordi prosessen med fødsel, utvikling og oppdragelse av mennesket i alt vesentlig var og er et spørsmål om tilfeldighet: ikke opplyst av teori og praksis, ikke underordnet bevissthet og vilje.

Antropologien, biologien, fysiologien og psykologien har samlet fjell av materialer som i fullt omfang kan gi mennesket i oppgave å perfeksjonere og utvikle det legemlige og åndelige. Psykoanalysen løftet ved Sigmund Freuds geniale hånd lokket fra brønnen som poetisk kalles menneskets “sjel”. Og hva er så kommet frem? Vår bevisste tenkning utgjør kun en liten del av de mørke psykiske krefters arbeider. Lærde dykkere går ned på havets bunn og fotograferer hemmelighetsfulle fisker. Når den menneskelige tenkning stiger ned på bunden av sin egen sjelelige brønn, må den belyse psykens mest hemmelighetsfulle drivkrefter og underkaste dem fornuften og viljen.

Har det først fått bukt med sitt eget samfunns anarkistiske krefter, vil mennesket kunne ta seg selv under behandling, i kjemikerens morter og retorter. Mennesket vil for første gang kunne betrakte seg selv som råmateriale, i beste fall som et fysisk og psykisk halvfabrikat. Sosialismen innebærer et sprang fra nødvendighetens rike inn i frihetens rike, også i den forstand, at det nåværende motsetningsfylte og uharmoniske menneske vil bane veien for en ny og lykkeligere rase.

Noter

1. Den sosialdemokratiske Internasjonales 8. kongress, som ble avholdt i København i august 1910. (Red.)

2. Hovedfigur i Henrik Ibsens skuespill “En folkefiende”. (Red.)

3. 1 desjatin = 1,1 hektar. (Red.)

4. Resultater og perspektiver. revolusjonens drivkrefter. Petersborg 1906. Svensk utgave: Resultat och framtidsutsikter, Partisanfórlaget, Göteborg 1972. (Red.)

5. Egentlig: “uten knebukser”, dvs. de der bar lange bukser. Betegnelse for en revolusjonær bevegelse under den franske revolusjon. (Red.)

6. Hunnerne var et asiatisk folkeslag, hvis angrep på det romerske keiserrike var medvirkende til dets sammenbrudd i det 5. århundre. (Red.)

7. Kosakridepisk. (Red.)

8. Femårsplan. (Red.)

Bonaparte, Napoelon I (1769-1821): Tok makten i et statskupp i 1804, og proklamerte det franske imperiet og seg selv som hersker.

Clausewitz, Karl Von (1780-1831): Preusssisk offiser og militærteoretiker.

Duma: Russisk parlament før 1917.

Jacobinere: Navnet på medlemmene av Grunnlovens venner, en radikal fløy i den franske revolusjonen.

Kerensky, Alexander(1882-1970): Reformist statsminister i Russland i 1917, styrtet av oktoberrevolusjonen.

Liebknecht, Wilhelm (1826-1900): Sammen med Bebel grunnla han det tyske sosialdemokratiet.

Liebknecht, Karl (1871-1919): Leder av venstrefløyen leder i det tyske sosialdemokratiet, gikk imot første verdenskrig. Grunnla Spartakus forbundet med Rosa Luxembourg. Drept av reaksjoneære tropper i januar 1919.

Mensjeviker: Reformistisk fløy i det russiske russiske sosialdemokratiske partiet, inntil 1912 da de og bolsjevikpartiet splittet til to partier. Mensjevikene gikk imot oktoberrevolusjonen i 1917.

Miliukov, Paul (1859-1943): Leder av det kapitalistiske Kadett Partiet i Russland. Utenriksminister til 1917.

Poincaré, Raymond (1860-1934): Fransk president, 1913-20, statsminister 1912, 1922-24, 1926-29.

Den Sosialdemokratiske Internasjonale: Historisk så var Sosialdemokratisk som navn brukt av mange arbeiderpartier. Internasjonalen kollapset i 1914 da majoriteten av partiene støttet krigen i 1914..

Sosialrevolutionære (SR): Et sosialistisk bondeparti. Delte seg i 1917, venstresiden var i en periode en del av sovjetregjeringen, høyresiden i SR gikk imot revolusjonen.

[Oversatt fra engelsk og hentet fra Marxist Internet Archive]