”Hvorfor IMT?” – Et spørsmål om revolusjonær taktikk

IMT,  ”International Marxist Tendency”, sprang ut av Militant-bevegelsen etter en splittelse i 1991. Militant-bevegelsen hadde siden opprettelsen vært en del av “Labour” i Storbritannia. En utløsende årsak til splittelsen, var at ledelsen hadde fått en for stor tro på Militants størrelse og oppslutning. Ledelsens flertall trodde de kunne erstatte det  britiske “Labour”,  og lanserte til slutt et eget parti med navnet “Socialist Party”. Ethvert argument mot dette ble ansett som forræderi. Blant andre ble både Ted Grant og Alan Woods ekskludert, som like etter dannet forløperen til IMT.

Ted Grant (en av Militants grunnleggere og viktigste teoretikere ) og Alan Woods mente at en uavhengig Militant ville gjøre dem betydelig isolert fra arbeiderklassen. Grant og Woods var bevisste på at Militant ikke var store nok til å spille en ledende rolle for arbeiderbevegelsen, og at dette ville føre bevegelsen fra å være en del av arbeiderbevegelsen til å befinne seg på sidelinjen. Med andre ord;  motsatt av hva som hittil hadde vært tilfelle under perioden i Labour.

Selv om IMT arbeider innenfor massepartier- og organisasjoner, tilsier ikke dette at IMT har henfalt til sosialdemokratiets reformisme. IMT opprettholder en selvstendig organisering bestående av revolusjonære kadre. Vi har ingen illusjon om at de partier eller organisasjoner det arbeides innenfor vil fullbyrde en revolusjon, men snarere at i tider med tilspisset klassekamp er det til arbeiderklassens tradisjonelle organisasjoner arbeiderklassen først henvender seg. Derfor jobber vi i IMT innenfor arbeiderbevegelsen, der vi deltar i diskusjoner, gir råd og utdanner arbeiderklassen slik at klassebevisstheten øker. Vi deltar i kampene samtidig som vi kommer med konstruktiv kritikk og gjør rede for reformismens utilstrekkelighet.

Målet vårt er ikke å vinne parlamentarisk makt. Parlamentarisk innflytelse vil kunne bidra til å aktivisere massene, men all tidligere erfaring har vist at parlamentarisk makt i seg selv ikke er nok, fra Allende i Chile til den Bolivarianske revolusjonen i Venezuela. En revolusjon må være arbeiderklassens eget verk, og kan derfor ikke utføres av at nye politikere tar plassen til tidligere politikere, statsapparatet må knuses og erstattes av demokratiske arbeiderråd. Reformisme fører bare til et opprørskt marked (som i Venezuela) og til slutt en seirende kontrarevolusjon. Kapitalismen må eksproprieres og produksjonen planlegges.

Det er nettopp i dette henseende IMT ser seg selv som et nyttig redskap i arbeiderklassens hender – å kunne bidra med å organisere massene for å nå revolusjonære mål, fremfor kun reformistiske. Samtidig må revolusjonære kadre som tar arbeiderklassens daglige kamp på alvor, delta aktivt i arbeiderklassens daglige kamper, som ofte stort sett består av reformistiske krav. Intensjonen må alltid være å øke klassebevisstheten samtidig som vi kobler reformistiske krav opp mot behovet for en sosialistisk revolusjon. Ettersom klassebevisstheten øker, vil arbeiderklassen erfare at den eneste måten å sikre opparbeidede rettigheter på er ved at kapitalismen avskaffes og at arbeiderklassen selv tar kontroll over produksjonen.

Ved det taktiske skiftet fra entreisme, mente Grant og Woods at Militant svingte til feil retning – at den risikerte å isoleres, og på den måten bli blant en av mange sekteriske sosialistiske organisasjoner verden over. Grant og Woods mente at entreismen kunne være et nyttig verktøy i de revolusjonære kadrenes hender for å bevisstgjøre arbeiderklassen, men ga heller ingen garantier for at dette var en selvfølge. Allikevel kan det vises til at i perioden da Militant fulgte denne linjen nådde den en høyde på 8000 medlemmer, den hadde tre parlamentsmedlemmer, det kontrollerte Labours partilag i Liverpool. Den ledet an i anti-koppskatt bevegelsen (en skatt basert på antall mennesker i husholdningen, innført av Thatcher)  i 80-årene, som kulminerte med demonstrasjoner på 250 000 mennesker i London, 50 000 i Glasgow, koppskattens endelikt og Thatchers avgang. Da Militant gikk ut av Labour og skiftet navn til CWI, gikk de raskt ned til noen få hundre medlemmer og så seg nødt til å selge hovedkvarteret.

Entreisme er ikke en taktikk Ted Grant eller Alan Woods har funnet på, dette er en tradisjon fra Marx’ dager. I 1848 oppløste det tyske kommunistpartiet seg og gikk inn i det Demokratiske partiet, ettersom de mest klassebevisste arbeiderne befant seg der. Den Tredje Internasjonale utviklet seg fra venstresiden i den andre Sosialistiske Internasjonalen. Bolsjevikene var i mange år en fraksjon av samme parti som Mensjevikene, før de skilte lag. NKP utviklet seg innenfor og sprang ut av Det Norske Arbeiderparti.

Dilemmaet idag er at ledelsen i arbeiderbevegelsen ikke bare består av reformister, men i stor grad også av kapitalistiske forkjempere som Jonas Gahr Støre. Det er typisk for rolige perioder, da massene ikke er aktivt involvert i politikken. Men med den økonomiske krisen som bakteppe vil massene igjen aktiviseres, og de vil igjen henvende seg til sine tradisjonelle organisasjoner, og vi må være forberedt til å intervenere under denne prosessen.

Betingelsene for en rask dannelse av et marxistisk masseparti i Norge, er ikke til stede idag. Massene har fortsatt en stor tiltro til reformismen. Denne illusjonen vil raskt rives ned av hendelser. Akkurat som i Hellas vil arbeiderklassen sette sine tradisjonelle partier på prøve og komme til eksakt samme konklusjon, at de reformistiske organisasjonene (gjelder både PASOK og Syriza) ikke tilbyr et reelt alternativ. Arbeiderorganisasjonene, her i Norge,  vil igjen utsettes for et enormt press, akkurat som i 1918, da det reformistiske lederskapet i Arbeiderpartiet ble byttet ut med den mer radikale Martin Tranmæl og fagopposisjonen.

Derfor må seriøse marxister til enhver tid være der massene befinner seg, især den mer radikale delen av befolkningen – den som tror på et bedre samfunnssystem. Vi kan ikke forvente at massene vil finne oss, eller å kun treffe dem på vår egen plattform. Det er en sekterisk holdning og er det én ting vi vet om massene er det nettopp at de ikke er sekteriske. Sekterisme er en oppskrift på isolasjon. Det er ei fortapende linje. Det er vår oppgave å ta dette ansvaret på alvor, og  på denne linjen kan en liten marxistisk gruppering vokse hurtig. Men for at det kan skje, må vi starte å bygge nå.

Er du nysgjerrig på IMT? Har du noen spørsmål du ønsker å få besvart? Du er velkommen til å kontakte oss på vår mailadresse revolusjon.imt@gmail.com