Honduras: Det er bare massene som kan styrte diktaturet

Ricardo Ayala 5. desember 2017
Honduras/Bilde: Flickr Yamil Gonzales

Den 26. november ble det avholdt presidentvalg i Honduras. Valget dreide rundt to hovedfløyer , den som støttet president Juan Orlando Hernández (JOH) som stod til gjenvalg, og den som støttet Salvador Nasralla, Alliansen mot kuppets kandidat. Den første blokken, Nasjonalpartiet, består av landets mest reaksjonære krefter som søker å beholde privilegiene, oligarkiets parti. Den andre utgjøres av arbeidere, bønder, arbeidsløse, studenter og husmødre som ønsker en dyptgående forandring i samfunnet. De holder ikke lenger ut utbyttingen, fattigdommen, volden og mangel på demokrati.

Denne søndagen, 3. desember 2017 ble en av de største demonstrasjonene i Honduras historie holdt, sammenliknbart med demonstrasjonen 5. juli 2009, da den avsatte presidenten Manuel Zelaya prøvde å komme tilbake etter statskuppet, som hadde ført Micheletti til toppen.

Valget var gjennomsyret av uregelmessigheter og var fullstendig rigget for å sikre Nasjonalpartiets triumf. Stemmer ble kjøpt opp, samt var det herskende partiet sikker på at abstensjonen holdt seg på samme nivå. Denne gangen møtte folket massivt ut og beseiret dem. Allikevel bare timer etter at valglokalene stengte erklærte Juan Orlando Hernández seg som vinneren.

Hele statsapparatet er i oligarikets service, men massenes svar har ført til at oligariket enda ikke har klart få satt inn sin kandidaten sin. Til syvende og sist vil valget bli avgjort av gatekamper.

Juan Orlando Hernandez left and Enrique Peña Image Presidencia de la República

Juan Orlando Hernandez (venstre) og Enrique Peña / Image: Presidencia de la República

I starten kunngjorde valgkommisjonen at Salvador Nasralla ledet med rundt 5% av stemmene. På onsdag 29. november, gikk datasystemet som kontrollerte tellingen ned, med unnskyldningen om at harddisken var full. Fullstendig latterlig for et valg som kostet flere millioner lempira. Da systemet kom opp igjen var plutselig JOH ledelsen.

Folket forstod lureriet og svarte med en stor folkereising organisert av lokale grupper og indignerte arbeidere. Statens svar bestod av undertrykking. Det er en fornærmelse at de nå legger skylden på opposisjonen for «vold og splittelse». Staten har tatt i bruk tåregass, og i bydeler dominert av arbeiderklassen har folk blitt skutt mot og flere drept. Dette har ikke stanset protestene, som har spredt seg til hvert eneste hjørne av dette Mellom Amerikanske landet.

Som svar til denne revolusjonære bevegelsen erklærte Juan Orlando Hernández portforbud onsdag natt (29. november), et portforbud der folk ikke kunne møtes, demonstrere eller gå ut av huset mellom seks om kvelden og seks om morgenen neste dag. I et forsøk på å intimidere gikk de væpnede styrker frem med en partikulær brutalitet denne natten. Omtrent 100 mennesker ble arresterte, sosiale nettverk viste bilder av væpnede styrker som sadistisk slo folk på gatene. En 19 år gammel kvinne, Kimberly Fonseca ble drept etter at militæret skjøt mot gruppen hun var sammen med. Det dramatiske bildet av kroppen hennes som faller ned på gata med blodet rennende ut av hodet er en scene, som i seg selv, viser det sanne ansiktet til det såkalte honduranske demokratiet.

Opposisjonskandidaten Salvador Nasralla appellerer til OAS, EU og USA om hjelp til å korrigere valgets uregelmessigheter. Opposisjonskandidaten kan ikke sies å komme fra et venstreparti, men han er blitt tvunget til å adressere sult problematikken, og har lovet å løse det. Sådan har Nasralla blitt en kanal der folkets misnøye har fått et uttrykk. Valget er ikke vunnet på grunn av Nasralla, men på tross av ham. Folket vil kreve løsninger til deres problemer dersom de klarer å beseire diktaturet. I en periode med en global kapitalistisk krise, mener vi at det bare er mulig å løse de sosiale problemene arbeiderne står overfor ved å åpent bekjempe det kapitalistiske systemet. Sette de økonomiske spakene– som nå kontrolleres av et korrupt oligarki og deres imperialistiske allierte– under arbeidernes demokratiske kontroll, ved å etablere planøkonomi. For dette er det nødvendig å organisere en revolusjonær tendens som slåss innenfor massebevegelsen og som forsvarer et sosialistisk program basert på arbeiderdemokrati.

Salvador Nasralla Image Byga99
Salvador Nasralla/Bilde:Byga99

Nasralla og lederskapet til Librepartiet har bare vært i bakgrunnen. Det eneste de har organisert var en demonstrasjon dagen etter valget, men bevegelsen fikk en nasjonal dimensjon, der hundre tusener deltok i spontane aksjoner rundt omkring i landet. Det var ikke inntil portforbudet ble erklært at ledelsen i Libre, via Manuel Zelaya, utkalte til enkelte aksjoner: Å utfordre portforbudet med cacerolazos (slåing av kasseroller) i nabolag og en demonstasjon på søndag 3. desember.

I cacerolazoen fant folket en måte å uttrykke misnøyen sin på. Det var massivt. Noen sammenlikner det som skjedde torsdag natt med feiringene på nyttår, når man snakker om antall mennesker på gatene og bråket. Noe som viser protestenes massive natur. Folket svarte på det voldelige kuppet til oligarkene ved å militant trosse portforbudet i hvert eneste arbeiderklassenabolag.

Svakheten til bevegelsen i starten har vært en mangel på et sentralt fokus. Søndagens marsj var et punkt som førte til forening og derfor fikk den en massekarakter. Protestene tok plass på et nasjonalt plan i de viktigste byene som Tegucigalpa, San Pedro Sula og Choluteca. Det kan ha vært så mange som 300 000 i gatene ( i et land på omtrent 9 millioner). Det er klart at denne kampen bringer inn nye lag, som ikke deltok i 2009 ( i kampen mot kuppet). Blant folket på gatene er det nå en økende motstand mot regimet og det stilles spørsmål rettet mot kapitalismen.

Individet kan spille en rolle i historien. I Hernández sin obsesjon etter å beholde makten, har han framhevet motsetningene, og til og med generert misnøye i nasjonalpartiet. Han representerer ikke noe annet en et dekadent og ikke bærekraftig kapitalistisk system styrt av et råttent regime, men han har også sine egne ambisjoner. Den herskende klassen i Honduras er ikke kapable til å sikre et minimum av borgerlig demokrati og enhver demokratisk gevinst må arbeider og bønder kjempe for i gatene.

Nasralla sier at før feilen i tellesystemet, så var litt mer enn 70% av valglokalenes protokoller gjort rede for og at han ledet med 117,671 stemmer. Etter at systemet gikk ned, ble alt talt til fordel for JOH. For at dette skjedde ble nye protokoller skrevet ut og talt opp uten at de inneholdt underskrifter. For oligarkiet er demokratiet enkelt: om resultatet ikke favoriserer deg, er det bare å forandre resultatet.

Midt under protestene 3. desember gikk valgkommisjonen med på å gå gjennom protokollene inneholdende uregelmessigheter, som affekterte 1006 av totalt 12900 valglokaler. Men opposisjonen krever at alle 5179 protokollene som ble tatt med etter at systemet gikk ned også skal gås gjennom og har kommet med en fullstendig liste over disse. I tillegg har de bedt om at stemmene telles om igjen i tre departementer der valgdeltagelsen var større enn gjennomsnittlig, der nasjonalpartiet vant. Det var i disse departementene jukset var konsentrert. Opposisjonens krav er ganske begrensende sett i lys av at valget var såpass rigget, men valgkommisjonen nekter å følge selv disse elementære demokratiske handlingene.

Etter den store mobiliseringen 3. desember gikk valgkommisjonen fort gjennom protokollene til de 1006 valgstasjonene der uregelmessigheter skjedde, og gav en liten fordel til JOH, og meddelte at han fikk 42.98% av stemmene, mot Nasrallas 41.39%. Hverken alliansen mot diktaturet eller folket vil akseptere «resultatet». De vil kjempe for at alle protokoller inneholdende irregulariteter skal telles på nytt. Kampen har allerede generert sprekker innad i statsapparatet. En av valgkommisjonens øvrighetspersoner, Marco Ramiro Lobo, har kritisert prosessen og bedt om at 5000 av stemmeprotokollene gås over på nytt. Staten, på grunn av massebevegelsens styrke, kan prøve å forlenge prosessen og satse på at bevegelsen eventuelt dør ut.

Imperialistene vil ha sine historisk allierte til å herske Honduras, men etter deres enorme prestisjefall er det tvilsomt om de kan holde ting under kontroll, spesielt etter de store protestene. Imperialistene tar derfor hensyn til at Nasralla kan komme til makten og prøver derfor «å binde hendene» hans slik at han holder seg innenfor trygge rammer. OAS har begjært at 5000 protokoller skal igjentelles. Men for dem, selv med all den moderasjonen Nasralla har, er ikke dette deres mest foretrukne opsjon. De er redde for grasrota som står bak Nasralla, som ikke bare kjemper mot JOH, men også aspirer for en løsning på de økonomiske og sosiale problemene de lider under. Den eneste garantien for seier er at arbeiderne og bøndene sammen med resten av folket tvinger diktaturets regime og deres imperialistiske mestere til retrett.

2009 Honduras demonstration Image Flickr eduardoferreira
2009 Honduras demonstrasjon/Bilde:Flickr, eduardoferreira

Massenes besluttsomhet har påvirket politiet. Statsapparatet er i ferd med å sprekke langs klasseskillene. I hovedstaden Tegucigalpa har en enhet av Cobra, politiets elitestyrke gjort mytteri, de krever høyere lønn og har erklært at de ikke er rede til å angripe befolkningen. Det har vært trusler fra militærpolitiet om at de kan angripe andre politienheter. Opprør blant politistyrkene er i ferd med å spre seg til andre deler av landet og det har vært tilfeller med forbrødring blant befolkningen. Politimenn overholder ikke ordre og har satt enheter under ledelse av lavere rangerte offiserer.

Det honduranske folket har vist sitt revolusjonære potensial. Deres kamp er en inspirasjon. De må stole på sin egen styrke og ingen andres. Lederskapet i Librepartiet har ikke gått ut med en klar aksjonsplan for de påfølgende dagene. Det som behøves er en generalstreik, der arbeidsplasser okkuperes og produksjonen paralyseres og som viser arbeiderklassens makt. Detter er måten lederskapet i Libre og fagforeningene må organisere kampen videre. Generalstreik er en del av den revolusjonære tradisjonen til det honduranske proletariatet: Vi må ta i bruk arven fra 1954 bevegelsen.

Generalstreiken må basere seg på nabolagskomiteer og komiteer dannet på arbeidsplasser, som må koordineres videre på et lokalt, departementalt og nasjonalt plan med valgte og igjenkallbare delegater. Komiteene må også ta i bruk nødvendige mekanismer til selvforsvar mot den brutale og repressive offensiven staten har satt igang.

Til sist, så må kampen for valget knyttes opp mot kampen for arbeid, fagforeningsrettigheter, bolig, utdanning og helse for alle, disse kravene kan bare gjennomføres gjennom ekspropriasjonen av de fem oligarkiske familiene. Disse familiene er kjernen til de 3 prosentene som kontrollerer 40% av den nasjonale produksjonen og som holder 70% av befolkningen nede i fattigdom. Disse fem familiene står bak kuppet i 2009 og det nåværende forsøket på å stjele valget fra det arbeidende folket. Kampen for demokratiske rettigheter er derfor intrikat lenket opp mot kampen for å ekspropriere oligarkiet.

Den Internasjonale Marxistiske Tendensen uttrykker sin fulle solidaritet med det honduranske folket. Deres kamp er et skinnende eksempel for oss alle, og øynene til de mest bevisste arbeiderne i Latin Amerika er rettet mot dere. En triumf for deres bevegelse vil være en inspirasjon for arbeidere i verden, i hele Latin Amerika, og vil ha en umiddelbar effekt i Mellom Amerika og Mexico, som vil stå foran et liknende valgscenario om noen måneder. Kameratene fra IMT i Honduras deltar allerede i bevegelsen, med all den kraft våre styrker tilsier.

Vi ber om internasjonal solidaritet og for at medias blokkering av hva som skjer i Honduras fjernes. Om at arbeidere, ungdom og aktivistorganisasjoner i resten av verden organiserer demonstrasjoner utenfor honduranske ambassader og krever at undertrykkingen stanses og at valgresultatet respekteres i tillegg til å fordømme regjeringer og internasjonale organisasjoners stillhet, som viser deres medskyldighet i kuppet som er på vei i Honduras.

Det honduranske folket fortjener å leve med verdighet, med jobber, helse og utdanning. Hvis denne kampen tapes, vil marerittet fortsette. Dette er en avgjørende kamp som kan vinnes. Kuppmakerne vil ikke gå fra makten, vi må tvinge dem til å gjøre det med massenes revolusjonære aksjoner.